Geeks are Sexy stiller et interessant spørsmål i sommervarmen: har du som nerd (du leser denne postingen i juli, så det nytter ikke å nekte) noen “svarte hull” i din nerdekunnskap? Er det noen områder av nerdekulturen der din mangel kunnskap eller interesse overstiger lysets hastighet?
Jeg vet at slike innrømmelser medføre tap av nerdetroverdighet (jeg mener: det neste du forteller meg er vel at du ikke bryr deg om hvem som skjøt først) og derfor kan være vanskelige å komme med. Derfor kaster jeg meg på det metaforiske alvesverdet med følgende tilståelser:
Jeg snakker ikke klingon: Jeg vet kommer som et sjokk, men det er sant. Jeg har ikke tall på hvor ofte mednerder har gått ut fra at jeg kjenner Star Trek-universet ut og inn, og dette er vel første gang jeg innrømmer det like ut: med unntak av den opprinnelige sesongen (som jeg så på svensk TV på søttitallet og som derfor har høy nostalgifaktor) og JJ Abrams’ reboot av konseptet syns jeg generelt det er traurige saker.
Deep Space Nine, TNG, vann, gås: for meg får trek-universet aldri den nødvendige kombinasjonen av troverdighet og underholdningsverdi. Picard versus Kirk interesserer meg altså midt i ryggen, men gi meg nye Battlestar Galactica sesong 1-3 når som helst. For ikke å snakke om Firefly. Oooooh. 😉
Alver, magikere og vampyrer later mig kold: Jeg la bort His dark materials etter første bind, jeg sovnet av Harry Potter et sted uti tredje, Robert Jordan rakk jeg knapt å komme inn før jeg ga opp og Ringenes Herre er blant verkene jeg leste i tenåra som har gjort minst inntrykk på meg. Seriøst: hadde det ikke vært for Peter Jackson hadde jeg antagelig husket mer av Max Lundgrens Omin Hambe i Slättköping enn av Tolkiens mursteiner.
Denne problemstillingen har jeg tenkt endel på, da fantasy er så viktig for så mange folk hvis smak jeg respekterer. Og jeg er kommet til at det nok handler om at jeg syns magi og andre overnaturlige fenomener er like uinteressante i litteraturen som deres påståtte eksistens i virkeligheten. Her kommer min innbitte skepsis altså i veien for det som for alt jeg vet kan være store litterære opplevelser. Det store, skimrende unntaket er selvsagt fantasyperlen Star Wars IV-VI.
Jeg feirer håndkledagen, men det er også alt: Jeg kommer aldri til å glemme hvordan jeg koste meg med Douglas Adams’ Hitchhiker’s-serie da den opprinnelig ble utgitt, liksom jeg minnes hvor skuffet jeg blir hver gang jeg forsøker å gjenlese bøkene. For meg blir bøkene et klassisk eksempel på at lesing også kan være kontekstavhengig. Jeg trengte åpenbart høyt hår, pastellklær og Ronald Reagan i det Hvite hus for å glede meg over Adams, liksom Abba og slengbukser trengtes for å le av Fleksnes.
I alle fall Adams’ skjønnlitteratur. Hans nydelige elegi over arter på randen av utryddelse, Last Chance to See, leste jeg relativt nylig med svært stor glede.