Min bloggposting om å forlate Facebook forleden førte til en rekke henvendelser fra mediene – langt fler enn jeg hadde tid til å besvare. Det som tydeligvis interesserte mest var min andre begrunnelse for å droppe Facebook – det jeg omtalte som “den creepy personvernpolitikken”. Det ble ikke plass til å utdype synspunktet i Bergens Tidende, derfor følger jeg opp med denne postingen.
Facebook har nylig passert 600 millioner brukere på verdensbasis, hvilket vil si at rundt én av tre som bruker nettet jevnlig, er kunder. Det hersker ingen tvil om at flertallet av brukerne opplever dette som et verdifullt tilbud, og i et globalt perspektiv er det særlig viktig at nettstedet er gratis. Oppegående brukere innser også at et så stort og innholdsrikt nettsted er dyrt i drift, og at reklame er en naturlig inntekstkilde. Det mange antagelig ikke vet, er at Facebooks nettreklame skiller seg fra bannerannonsene i en nettavis. De er tilpasset hver bruker, basert på informasjon som brukerne selv har lagt inn, og som Facebook har samlet inn på andre måter.
Igjen: intet nytt under solen. Det er også det du blir utsatt for om du som meg bruker Google-tjenester, for eksempel. Det som gjør Facebook spesielt, er koblingen mellom virkelige navn (som de fleste bruker på dette nettstedet) og vennenettverket deres. Det som gjør Facebook verdifullt for deg som bruker, gir nettstedet ekstra inntekter. Jamfør denne saken fra Mashable om at færre klikker på bannerannonser i Facebook enn ellers, men at det kompenseres for ved muligheten til å dra nytte av brukernes nettverk:
As the report notes, Facebook is projected to post $4 billion in advertising this year. Part of the appeal, aside from the network’s huge base of users, is the ability to get friends of targeted consumers to give their thumbs up. That apparently combats ad burnout. According to the study, ads targeting friends of fans last three times longer than standard ads because new fans keep coming on board, adding more friends and thus more potential ad targets.
Facebook betaler altså for driften av sitt nettsted og genererer overskudd til aksjonærene ved å selge informasjon om brukerne. I hvor stor grad du som Facebook-bruker er nettstedets egentlige produkt, viser funksjonen Sponsored story. Ideen er at det er større sannsynlighet for at dine venner klikker på en annonse om ditt navn og ansikt står på den. Du kan bli en del av en “sponsored story” ved å sjekke inn på f.eks. Starbucks via Facebook Places, eller klikke på “Like” mange ganger.
Facebook Places Deals, som er blitt innført i flere EU-land nå, er en videreføring av denne ideen: i bytte mot å fortelle Facebooks annonsører hvor du befinner deg ved å “sjekke inn”, kan du få en gratis kopp kaffe eller rabatt på mascara. Litt mindre kjipt enn bare å bli brukt som talsperson uten kompensasjon, men for å få full uttelling må man ofte sjekke inn flere ganger eller tagge vennene sine for å få dem interessert i produktet.
Alt dette skjer i full åpenhet og innenfor lovens rammer, er også kjent for enhver som tar seg bryderiet med å google. Så hva er egentlig problemet? For meg er det flere elementer som bekymrer meg nok til å ikke ville være med på leken: antall mennesker som nå er registrert i systemet, det enorme volumet av informasjon, kvaliteten på informasjonen og – ikke minst – retningen Facebook ser ut til å bevege seg i.
At Facebook er stort er velkjent, men vekstraten kan likevel ta pusten fra noen hver. Godt over halvparten av nordmenn bruker nå tjenesten, og skal man tro denne statistikken brukes den ofte, og brukerne er flinke til å legge inn mange venner. Facebook er idag en av de største databasene med sensitive persondata på kloden – om ikke den største. Og ja, mye av informasjonen på Facebook er sensitiv. Vi snakkeer om et nettsted som kobler virkelige navn til opplysninger om arbeidsgiver, utdanning, kjærlighetsforhold, familie, hobbyer, lesevaner, venner, politiske og samfunnsmessige interesser, for å nevne noe.
Og Facebooks kilder til informasjon blir stadig flere. I tillegg til det som legges ut av brukerne på sine egne sider, har Facebook tilgang til chattelogger, epost, spillvaner, hva som klikkes på av internpekere og bannerannonser m.m. Facebook får også stadig flere eksterne informasjonskilder. Innlogging i debattfora via Facebook er blitt en populær affære, og forteller samtidig selskapet hva slags nettsteder du liker å bruke tid på. Det samme gjør de små boksene som viser bilder av vennene dine når du leser en nettavis, for eksempel.
Sell targeted ads, everywhere. Facebook hopes to one day sell advertising across all of its partner sites and apps, not just on its own site. The company will be able to draw on the immense volume of personal data it owns to create extremely targeted messages. The challenge: not freaking out its users in the process.
