Så kom altså meldingen de av oss som har fulgt feltet har på ventet på lenge: president Obama fulgte Augustine-kommisjonens anbefaling om å skrinlegge Constellation-programmet, og med det bærerakettene og romskipet som skulle ta mennesker tilbake til Månen innen et tiår. Ifølge en uttalelse på det Hvite hus’ Office of Management and Budgets nettside var Constellation:

…over budget, behind schedule, and lacking in innovation due to a failure to invest in critical new technologies.

Fra et fremtidstenkerperspektiv er denne hendelsen interessant, fordi romfart er en teknologisk trend med uvanlig stor stabilitet. Romfart er “big science” og følgelig avhengig av langvarige offentlige bevilgninger. Liksom alle presidenter etter Nixon har måttet leve med hans beslutning om å bygge romfergen, vil presidentene etter Obama i stor grad måtte forholde seg til rammene som legges opp i budsjettet for 2011 og resten av hans første presidentperiode.

Det er mye man skrinlegger med denne beslutningen (forutsatt at den blir vedtatt av Kongressen, selvsagt), deriblant bærerakettene Ares I og V, Orion-romfartøyet, Altair-månelandingsfartøyet, en ny månebil og fremtidige månebaser. Med dette raseres også forskningsmiljøet rundt Constellation-programmet, samtidig som Obama-administrasjonen røsker det visjonære hjertet ut av amerikansk romfart. Til sjuende og sist har eksistensberettigelsen til kostbar og risikabel bemannet romfart alltid vært drømmen om å se mennesker “go where no man has gone before”.
Men beslutningen er høyst forståelig, og i et intervju med Dagbladet gir jeg uttrykk for at jeg støtter den. 2010 er ikke 1962, verken politisk eller økonomisk, og Obama er ingen Kennedy med dristige visjoner om en “New Frontier”. Han har to kriger å vikle USA ut av, en økonomi å stable på beina og et på mange måter svekket land å regjere over. Romfart har dessuten alltid vært en prestisjeteknologi: Kennedy støttet ikke Apollo først og fremst fordi han var interessert i verdensrommet, men fordi han så den politiske verdien av å slå Sovjetunionen.
De politiske gevinstene av å reise tilbake til Månen i 2020 vil være små i sammenligning. USA har allerede bevist at det var mulig å reise til Månen med 1960-tallsteknologi, så å slå Kina (som har et bemannet romprogram) eller India (som planlegger å starte sitt i 2016) i et nytt månekappløp ville ikke gjøre noe i nærheten av samme inntrykk på verden. Vitenskapelig og teknologisk er det heller ikke mye å vinne ved å sende mennesker dit – med bare litt over sekundet i tidsforsinkelse er vår nærmeste nabo snarere unikt velegnet for utforskning med fjernstyrte roboter fra Jorda.
Istedenfor Constellation-programmet vil presidenten gå inn for en modell der private får overta transport opp i lav jordbane, det vil si opp til 2000 km over bakken, mens NASA skal fokusere på ubemannet og bemannet utforskning av fjernere mål. Det innebærer at fremtidige amerikanske astronauter kan bli fraktet opp til den Internasjonale romstasjonen (som Obama vil støtte fram til 2020) i løpet av en tre-fire år med en romkapsel som SpaceX Dragon på bildet under, eller med romflyet som utvikles av Spacedev.

Erfaringen siden 1960-tallet viser at romkapsler av Dragon-typen både er tryggere og billigere enn romfergen. Målet er altså å redusere risikoen for dødsfall og samtidig senke kostnadene per oppskutte astronaut til godt under de 50 millioner dollar amerikanerne nå betaler for å bruke russernes Sojuz-romkapsler (kostnadene i romfergen er over 100 millioner dollar per passasjer). Enkelte har stilt spørsmålstegn ved om private selskaper kan klare må matche NASA strenge sikkerhetskrav.
For meg er innvendingen absurd: vi snakker om å gjenskape teknologi som ble mestret av sovjeterne for nesten 50 år siden. Romteknologien er nødt til å gå samme vei som internett og jetpassasjerflyet, som i sin tid ble utviklet med offentlig støtte men som først realisterte sitt potensiale da de ble sluppet fri i markedet. Dette er, som BBC påpeker, et naturlig neste skritt:

Today, when we board a plane, we don’t fly “Government Air”; we fly American Airlines or British Airways. We fly with commercial operators. We take for granted the excellent safety records of the carriers and concern ourselves only with issues of price and quality of service. This is the future of space transportation that Barack Obama and new Nasa chief Charlie Bolden want us all to embrace.

For ferder i lav jordbane får NASA fremdeles ansvar for å utlyse konkurranser som f.eks. CCDev, der selskapet som vinner vil få 50 millioner dollar for å et kommersielt persontransportfartøy. NASA har også ansvar for den Internasjonale romstasjonen, og vil til sjuende og sist velge hvilke aktører som får lov til å levere transporttjenester til stasjonen. Med over seks milliarder friske dollar til rådighet vil NASA med andre ord ha stor innflytelse på utviklingen fremover, om ikke hånden på rattet.
Selv om den store bæreraketten Ares V er lagt på hylla, innebærer ikke det at NASA må gi opp planer om lengre ferder som krever større løftekapasitet. Som NASA-direktør Charlie Bolden sa det på en pressekonferanse forleden:

Imagine trips to Mars that take weeks instead of nearly a year, people fanning out across the inner solar system, exploring the moon, asteroids, and Mars nearly simultaneously in a steady stream of firsts, and imagine all of this being done collaboratively with nations around the world. That’s what the President’s plan for NASA will enable.

Mine favorittforslag: bruk rakettelementene fra romfergen (motorer, hovedtank og hjelperaketter) som utgangspunkt for en ny klasse av raketter basert på kjent og velprøvd teknologi. Med en løftekapasitet på rundt 100 tonn kan enkle og rimelige DIRECT-bæreraketter brukes til å sette sammen elementene til et interplanetarisk fartøy drevet med VASIMR-motorer. Det kan f.eks. frakte astronauter til Mars på halvannen måned istedenfor halvannet år, eller gjøre noe vi ikke kan forestille oss med dagens teknologi: passere asteroidebeltet og besøke Jupiter og de andre kjempene.
Det beste med Obamas beslutning er at man nå kan begynne å tenke slike tanker for alvor. Hadde presidenten holdt på Constellation-programmet, ville NASA ha rullet langs et velkjent og teknologisk lite utfordrende spor i en generasjon til.