Forleden dag ble nettstedet kommentarfeltdugnad åpnet av Helle Cecilie Palmer og Beate Sørum, etter en kronikk i Dagbladet. Hensikten med dugnaden er å ta et oppgjør med ukulturen som har forvandlet kommentarfeltene fra en åpen råk til en åpen kloakk:

Vi har sett oss lei på den ubalanserte kommentarfeltdebatten. Vi mener at grunnene til å holde seg unna kommentarfeltene, nettopp er grunnene til å delta i debatten. […] Vi inviterer til kommentarfeltdugnad. Vi oppfordrer alle til å ta seg bryet med å argumentere saklig, stille spørsmål og utfordre de fordomsfulle innleggene. Hvis vi er mange nok som gjør dette, kan vi kanskje lykkes i å gjøre kommentarfeltene om til en arena for seriøs samfunnsdebatt, der alle vil delta.

I utgangspunktet er jeg en sterk tilhenger av nettdugnader (jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å bidra vesentlig til Wikipedia) og jeg mener det er prisverdig å ville imøtegå fordomsfulle ytringer med saklige argumenter. Dette er også noe jeg stadig gjør i det fysiske rom, i min rolle som foreleser om fremtidstemaer som den demografiske utviklingen i Norge og verden forøvrig. Likevel kommer jeg ikke til å delta i kommentarfeltdugnaden, av tre årsaker.
Dugnaden er dømt til å mislykkes
Etter å ha fulgt avisenes kommentarfelter i flere år (jepp, jeg har en masochistisk strek) er det åpenbart for meg at skribenter med et sterkt høyrevridd og innvandringsfiendtlig ståsted dominerer debatten. Under Dagbladet-kronikken til Palmer og Sørum er det nå nesten 2000 kommentarer, og du skal ikke ha lest mange av dem før du skjønner hvor håpløst det vil være å imøtegå alle påstandene der med saklig kritikk. Og dette er altså bare én artikkel i én avis. Kommentarfelter med tilsvarende – og langt verre – innhold og tonefall finnes i nettaviser over hele landet.

Tar ikke kommentarfelttraverne deg med sitt blotte antall, tar de deg på utholdenheten. Helt siden gode, gamle USENETs dager har vi hatt debattanter som dominerte rett og slett fordi holdt ut lenger enn alle andre. Kommentarfeltet er fullt av slike nettroll, og den som skal imøtegå usakligheter i kommentarfeltet må følgelig være villig til å stå løpet ut og besvare mange og lange innlegg som er skrevet til alle tider på døgnet.
Kommentarfeltet er mer en arena for sterke følelsesytringer enn et forum for kjølig, saklig debatt. Jeg syns fremdeles Even Westvangs beskrivelse av kommentarfeltene som “sinnaposer” er treffende – mer enn noe annet er dette steder der folk ventilerer sin frustrasjon over det som måtte ergre dem. Det gjør sikkert godt å ventilere for dem det gjelder, men for utenforstående oppleves det som ganske fremmedgjørende. Og i mine øyne er det nettopp de sterke følelsene som mer enn noe annet gjør kommentarfeltene irrelevante.
Livet er for kort til uvesentligheter
I utgangspunktet trodde mange (også jeg) at kommentarfeltene kunne bli et nyttig tilskudd til den offentlige samtalen, et demokratiserende møtested for høy og lav. Isteden lever de sitt eget liv, og dyrker fram en sær subkultur med synspunkter og et tonefall som gjør at folk flest holder seg unna. Få skygger lenger unna enn maktmenneskene og meningsbærerne som så ofte er mål for kommentarfeltets raseri, som journalister og mediekommentatorer, politikere, ledere for offentlig og privat sektor osv.
Og kan de gjøre med den aller beste samvittighet. For blant dagens mange debattarenaer skal du lete lenge etter noen som er mindre betydningsfull enn akkurat kommentarfeltene. Av natur er de reaktive: engasjement og temperatur avspeiler direkte temavalg og vinkling på innhold produsert av andre (som regel en journalist). Feltene skaper intet nytt på egen hånd, leverer ingen nye ideer og heller ingen nye stemmer til samfunnsdebatten (tenk på hvor mange bloggere og twitrere som sprengt mediegrenser, og tenk så på hvor mange kommentarfeltdebattanter som har oppnådd det samme).
I grunnen lærer kommentarfeltene oss utenforstående lite annet enn at det finnes ganske mange som er ganske sinte og/eller redde for ganske mye.
Dugnaden legitimerer atferden
“Don’t feed the troll” er et gammelt råd for nettdebatt som ikke bare handler om at du ved å svare på usaklige utspill inspirerer folk med imponerende utholdenhet (se over), men også om at du på sett og vis legitimerer atferden. Hvis du for eksempel velger å svare på kommentaren fra “trieste” som hevder at “Ap importerer nye Ap-stemmer fra den 3. verden” (se under) har du samtidig anerkjent anonymiteten og nivået på retorikken.