Ja, det store spørsmålet er virkelig hvor langt dette kan drives før brukere begynner å reagere. Noen av oss syns det er nok nå. Andre kan leve med dagens politikk, noe jeg ikke har noen problemer med å forstå – enn så lenge er annonseringen ikke spesielt påtrengende. Men det vil ikke overraske meg om langt flere av brukere i kategorien “netthoder” vil ha forlatt Facebook om noen år, om tendensen vedvarer.
Det hander ikke bare om hvordan Facebook-data brukes, men også om hvordan de kan misbrukes. Hver gang jeg hører om hvordan Facebook brukes av dem som nå gjør opprør i den arabiske verden, tenker jeg på hvordan jeg som meddommer ifjor så hvordan politiet bruker Facebook til å kartlegge kriminelle miljøer. Jeg har intet imot kriminalitetsbekjempelse (jamfør meddommervervet), men det slo meg da og slår meg i enda større grad nå hvor nyttig Facebook kan bli for diktaturer.
Der får man jo ikke bare vite hva mindre datakyndige opposisjonelle står for, men også hvem de er venner av og – om de skulle eie smarttelefoner – potensielt hvor de befinner seg til enhver tid. Historien om hvordan Facebooks teknikere avverget at Tunisias nettsensurmyndigheter fikk tak i alle landets Facebook-passord er interessant, og viser at selskapet skjønner at det de driver med kan påvirke folks liv. Jeg er imidlertid ikke overbevist om at dette var første gang det skjedde, eller at andre forsøk har vært mislykte. At det er sider ved denne saken Facebook ikke forstår, er også åpenbart:
Facebook has adamantly opposed activists attempts to use pseudonyms. “We get requests all the time in a few different contexts where people would like to impersonate someone else. Police wanting to go undercover or human rights activists, say,” Sullivan said. “And we, just based on our core mission and core product, don’t want to allow that. That’s just not what Facebook is. Facebook is a place where people connect with real people in their lives using their real identities.”
Hvilket bringer meg til mitt siste poeng: hva Facebook gjør med våre holdninger. Hvis det er slik at brukere flest er klar over at informasjonen om dem blir delt og lærer seg å leve med det, er det vanskelig å forestille seg at det ikke får en smitteeffekt. Hvis du tror det er vanskelig å kjempe for personvern nå, skal du se hvordan det blir den dagen de fleste nordmenn har vent seg til å fortelle verden hvor de er, hva de kjøper og hvem de kjøper det sammen med, for å spare noen kroner på en pakke kjeks.
02/02/2011 at 20:02
Interessante refleksjoner Eirik.
Holdninger omkring personvern vil nok som du er inne på bli endret på sikt. Jeg tror vi vil kunne se at resurssvake grupper godtar stor grad av overvåkning i bytte mot rabattkuponger på kjeks osv, mens det i resurssterke miljøer vil vokse frem en sterk bevissthet på å verne om personlig informasjon.
Mange sosiale nettsteder vil nok ende opp som virtuelle ghettoer slik som MySpace, der det er overvekt av deltagere fra lavere sosiale lag og personvernet blir dårlig ivaretatt av firmaet som driver det.
03/02/2011 at 10:26
Gode poeng. Hvor er “like”knappen?
03/02/2011 at 11:37
Veldig gode og viktige poenger, Eirik! Facebooks mildt sagt problematiske holdninger til personvern er nettopp hovedgrunnen til at jeg valgte å lukke fjasboka. Facebook har jo alltid forbeholdt seg retten til å (gjen)bruke brukernes innhold til hva de måtte ønske, det har bare ikke vært så synlig. Forhåpentligvis kan sponsored stories være en øyeåpner på dette området, i hvert fall for dem du kaller netthoder.
Dessverre frykter jeg at altfor mange Facebook-brukere rett og slett ikke bryr seg. Enten skjønner de ikke hva som foregår, eller så synes de det er helt greit at et digert amerikansk selskap (mis)bruker personopplysninger om dem i vinningsøyemed. Om det er en bevisst strategi eller ikke, skal jeg ikke spekulere i, men siden Facebook har spist seg inn på personvernet bit for bit, har brukerne kunnet venne seg til det i et rolig tempo. I kombinasjon med de mildt sagt kaotiske personverninnstillingene på fjasboka har nok dette gjort at relativt få har skjønt hvor lite personvern de faktisk har.
Likevel – eller nettopp derfor – synes jeg også det er nokså skremmende hvilken effekt Facebook kan ha på folks holdninger til personvern. Gradvis venner man seg til at det er helt naturlig at et stort utenlandsk firma lever av å selge personopplysningene dine. Nesten umerkelig har det gått fra hårreisende til dagligdags at det du trudde var ei melding til vennene dine dukker opp i en reklame.
