Så har regjeringen altså gjort det den har varslet lenge, og gått for å innføre merverdiavgift på kjøp av elektroniske kulturprodukter fra 1. juli neste år. Det twitres og facebookes og blogges over en lav sko om dette, og irritasjonen er stor. Jeg har lenge hørt til blant dem som mener at det beste hadde vært å la ebøker få samme momsvilkår som pbøker, om ikke annet til vi har fått på beina et norsk ebokmarked som er robust nok til å tåle pristrøkken som innføring av moms vil medføre. Men slik ble det altså ikke. Norske ebøker vil bli momsbelagt som elektroniske tjenester, på lik linje med utenlandske. Det er på tide å gjøre opp status og se framover.
At det hele endte slik kan ikke bare tilskrives styrkeforholdet mellom Finans- og Kulturdepartementene. Som jeg har vært inne på tidligere har aktørene som har argumentert mot utvidelse av momsgrunnlaget ikke gjort en god nok jobb i offentligheten. De har også vært ganske alene i lang tid. Om de mange som raser over e-momsen nå hadde engasjert seg da spørsmålet opprinnelig dukket opp i avisene i mars i år, kunne saken ha endt annerledes. Ikke minst om man hadde klart å skape en felles front med musikkbransjen, som lenge har ment at regjeringen måtte gjøre noe med at iTunes og Spotify har solgt momsfritt, mens Platekompaniet og Wimp må legge 25 % til sine produkter.


Interaktive Alice in Wonderland for iPad viser hva man kan oppnå ved å
kombinere bilde, musikk og tekst – som har forskjellig momssats i Norge idag

I motsetning til hva mange synes å tro, er jeg ikke overbevist om at det blir vanskelig å kreve inn moms på det meste av ehandelen med kulturprodukter til Norge. Mye av salget går via storaktører som Apple og Amazon, som allerede har systemer for å håndtere slike komplikasjoner (jamfør det faktum at man i USA har sterkt varierende «sales tax» fra delstat til delstat). Det vil være mulig for brukere å omgå momsen, for eksempel ved å registrere seg med et amerikansk kredittkort eller holde seg til nettbutikker som ikke er momsregistrert. Men de fleste nettkunder vil nok fortsette med det kjente og trygge, og godta at iTunes-låta koster noen kroner mer.
Når resultatet først foreligger, mener jeg det er nyttig å peke på at det faktisk finnes argumenter for moms på digitalt kulturinnhold. Det viktigste er den forventede veksten i det digitale innholdsmarkedet. Vi som jobber med digitale medier, har i årevis hevdet at de ikke bare vil erstatte de analoge men danne grunnlag for ny vekst og innovasjon. Den eksplosive veksten i omsetningen av ebøker, apps og andre digitale produkter tyder på at vi er i ferd med å få rett. Selv om statens inntekter av den kommende e-momsen er satt til 150 millioner for det første året, tviler jeg ikke på at departementet har rett i at tallet vil øke i takt med at den digitale økonomien vokser og modnes.
Å tro at et felt som vokser raskt i omfang og viktighet i lengden kan være momsfri sone, er urealistisk. Så er da heller ikke Sigbjørn Johnsens folk alene om å foreslå dette, det skjer i hele EU-sonen. Og nei, heller ikke der ute ser det ut til at man gjør vesensforskjell på ebokbytes, spillbytes eller musikkbytes: i Sverige har man 25 % moms på ebøker (og et levende ebokmarked, forøvrig), i Storbritannia er satsen 17,5 %, i Nederland 19 % og i Litauen hele 21 %.
Et annet argument for en felles momssats er sammensatte medieuttrykk, som lenge har vært et problem for analoge utgivere. Henning Kvitnes påpeker i et innlegg hvordan kombinasjonen CD/bok og musikk i lydbok vanskeliggjøres av dagens momsreglement, der tekst er momsfritt og musikk har 25 %. Jeg tester for tiden iPad, der jeg kan lese ebøker som kombinerer lyd, bilde, tekst og animasjon. Om slike «berikete bøker» skal produseres i Norge, burde teksten ifølge retorikken jeg selv har brukt være momsfri, mens lyd og bilde ville være momspliktig. For sikkerhets skyld kan iPad-bøker selges som frittstående apps, noe som gjør dem til momspliktig programvare.
De enkle svarene på denne skattepinen ligger i ytterpunktene: å fjerne moms på alt digitalt kulturinnhold, slik Gisle Hannemyr går inn for, eller å ha samme faste sats på alt. Det første er uansett utelukket frem til 2014 (det tidligste tidspunktet en eventuell borgerlig regjering kan fjerne momsen), og jeg har vanskelig for å tro at det blir mer aktuelt med tiden (tenk eldrebølgen og slutten på oljealderen).
Det andre har man såvidt begynt å diskutere i kulturlivet, delvis av frykt for at moms på digitalt innhold skal «smitte over» på det analoge. Men det er på høy tid å ta det opp, om ikke annet som en plan B når plan A har sviktet. Som Torgrim Eggen sier på sin Facebook-side: «Åtte prosent. Det har de i Spania. Jeg ser også at vinden blåser den veien. Åtte prosent er kulturpolitikk. Femten er kompromiss.»
Åtte prosent er et åpenbart brudd på prinsippet om at all litterær tekst skal ha null. Men økonomisk sett er det likevel i en ganske annen kategori enn 25, og – som The Bookseller påpeker – helt i tråd med gjeldende EU-politikk. Det er gehør for kulturmoms blant enkelte rødgrønne representanter, og hvis en flat sats gjør det lettere å lage attraktive kombinasjonsprodukter, kan det til og med være noe å tjene på det.
Bokbransjen er ellers ikke alene blant tekstprodusenter om å drøfte denne problemstillingen. Mediebedriftenes landsforening, som har måttet forholde seg til moms på e-aviser i mange år, og hvis medlemsbedrifter kan komme til å satse tungt på kombinasjonsprodukter i form av apps, gjorde i sommer følgende vedtak:

Etter mange års uenighet om momsforskjellene i mediebransjen, anbefaler hovedstyret overfor årsmøtet i MBL i september en helhetlig mediestøtte som også innebærer å arbeide for lav moms på magasiner, ukeblader og elektroniske medier. I dag må leserne betale full moms på disse produktene. Også vi fra ukepressen står bak at aviser skal ha nullsats på moms. Dermed kan mediebedriftene gå inn i en svært viktig politisk prosess med én stemme, noe som vil ha stor betydning for tilbudet til lesere og brukere av norsk medieinnhold fremover.

Med andre ord: man vil kjempe for å bevare den beskyttede statusen til de gamle papirmediene, samtidig som det aksepteres at emoms er kommet for å bli og at man nå må arbeide for en best mulig løsning. Ingen dårlig strategi dette, når toget først er gått.