Aftenposten og Dagbladet har en søt sak om bruk av YouTube på sykehjemmet. Med projektor og PC kan man lage en oppdatert og åpenbart underholdende versjon av gode, gamle Ønskekonserten. Beboerne kan rope ut sine ønsker, og programlederen (i dette tilfellet Jens Bruun-Pedersen) kan hente dem fram på skjermen. Det eneste skåret i gleden:

Det er en del ting som ikke finnes der. Og et arrangement som dette kan muligens være en drivkraft for å få folk til å legge ut enda mer. Sånn kan YouTube bli enda bedre for de eldre. Dette er kanskje siste generasjon som ikke fanges opp av de elektroniske mediene, sier Jens Bruun-Pedersen.

Jeg skulle gjerne ha sett mer av vår nære kulturhistorie på YouTube – i mine øyne er dette det foreløpig beste tiltaket for å gjøre vår nære kulturhistorie tilgjengelig for folk flest. Men når Jens Bruun-Pedersen mener at dette bør være en drivkraft til å legge ut enda mer, oppfordrer han i de fleste tilfeller til lovbrudd. Det er lenge, lenge til en videosnutt av Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé fritt kan legges ut på nettet, til glede og hygge for gamle (og unge med ekstreme retrotendenser).
Mindre ulovlig er det selvsagt ikke å vise fram videoklipp av Erik Bye og Vera Lynn for et publikum, slik Bruun-Pedersen har gjort. Tilhengerne av det nåværende lovverket snakker seg gjerne varme om behovet for opplysning: bare folket får vite hvor mye positivt åndsverkloven fører med seg, vil det ta til vettet. Mitt syn – som underbygges av episoder som dette – har lenge vært at man bør følge pølsefabrikkprinsippet: jo mindre vi forteller om åndsverkloven og dens virkelige konsekvenser for brukerne, desto bedre for rettighetshaverne. 😉