Fast Company stiller et godt spørsmål i disse aviskrisetider: burde New York Times, som sliter med et gigantisk underskudd og står i fare for å gå konkurs senere i år, rett og slett kutte ut hele papirleddet og gi hver betalende abonnent en gratis Amazon Kindle isteden? Regnestykket ser ut til å gå sånn noenlunde i ihop, i alle fall:

[…] it costs some $644 million to print and distribute the physical newspaper. The Times reportedly has 830,000 subscribers. A Kindle costs $359. Thus distributing a free Kindle to each subscriber would cost about $298 million. If the times killed its paper print-run and followed the Kindle-only model, that would leave the newspaper with $346 million in its pocket.

En annen mulighet er å droppe papirutgaven på hverdagene og gå for et helgemagasin på papir, slik Christian Science Monitor nå skal gjøre. Et tredje alternativ er å lage en halvlukket løsning a la Wall Street Journal, der fullverdige navigasjonsmuligheter bare er tilgjengelig for abonnenter. Men med tanke på at denne abonnementsmodellen vil gi rundt 60 millioner dollar i året i inntekter, virker Fast Company-løsningen langt mer interessant.
Kanskje er det noe slikt John Olav Egeland og Andres Wiese (ikke på nett) i Dagbladet ser for seg når de nå drar den velkjente visa “før eller siden må vi alle betale for innholdet”. I så fall er det verdt å minne om at denne tekno-fiksen ikke er problemfri. Det gir f.eks. ingen økonomisk eller teknologisk mening å la hver avis gi bort “sin” leseplate, og derfor må det bygges en digital distribusjonskanal på linje med den Amazon har skapt rundt Kindle. Ingen norsk aktør har per idag noe i nærheten av kompetansen eller pengene som kreves for å få til dette.
Teknologisk sett vil leseplatene forbli primitive i årevis fremover, og Kindle-løsningen vil derfor fjerne en rekke elementer som avislesere tar for gitt (fargebilder, integrert video, kommentarmuligheter). Leseplatenes eneste tekniske fordel framfor bærbare PCer er batterilevetid og vekt, funksjonalitet som moderne mobiltelefoner stort sett matcher bra. Elefanten i rommet er altså denne: man blir nødt til å overtale kunder som har fått noe gratis, til å betale for en langt dårligere medieopplevelse. En utfordring uten sidestykke i den lokale, for ikke å si den globale mediehistorien.
Kvalitet kunne ha vært et slikt argument, hadde det ikke vært for at nettutgavene av våre største aviser fremstår som mer innholdsrike og varierte enn papirversjonene. Som Torry Pedersen ha påpekt: på forsiden av vg.no kan du faktisk se nyheter om krisen i Zimbabwe. Det vil du aldri se på forsiden av papirutgaven. Det er heller ikke lett å se for seg at kultur- og kommentarstoff skal kunne bære papiravisene, i en tid da den norske bloggosfæren virkelig viser tegn til modning.
Så hvilke argumenter kan man da føre i felten? Si det. Jeg er bare glad for at det ikke er jeg som har jobben med å skape den nye forretningsmodellen…