CNN melder at amerikanske forskere er i ferd med å utvikle et “kunstig tre” som binder opp CO2 fra luften tusen ganger raskere enn et naturlig tre. Teknologien minner om den som allerede brukes i eksperimentelle CO2-rensesystemer, og består av en lang rekke plastikkblader som fanger gassen, komprimerer den og lagrer den i flytende form.
Forskjellen på dette konseptet og konvensjonell CO2-rensing av kull- og gasskraftverk, er at trærne er ment å fange opp CO2 hvor som helst, og dermed også kan gjøre noe med utslippene fra f.eks. transportsektoren og industri og sementproduksjon. Som en av forskerne bak prosjektet, professor Klaus Lackner, sier det: halvparten av utslippene kommer fra små, distribuerte kilder som gjør det umulig eller upraktisk å fange inn CO2 ved kilden.
En prototyp av karbontreet er allerede bygd, og konseptet er presentert for USAs energiminister Steven Chu. På sikt mener Lacker og kolleger at man for prisen av en vanlig personbil kan bygge en oppsamlingsenhet omtrent på størrelse med et offentlig toalett, som kan absorbere 1 tonn CO2 per per dag. For å “nulle ut” Norges nåværende utslipp på mellom 55 og 60 millioner tonn CO2 per år, ville man trenge rundt 160 000 av disse små enhetene.
Det er mye (arealmessig ville det kreve like mye plass som en småby), men ikke uoverkommelig for et land med Norges velstand. Norge er dessuten i den heldige situasjon at vi allerede forsker på hvor vi kan lagre all den flytende gassen som samles opp. Men det er når man ser på dette som geoengineering – det vil si et tiltak for å bremse eller senke Jordas temperatur i fremtiden, at skalaen på utfordringen går opp for oss.

0533_001g_mnc_en_72_tcm61-38968

Figuren over viser de globale CO2-utslippene fra en rekke kilder de siste femten årene. Tallene varierer noe, men er definitivt økende og ligger antagelig i nabolaget av 30 milliarder tonn (30 Gigatonn) med CO2 per år. Om dette tallet skulle halveres, ville man trenge rundt 40 millioner CO2-fangere av denne typen. Mye, men dog overkommelig om prisen kan holdes rundt prisen av en Toyota, slik forskerne hevder.
Kostnadene og problemene med å lagre gassen til tross: den aller største fordelen med dette konseptet er at det tar sikte på redusere mengden CO2 i atmosfæren. “Elefanten i rommet” i den generelle klimadebatten er at vi idag kun snakker om å redusere utslippene, hvilket i praksis vil si at man forsøker å få denne vekstkurven til å flate ut en anelse, ikke å snu den i motsatt retning. En annen stor fordel er at de kunstige karbontrærne reduserer problemet med forsuring av verdenshavene, noe de fleste andre geoengineering-tiltak ikke gjør.
Enn så lenge er geoengineering et tabuemne i politikken, først og fremst fordi mange frykter det kan bli en sovepute, og fordi endel av forslagene (som å skyte svoveldioksid opp i atmosfæren) har fremstått som mer skadelige enn problemet de ønsker å løse. Men konsepter som dette viser at man er i ferd med å utvikle en  “smartere” generasjon av løsninger – geoengineering 2.0 om man vil. Det borger for at vi vil høre betydelig mer om dette i årene fremover, ikke minst om klimautviklingen tegner til å bli slik bl.a.  norske forskere tror.