Bergens Tidende har en oppfølging (kun på papir, dessverre) av et intervju jeg ga til Bok og Samfunn for en tid tilbake, der jeg mener at mediebruksvanene våre påvirker salget av faglitteratur for barn og unge. Kortversjon: økt nettlesing vil hovedsaklig ramme faktabøker, mens skjønnlitteraturen vil forbli temmelig immun om digital påvirkning i overskuelig framtid (her gjør jeg et unntak for lydbøker, selvsagt).
Massemediene og bokbransjen misser dermed en viktig trend når de peker på det fortsatt sterke salget av skjønnlitteratur mellom to permer som bevis på at boka holder stand i sin alminnelighet. Løsningen er i mine øyne åpenbar: forlag og skribenter bør i større grad gå dit flertallet av brukerne allerede er det meste av tiden. Ifølge BT avviser den Brageprisnominerte forfatteren Bjørn Arild Ersland det hele som sprøyt:

– Fagbøker for barn er i full vigør, sier forfatteren som er bragenominert for barneboken “Onkel Arne” som handler om moderne norsk fiskeri. Ersland tror barn har et stort behov for å lese og at en bok oppleves på en annen måte enn internett. – Internett gir kjappe svar, men en bok har andre kvaliteter, sier han.

Folk må så gjerne mene at det jeg sier er sprøyt (selv folk som tilsynelatende ikke har fått med seg at dagens nettmedier er mer enn kortsvarskilder), men det hadde vært greit om Erslands sterke tro ble støttet opp med faktaopplysninger (mangelvare i norsk bransjedebatt, men dog). Men her er altså hovedårsakene til at jeg mener faglitteratur for barn og unge går mørke tider i møte, og derfor regner med å publisere lite eller intet innen genren i fremtiden:

  1. En kraftig økning i nettbruken, i kombinasjon med en rask vekst i antall åpne faktakilder på nettet peker i retning av nettbaserte kilder vil dominere i fremtiden. Dette er en trend som bekreftes av de fallende utlånstallene for sakprosa for voksne (har ikke funnet statistikk for barn, men siden vi snakker om bøker som voksne kjøper til barn, er voksnes medievaner høyst relevante).
  2. En markant nedgang i salget av norskprodusert og oversatt faglitteratur for barn (tallene går dessverre bare til 2006, men trenden bekrefter det jeg ser på egne royaltystatements). Tar man høyde for at totalomsetningen på bøker fram mot samme år øker kraftig, ser tallene faktisk enda mørkere ut.
  3. Faglitteratur for barn og unge er om mulig enda mer avhengig av statsstøtte enn annen norsk litteratur. Genren eksisterte knapt før vi fikk en (prøve-)innkjøpsordning i 1996, og som mangeårig medlem av Kulturrådskomiteen og medredaktør for en fagbokserie kan jeg bekrefte at de 6,6 millioner som idag pumpes inn i fagboksystemet er avgjørende for at bøker som “Onkel Arne” blir utgitt på norsk.

Jeg kunne ha gjort mer av et annet hovedpoeng – mens voksensamfunnet omgir boka med et massivt støtteapparat, har nettkulturen vokst fram helt på egen hånd (boka er drivhusorkidéen, nettet løvetannen) – men lar det være med det. Poeng: man kan kalle en bokgenre med slike grunntall mye forskjellig, men “full vigør” ville neppe vært mitt førstevalg. 😉