New Scientists teknoblogg har en posting om årsakene til at så mange av oss er så ubehøvlede på nettet, spesielt når vi kan være anonyme. Det åpenbare svaret er nettopp anonymiteten: når ingen vet hvem du er, kan du si hva du vil uten å risikere sosial fordømmelse eller fysiske represalier. Bloggpostingen refererer til psykologen Nicholas Epley, som mener at situasjonen minner om det å kjøre bil, der avstanden til medtrafikanter og følelsen av å sitte trygt bak et lag av glass og stål kan få fram det verste i folk.
Mer interessant (sikkert fordi jeg ikke er psykolog) var hypotesen om deindividualisering, en følelse av redusert identitet som kan intreffe når vi kan opptrer anonymt i gruppe, og som kan føre til at vi ikke lenger holder oss til sosiale normer. Ifølge denne forklaringsmodellen er vi distanserte til dem vi kommuniserer med og samtidig mindre fokuserte på oss selv som individer i en sosial kontekst, og resultatet er utagerende og aggressiv atferd.
Hypotesen jeg ikke kjøper, er den om at det er lettere å misforstå elektroniske budskap, eller at nettkonversasjoner er like uformelle som pubkonversasjoner. Joda, vi har alle sendt eposter som kunne oppfattes feil av mottakeren. Men en titt på f.eks. Dagbladets leserkommentarer under artikler som omhandler innnvandringspolitikk eller inneholder ordet «islam», levner ingen tvil om hva mange (uvegerlig anonyme) avsendere mener. Og jeg har vært på mange nok puber i mitt liv til å vite at det ikke er vanlig å for gjestene å gå bort til vilt fremmede personer og skrike fornærmelser rett opp i ansiktet deres.
Et element som ikke nevnes i bloggpostingen, men som tendensen i mange leserkommentarer antyder, er at nettet har skapt muligheter for grupper som tidligere ikke har nådd fram i mediene. Rasistene, islamofobene, konspirasjonsteoretikerne og alle de inkoherente hvis innlegg har gått rett i avisredaksjonenes søppelkasser, har endelig funnet seg en såpekasse. Eller for å si det slik: i visse grupper av befolkningen (som ser ut til å ha mye fritid, forøvrig) finnes det åpenbart mye undertrykt raseri, og det får også sitt utløp på nettet.
Fra et ytringsfrihetssynspunkt kan en bred avis selvsagt forsvare å publisere slike innlegg, så lenge de holder seg til loven. Men hvis målet er en produktiv debatt (både i generell intellektuell betydning, og i betydningen «interessant for mange nok til at det genererer trafikk»), er det problematisk om skrikhalser og kverulanter får dominere. På nettet kan marginale grupper ved systematisk innsats gjøre svært mye av seg, og det kan etterhvert drive bort det store flertallet av lesere som politisk sett befinner seg nær sentrum.
Jeg for min del er i alle fall gått grundig lei av tonefallet i leserkommentarene, hvilket er hovedgrunnen til at jeg ganske raskt ga opp å følge kommentartrådene etter min egen Dagbladet-artikkel forleden. Mye støy og lite signal, om man vil. Og som Jon Hoem påpeker, kom det mest konkrete innspillet av alle i en kommentar i denne bloggen. Takk til Lasse, Magnus og alle de andre som bidrar til å skape et så godt signal-til-støyforhold på kommentarene her. Bidragene deres har igjen fått den plassen de fortjener i bloggen – øverst på siden. 🙂
(Via Slashdot, som selvsagt koker over av ironiske utgytelser…)