Jeg er ikke sint, Dagbladet, bare veldig skuffet. I lengre tid har jeg fulgt virksomheten til journalist Geir Barstein med stor glede, fordi han regelmessig har levert interessante, grundige og nyanserte vitenskapssaker på løpende bånd. Men idag produserte han en sak som ga meg et brutalt flashback de dårlige, gamle dager i norsk presses dekning av vitenskap: sensasjonsorientert og tilsynelatende basert på et selektivt utvalg av amerikanske kilder.
Saken i fråga er “Katten din er en drapsmaskin” (jeg velger å tro at desken fant på den uinspirerte og tendensiøse overskriften), og temaet er en undersøkelse utført av forskere ved University of Georgia i samarbeid med National Geographic Society. Forskerne har festet små kameraer på halsbåndet til katter, og på den måten registrert antall dyr som drepes av katter med større presisjon enn tidligere. Metoden som brukes er grei nok. Der det går galt – og der Barstein også trår grundig feil – er når forskerne skal ekstrapolere fra sine tilfeller til den samlede kattepopulasjonen i USA.
Barstein skriver blant annet følgende: “For med 74 millioner huskatter bare i USA, blir det enormt antall smådyr som hvert år må bøte med livet når Mons eller Missy kommer snikende.” Det han ikke nevner er at svært mange huskatter i USA holdes inne hele tiden, eller slippes ut under streng overvåkning. Humane Society (USAs svar på Dyrebeskyttelsen) gjorde en undersøkelse i 2004 som tydet på at tallet var 75%, altså stikk motsatt normalen i Europa. Kort sagt: innekatter dreper ikke fugl, og katter som har begrenset utetid eller blir passet på av mennesker når de er ute, dreper langt færre fugl.

Det er heller ikke vanskelig å peke på andre problemer med studien, som f.eks. at man bør være forsiktig med å bruke jakttall fra Georgia på alle delstater i det vidstrakte landet (katter i Nevada og Oregon har åpenbart andre jaktforhold). Poenget er at Geir Barstein har tråkket rett inn i en hissig debatt der det finnes gode argumenter og følelsesladde overdrivelser på begge sider. Jamfør dette innlegget i bloggen Vox Felina, der forfatteren tar utgangspunkt i samme pressemeldingen og river mange av konklusjonene i stykker. Påstanden om at katter har utryddet 33 dyrearter kan for eksempel diskuteres.

Og for en som har tilbragt sommeren i selskap med Charles Manns fabelaktige “1493“, som i nitid detalj dokumenterer hvordan Columbus ferd til Amerika i 1492 startet en prosess som grunnleggende endret økologien i Amerika og resten av kloden, fremstår uttalelsen om at “katter hører ikke hjemme her” som regelrett clueløs. Heller ikke hesten, meitemarken, kakerlakken, den europeiske honningbien og et utall andre arter som fulgte med over Atlanteren har noe å gjøre i nordamerikansk natur, men er der like fullt og kommer aldri til å forsvinne igjen.
Sammen med noen hundre millioner mennesker av ikke-amerikansk avstamning som har påvirket amerikansk fugleliv langt mer enn Felis catus noensinne vil være istand til å gjøre. Dette siste er et avgjørende moment. Å single ut en enkelt art som ansvarlig for fallende fuglebestander og totalt overse menneskelig påvirkning, er forskningsformidling på sitt mest slurvete. Katters virkning på økosystemet er en kompleks affære, som hadde fortjent en bedre artikkel enn dette. Skuffet, som sagt. Skikkelig skuffet.
Når det er sagt: selv om jeg er en ihuga kattevenn, benekter jeg ikke at huskatter er istand til å ta mye fugl om de får gå helt fritt. Katten har bevart sitt jaktinstinkt, og vil forsøke å drepe et byttedyr om den får sjansen til det. Slik jeg ser det, innebærer ansvarlig kattehold også å gjøre sitt for å begrense antall fugl som fanges (hører ingen protester om katters jakt på smågnagere, så den lar vi ligge). Her er tiltakene vi har iverksatt:
Begrenset utetid. Våre katter er aldri ute om natten eller når vi er borte fra huset. I realiteten betyr det at de det meste av året tilbringer maksimalt 1-2 timer utendørs. Slik reduserer vi ikke bare den potensielle jakttiden med over 90%, men vi reduserer også tidsrommet da katter kan bli påkjørt eller angrepet av hunder dramatisk. Samtidig får dyra muligheten til å nyte utelivets gleder, og for våre to ser denne ordningen ut til å fungere godt.
Halsbånd med bjelle. Effekten av dette er omstridt, men for meg ser det ut til å fungere og som tiltak betraktet er det så billig og enkelt at det er verdt forsøket. Pus bør ha halsbånd uansett, pass bare på å bruke et sikkerhetshalsbånd som faller av hvis katten henger seg opp.
Overvåkning. Katter er ikke hunder, men de tåler godt å bli passet bedre på når de er utendørs. Foreldrene mine lufter sin norske skogkatt i bånd – ikke uvanlig i USA men oppsiktsvekkende i Norge. Et mindre radikalt tiltak er rett og slett å følge med på hvor katten går og liker å oppholde seg når den er utendørs. Så kan man ta en tur bortom når man er ute, og forpurre eventuelle jaktplaner. Vi bruker radiopeilesenderen Loc8tor i tillegg, og kan dermed finne ut hvor dyra er til enhver tid.
Kastrering. Katter bør steriliseres av helsemessige årsaker, men fuglelivet kan også indirekte tjene på dette. Hannkatter blir ofte mer flegmatiske og får redusert aksjonsradius av kastrering. I vårt konkrete tilfelle betyr det at Linus aldri beveger seg opp på fuglerike Ola Narr, men isteden holder seg i buskene rundt blokkene. Skal man dømme etter hva kattene våre fanger (som er langt mindre enn to dyr per uke) er det først og fremst dårlige nyheter for mus.
Nei, nok katteprat nå. Det er på tide å stikke ut og fiske med niåringen. Forhåpentligvis knekker vi nakken på en småtorsk eller tre. Vi to drapsmaskiner. 😉