Banksjef Sanne oppførte i 1880-årene en fløy i stein parallellt med Wergelandsveien, og brukte den som tjenerbolig (fløyen ble revet i 1921). I 1888 solgte Sanne eiendommen videre til grosserer Sunde, og huset var i denne familiens eie til fru Sundes død i 1921.
De første årene etter Wergelands død var interessen
for ham liten. Men umerkelig begynte hans ry å stige, han ble
en slags mytisk figur og Grotten ble av folk flest nærmest betraktet som en helligdom som man gikk andaktsfullt forbi. Selve grotten som ga huset navn var tilgjengelig for publikum. Sunde jr. har fortalt at folk pleide å ringe på og be om å få se den, og at de da gjerne fulgte folk ned. Inventaret i grotten var nå stort sett flyttet til Folkemuseet, og var erstattet av en byste laget av Stephan Sinding, komponisten Christian Sindings bror.
Da grosserer Sundes enke døde, var derfor interessen for Grotten stor, og en diskusjon begynte om hva man nå burde gjøre med huset. Det kom forslag om å lage et Wergelands-museum, og Den norske forfatterforening engasjerte seg i dette. Det var også snakk om at Forfatterforeningen selv skulle få benytte det, mens andre mente at det egnet seg som studentboliger. Huset var blitt pent behandlet av sine forskjellige eiere og var i god stand, men av Wergeland selv var det ikke mye tilbake. Alt innbo var borte, også det som stod i selve grotten under huset. Det var derfor ikke mye å lage museum av, men de fleste mente at huset representerte viktig kulturhistorie og burde bevares for byen. De økonomiske hensyn ble som vanlig sterkt understreket, og det var en alminnelig oppfatning at Staten eller kommunen burde overta. Det endte med at Sunde jr. solgte eiendommen til Staten ved Finansdepartementet i 1922 for kr. 195.000, en stor sum på tjuetallet. Det ble på foreslått at huset skulle rives så Wergelandsveien kunne utvides, men vandalene ble heldigvis ikke hørt. Stortinget gikk i mot ideen om museum, og vedtok at Grotten skulle være æresbolig for en fortjent kunstner. Valget falt på komponisten Christian Sinding, som aldri hadde eid noen egen bolig, men hadde bodd mesteparten av livet på hotell. I 1924 flyttet han inn med sin hustru Augusta. Fra først av var det nærmest en prøveordning, men paret Sinding likte seg godt og ble boende. |
