Som Doctorows tidligere bøker er Little Brother tilgjengelig gratis på forfatterens eget nettsted, til nedlasting i en rekke forskjellige formater. Denne omtalen er skrevet på basis av Mobipocket-versjonen, som ble lest på min Nokia. Doctorow har selv påpekt at han ved å gi bort bøkene sine gratis likevel ber om betaling, i form av leserens oppmerksomhet. I en verden full av spennende og verdifullt lesestoff, er det ingen liten ting å be om. I dette tilfellet er prisen vel verdt å betale, imidlertid.
Temaet er i seg selv uvanlig nok for en ungdomsbok til å rettferdiggjøre lesingen. Det handler om frihet i flere betydninger – ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet og ikke minst frihet fra frykt for overgrep fra storsamfunnet – og hvordan man forsvarer den i et høyteknologisk overvåkingssamfunn. Utgangspunktet for handlingen, som er lagt til relativt nær framtid, er et stort terrorangrep i San Francisco. Fortelleren er Marcus Yallow, en 17-åring som ufrivillig blir trukket inn i dette sammen med tre kamerater.
Like etter terrorangrepet, mens byen er grepet av panikk, blir venneflokken arrestert av representanter for det som etterhvert viser seg å være Department of Homeland Security (DHS). Elevene blir lenket på hender og føtter, får hetter trukket over hodet og blir halt avgårde til ukjent sted for avhør. Marcus blir holdt i isolat, og behandles så ydmykende at da han endelig slipper ut, bestemmer han seg for å ta igjen. Slik oppstår en undergrunnsbevegelse av ungdommer, væpnet med infam humor og anonymiserende datateknologi som ParanoidLinux og Xnet.
Tidlig i lesingen fryktet jeg at dette vil følge et altfor velkjent og bråkjekt mønster: en liten klikk av trofaste venner tar opp kampen mot en overveldende overmakt, og vinner en heroisk seier. Men så enkelt er det heldigvis ikke. Marcus er en sammensatt skikkelse: han starter med ungdommelig overmot, men begynner snart å tvile på saken når han ser venner bryte sammen under presset og falle fra. Han tvinges til å ta smertefulle personlige valg, og gjør etterhvert samme erfaring som de fleste frihetskjempere gjennom tidene: man kan rett og slett ikke vinne over statsapparatet. I alle fall ikke slik man først trodde man ville vinne.
Enkelte vil kanskje reagere på framstillingen av DHS, som i boka opptrer som en brutal okkupant i San Fransisco. Men som framskriving av dagens trender (tenk Patriot Act, hemmelige CIA-flygninger, fengsling av tilreisende til USA, avlytting av det amerikanske folk, fotografering av alle britiske bilskilt, datalagringsdirektivet m.m.m.) virker dette ikke det urealistisk i det hele tatt. Om USA ble rammet av et større terrorangrep enn 911, er det all grunn til å frykte en panikkreaksjon som fører til at ganske vanlige amerikanske ungdommer slenges i et lokalt Gitmo, på ubestemt tid og uten tilgang til advokat.
Ditto teknologien: Doctorows overvåkingssamfunn med kameraer som identifiserer skoleelever ved hjelp av ganglaget, og som lar publikum ta bilder av det de tror er skulkende skoleelever og laste dem opp til en offentlig fotoblogg, er en rimelig videreføring av f.eks. dette prosjektet fra Dallas, hvor skulkende skoleelever blir utstyrt med elektroniske fotlenker. Og USA er tross alt landet som i årevis har tillatt lokale myndigheter å innføre generelt portforbud for tenåringer, åpenbart ut fra tanken om at de alle er potensielle kriminelle.
Ifølge utgaven jeg leste er det Det Norske Samlaget som skal utgi boka på norsk. Om det fortsatt stemmer, er det modig valg på så mange måter. Selv om Cory Doctorow er en anerkjent forfatter i den engelskspråklige verden, er dette en bok som neppe vil finne kvalifiserte anmeldere og formidlere i science fiction-ørkenen Norge. Min erfaring med miljøet som normalt håndterer ungdomslitteratur er at det heller ikke har en særlig bred forståelse av ungdoms forhold til teknologi.
Teknologien som gjennomsyrer Little Brother er ikke bare et virkemiddel for å underbygge budskapet, den er et hovedpoeng i seg selv. Når staten bruker høyteknologi mot oss, er teknologi som kryptering et av våre viktigste motmidler. Det er ingen tilfeldighet at Bruce Schneier får det siste ordet. I Norge har vi intet motstykke til det motkulturelle hackermiljøet som står så sentralt i handlingen, og knapt noen forståelse av at frihet som en kjerneverdi i nerdemiljøet. Dette till tross for at en av miljøets fanebærere er norsk (jeg snakker selvsagt om Jon Lech Johansen, som tilfeldigvis var med og viste Cory Doctorow Oslo sammen med undertegnede da han var her).
Sist, men ikke minst, har vi ikke noe i nærheten av amerikanernes forhold til grunnloven. “The Bill of Rights” og dens betydning som garanti for ytringsfriheten spiller en hovedrolle i Little Brother, og jeg mistenker at de mange argumentasjonsrekkene ikke uten videre vil forstås av tenåringer fra et land der de fleste vifter med flagget på grunnlovsdagen uten å reflektere over hvor langt ut i rekka Eidsvollsmennene plasserte paragrafen som omhandler vår ytringsfrihet (hint: den ligger 98 paragrafer etter jødeparagrafen, og hadde i sin opprinnelige versjon unntak som ville ha sendt Marcus og vennene hans i fengsel).
Dette er en bok som vil trenge forklaring, og Doctorows amerikanske forlag selger også en lærerveiledning. Det kan være en idé å få den oversatt og tilpasset til norske forhold. Jeg vil også anbefale at boka leses i sammenheng med tittelen den har er inspirert av, George Orwells 1984. Forfatteren nevnes ikke i hovedteksten, kun i etterordet, men “lillebrødrene” som kjemper mot overmakten henviser åpenbart til Orwells Storebror.
Eller om man vil: det Doctorow vil fortelle oss, er at trusselen idag ikke kommer fra et allseende totalitært regime. Vår samfunnsform trues i dag i stor grad innenfra, av institusjoner som forsvarer friheten ved å ta fra oss friheter. Om ikke det er et budskap som også norske ungdommer trenger å diskutere, så vet ikke jeg…