Heldigvis har folk evnen til å være fryktelig inkonsekvente. At man aksepterer en hårreisende personvernpolitikk fra Facebook, betyr ikke at man finner seg i lignende holdninger fra for eksempel offentlige myndigheter. Ja, jeg veit at det er forskjell på tvangslagring av alle trafikkdata, og et sosialt medium man bruker helt frivillig (om enn uten at det nødvendigvis kan kalles informert samtykke). Likevel synes jeg det er litt komisk at folk bruker Facebook til å arrangere demonstrasjon mot datalagringsdirektivet. Jeg er ikke helt sikker på om dette er mest egna til å gi håp eller bekymring når det gjelder folks holdninger til personvern. Jeg velger imidlertid å tru det første. Noe annet blir for trist.
03/02/2011 at 14:48
@Ole: Du har trykket på den. 🙂
@Sungame: Jeg innrømmer å høre til dem som mener at Twitter (dessverre, forsåvidt) er lite representativt også i dette spørsmålet. Min erfaring er at “har du ikke gjort noe, har du ingenting å skjule” er en svært utbredt holdning blant dem som ikke er vant til å flagge sine holdninger med hashtags.
04/02/2011 at 07:53
Svært bra. Første jeg gjorde etter å ha lest dette var å stille inn strengere innstillinger på Facebook.
05/02/2011 at 11:56
Finns det det ikkje gode alternativer til Facebook? Sidan det er så populært burde det jo være lukrativt nok å lage tilsvarande tilbud som tok personvernet på alvor. Er det utopisk å tenke seg ulike sosiale medier bygd på open kode slik at dei enkelt kan koblast sammen. Da kunne Per på ” Kvittreboka” vere venn med Kari på ” Nerdeboka”.
05/02/2011 at 12:29
@Asgeir: Du peker på den åpenbare løsningen og den som så ofte har fungert godt på Web – åpne standarder fremfor lukkede løsninger. Akkurat nå er dette utopisk, fordi Facebook har monopol og null interesse av å gjøre noe med saken. Men utviklingen går fort i dette markedet, så man kan ikke utelukke noe.
05/02/2011 at 12:43
Flott, artikkel!
05/02/2011 at 15:44
Supert, Eirik! “Like”!
06/02/2011 at 20:55
Desverre er det altfor få som er særlig opplyst på hvordan deres personlige opplysninger håndteres, og hva disse brukes til. Mange opererer med nær sagt åpne profiler og dertil gjør informasjonsflyten desto værre. Man kan selvsagt gjøre noen grep selv, men det er nok også poenger ved at selve inntektskilden til Facebook speiles i hva du som bruker foretar deg, og ditt kontaktnettverk.
Spesielt er det mange av den yngre garde som kanskje ikke tenker seg helt om for hva de legger ut og hvordan de bruker slike sosiale nettsteder; eller hvordan de kan bli brukt i markedsøyenmed. Gode poenger, og gode refleksjoner. Man kan bare håpe at det vil skje noen endringer innen sosiale medier, og brukernes bruk av disse – men at dette skjer på Facebook er vel heller lite trolig.
08/02/2011 at 18:26
Jeg husker ikke hvor jeg hørte replikken, men den var som følger: “Facebook er som e-post på crack”.
Hva trenger man egentlig Facebook til? Som ikke e-posten allerede kan brukes til, mener jeg. Bortsett fra at du hadde blitt blokkert som søppelpost på ganske mange av dine venners maskiner hvis du flere ganger om dagen hadde sendt dem meldinger som; “Stått opp nå, deilig med kaffe …”, “Nå er jeg trøtt, tror jeg går og legger meg …”.
Problemet med Facebook og twitter er først og fremst at det ikke er beregnet på normale mennesker med normale liv.
07/03/2011 at 07:02
Vil du gifte deg med meg, tankgirl?
19/04/2011 at 06:39
Til Eirik Newth
Til slutt dreier det seg om hva og på hvilken måte man vil leve; det hele minner om et slags koldtbord der man hiver vaniljesaus på karbonadene: Man vil ha alt – hele tiden – …
Sosiale medier, og i særdeleshet feisbukk fordi det er så enormt stort, stiller brukere og ikke-brukere overfor formelle og personlige spørsmål. Personvernspørsmålene er svært relevante, og vanen er en undervurdert faktor i hva man godtar. Leflingen med personvernet på feisbukk og det faktum at brukerne godtar det, vil i sin tur sannsynligvis påvirke lovgivere og utredere; derfor er det en interssant og ubehagelig forbindelse mellom feisbukk og datalagringsdirektivet.
Bare så det er sagt: Det er altfor mye reklame på disse stedene. Det gjelder i økende grad overalt; det er umulig å konsentrere seg. Le Monde har det, New York times, osv osv. Selv bruker jeg et brillepusseskinn og legger over reklamen, dette flyttes så i takt med lesingen.
Personlig hadde jeg feisbukkonto et par dagers tid for en ukes tid siden, men ombestemte meg. Jeg vil ha sjokoladepudding med kremet vaniljesaus etter karbonadene!
Med ønsker om en god påske.