Newsweek skriver om om nyere forskning på hjerneaktiviteten, som tyder på at vi er kommet et langt skritt videre mot å kunne “lese” tanker og følelser i hjernen. I en årrekke har forskere brukt teknikker som fMRI – funksjonelle magnet-resonansbilder – til å kartlegge hjernens aktivitet fortløpende og relativt stor detalj. Inntil ganske nylig var det for eksempel mulig å “se” av fMRI-bildene når en person tenkte på et ansikt og et sted, eller bruke forskjellen i hjerneaktivitet til å anslå om en person snakket sant eller ei (å lyve krever mer hjerneaktivitet).

Det nye nå er at man også er istand til å si noe om innholdet i tankene. I en studie utført ved Carnegie Mellon-universitet (publisert i PLOS One) ble forsøkspersoner bed om å se på tegninger av fem gjenstander (hammer, tang, skrutrekker) og boliger. Aktivitetsmønsteret man så for hver gjenstand var så karakteristisk at det var mulig å fastslå med 78 % sikkerhet når en forsøksperson tenkte på f.eks. en hammer. Ikke nok med det: mønsteret viste en påfallende likhet fra person til person, hvilket tyder på at det er mulig å lage en “mental ordbok” på tvers av språk og kulturer.
Spørsmålet er om det samme også gjelder for mer komplekse og abstrakte begreper med utgangspunkt i etikk og moral, for eksempel. Forskergruppen bak studien har allerede begynt å kartlegge dette, og har tro på at det lar seg gjøre. Om denne teknologien får det nødvendige gjennombruddet, er det vanskelig å overskue konsekvensene. Noen åpenbare bruksområder vil være kriminaletterforskning, psykiatri og medisin. Men om teknologien blir billigere og mer kompakt enn dagens fMRI-maskiner, er det lett å se for seg et stort marked for teknologien.
Den mentale ordboken kan for eksempel revolusjonere design av datagrensesnitt, som de siste tiårene har handlet om å bruke visuelle symboler til å representere handlinger. Med tankeleserteknologi kan man utnytte hjernens opprinnelige representasjon av handlinger og objekter. Ikke bare blir det raskere og mer effektivt på den måten, selve definisjonen av operativsystem og grensesnitt vil kunne ta helt nye retninger når utviklingen skjer på hjernens premisser.
En tankestyrt datamaskin anno 2050 vil ikke fungere som grensesnittet mot hjernen til Matthew Nagle, som kunne styre en muspeker over en skjerm ved å tenke på den. Datamaskinen vil ikke forsøke å tvinge hjernen til å tenke på sin måte, isteden vil den fungere som en naturlig utvidelse eller forlengelse av hjernen. Å ta en datamaskin i bruk vil ikke være noe man bestemmer seg for, men ganske enkelt en naturlig del av den daglige tankevirksomheten.