Prosjekt Eyeborg handler om den kanadiske dokumentarfilmskaperen Rob Spences forsøk på å utvikle et kamera som er lite nok til at det passer inn i hans kunstige høyre øye. Spence, som mistet øyet i en skyteulykke som tenåring, er ikke på jakt etter et elektronisk øye som kan erstatte synstapet, men vil isteden bruke kameraøyet til å ta opp film av alt ansiktet hans er rettet mot.
Man skulle tro det var enkelt å skaffe et lite nok kamera, med tanke på hvor vanlig bitte små mobilkameraer er blitt. Men lysåpningen i et kunstig øye er ikke mer enn 8 kvadratmillimeter, og man må presse en bildesensor, batteri, radiosender og annet elektronisk utstyr inn i en vanntett beholder som er 9 millimeter tjukk og 30 millimeter lang. Når en prototyp er klar, vil bildene antagelig sendes via en signalforsterker til en harddisk som Spence bærer et sted på kroppen.

presskitimage

Kamera som kan plasseres i et kunstig øye ses til venstre. Kilde: Eyeborg.com

Denne saken er interessant fra minst to fremtidsperspektiver. Eyeborg-konseptet kan sees på som et ekstremt utslag av fenomenet lifeblogging eller lifecasting, der vanlige mennesker dokumenterer og kringkaster absolutt alt som hender dem. Et mainstream-eksempel på dette er mikrobloggetjenesten Twitter, mens nettfenomenet Justin Kan og Microsofts Sensecam-prosjekt viser hvor langt man faktisk er istand til å gå i retning av å filme alt.

I takt med at vi tilbringer mer av tiden vår på nettet, vil vi også benytte oss av flere tjenester som gjør det lettere å by på oss selv. En stor andel av fremtidens nettbrukere vil ta dette til sin ytterste konsekvens, og velge opptre som en av deltakerne i en selvkonstruert reality-kanal. De store søkertallene til dagens realitykonsepter, og belønningen “vinnerne” får i form av oppmerksomhet, er sterke drivere i så måte.

Det andre perspektivet er det som opptar Spence mest: øyekameraet er tenkt som en kommentar til utviklingen av overvåkningssamfunnet. Med denne teknologien vil Spence slå fast én gang for alle at det virkelig ikke er grenser for hvordan og når du kan bli filmet. Et kamera som er lite nok til å plasseres i et kunstig øye, kan integreres i de aller fleste produkter vi omgir oss med. Mange vil være skeptiske til teknologien i utgangspunktet, men er sannsynligvis villige til å la seg overtale om det tilbys et produkt som adresserer vår frykt.

SikkerhetsKnappen (SiKnap) er et hypotetisk gjennombruddsprodukt. Det lanseres i 2020, og består av et kamera som er så lite at det skjules i en knapp (det er basert på ti år gammel spionteknologi), og som via mobilen sender bilder av alt som er foran knappen. SiKnap lanseres med en reklamefilm som viser en fremmed mann som nærmer seg et barn, og som rykker tilbake når han ser at barnet har på seg en jakke med knapper på. Budskapet er enkelt og effektivt: med SikkerhetsKnappen kan ingen potensiell overgriper eller mobber føle seg trygg på at de ikke blir filmet.

Den andre hovedfunksjonen er at foreldre alltid vil vite hva barnet gjør og hvor det befinner seg, takket være GPS-funksjonen i mobilen. SiKnap tilbyr brukerne et nettsted der de kan logge seg på og følge barnets bevegelser i sanntid på et digitalt kart, samkjørt med bilder fra knappekameraet. Tross Datatilsynets innvendinger blir SiKnap raskt en suksess i en usikker tidsalder. Og etter at en dømt pedofil blir gjenkjent på et SiKnap-bilde og tatt av politiet før han rekker å ta kontakt med et barn, blir bittesmå overvåkningskameraer en fast del av norske barns hverdag.