Sakset fra en av Magnus Forsbergs gode collager av nettkommentarer

Langt på vei mener jeg at kommentarfeltdugnaden fremstår som legitimerende for kommentarfeltene som helhet. Hvis dette mot formodning skulle fungere, vil jo avisene kunne unnskylde seg med at debatten ikke lenger er så ensidig og usaklig. Initiativet signaliserer dessuten at avisens kommentarfeltene er viktige (noe de altså ikke er), det reduserer avisens moderatorarbeide og ikke minst skaper det engasjement.
Tilhengere og motstandere av dugnaden kommer til å krangle så busta fyker så lenge tilhengerne gidder å henge med  – hvilket neppe er særlig lenge. I mellomtiden triller annonsekronene inn. Mitt syn her er krystallklart: Det var avisene som skapte dagens kommentarfelter, og det er de som eventuelt bør rydde opp. Frivillige bør ikke la mediehusene slippe unna sitt juridiske og moralske ansvar ved å gjøre kommentarfeltene til en litt mindre abnorm debattarena.
Men er det ikke farlig å ignorere kommentarfeltene?
Tja. Det er neppe farligere å ignorere de mest ekstreme kommentarfeltdebattantene enn alt det andre ekstreme innholdet på nettet vi jevnlig ignorerer. Som for eksempel hjemmesiden til holocaustfornekteren David Irving, der du gratis kan laste ned hans bøker (som er skremmende velskrevne og overbevisende – det vet jeg av erfaring).
Det vil føre for langt å ta debatten om eventuelle skadevirkninger av filterbobler eller ekkokammereffekt i kommentarfelter. Den regner jeg med at vil dukke for alvor igjen når Fjordman inntar vitneboksen i Oslo tinghus. Her og nå konstaterer jeg bare at ekstreme holdninger alltid har eksistert, og at det virkelig vesentlig nye er at det er blitt så enkelt for ekstremister å spre sitt budskap. Faktisk så enkelt at imøtegåelse er en umulig oppgave for folk ned et normalt tidsskjema.
Nok en gang: dette er ikke en oppfordring til passivitet. Støter du på uakseptable holdninger, bør du imøtegå dem på en respektfull og saklig måte hvis du føler deg istand til det. Ta isteden dette som et hint fra en erfaren debattant som forlengst har lært å velge sine slag – og ikke minst sine slagmarker – med omhu. Bruk argumentene dine der de har en sjanse til å bli hørt og bety noe, som i avisenes ordentlige debattsider, i den anstendige delen av bloggosfæren, i lokalpolitikken, i lunsjpausen på jobben, på skolen, blant venner og familie eller hvor det nå måtte passe.
Glem ikke at det noen ganger er riktigst å vende ryggen til. Vend ryggen til kommentarfeltene. De fortjener ikke bedre.
Oppdatering fredag kveld: Så langt har det ikke vært nødvendig å minne om det, men for ordens skyld: moderasjonsreglene på denne bloggen skiller seg fra nettavisenes på noen vesentlige punkter. Vær gjerne kritisk til punktene som er nevnt over, men hold et anstendig tonefall og – ikke minst – hold deg saken. Vurderes du som ubehøvlet eller off-topic blir kommentaren ikke godkjent.
Saken i dette tilfellet er altså ikke norsk innvandringspolitikk eller romfolk eller asylsøkere, men avisenes kommentarfelter og hvorvidt andre enn en fast og trofast skare skal bry seg om dem.