Nedenfor følger et innlegg jeg sendte til Dagsavisen, uten å få det tatt inn. Om du noensinne er i Cape Town, er det omtalte "District Six Museum" et must.

Hvem skal bo hvor?
Om raseringen av District Six

District Six var en gang en blomstrende bydel i hjertet av Cape Town. Men den levde ikke etter Apartheids regler for raseatskillelse, så de kommunale myndigheter besluttet å rive den ned. Det store, ubebygde arealet man da ville få, skulle brukes til å bygge et eksklusivt, hvitt boligstrøk med navnet Zonnenbloem - Solsikke.
        District Six var et strøk hvor folk av alle mulige fargetoner bodde hulter til bulter, uten uvennskap og krangler om trosspørsmål. De var selvforsynt med alt som er nødvendig for å leve og trives: butikker, bedrifter, skoler, puber, shebeens, kaféer, kinoer og kirker. Nå står bare kirkene igjen som en meningsløs demonstrasjon av fromhet.
        Fordi rasene bodde blandet, ble distriktet betraktet som en slum av regimets funksjonærer. Det hadde sikkert den vanlige andelen av kriminalitet og prostitusjon som finnes i et hvert bysamfunn, men man får først og fremst et sterkt inntrykk av at innbyggerne i District Six var urbane i ordets beste forstand. De mestret kunsten å bo i en by og gjøre det trivelig rundt seg.
        Ved siste folketelling bodde det 40 000 mennesker i bydelen. Siden denne tellingen ble foretatt i 1950, er det grunn til å tro at folketallet steg en del utover mot 70-tallet. Men noen ny folketelling ble ikke foretatt, det hadde ingen hensikt siden befolkningen likevel skulle flyttes. Den fatale "Group Areas Act" som forbød folk av forskjellig rase å bo i samme strøk, ble vedtatt av Byrådet i Cape Town i 1966.
        Myndighetene begynte straks en gradvis forflytning av District Six' innbyggere. Først på listen stod selvsagt de svarte afrikanerne. Av dem havnet mange i den uoversiktelige slummen "Cape Flats", som i dag er noe av det første turistens øye møter på veien inn fra flyplassen. Folk som bodde i District Six forteller at en vintermorgen da de våknet, var alle de svarte innbyggerne kjørt bort med lastebiler i løpet av natten. (Man blir som regel hentet om natten under slike regimer, selv tyranner kan ha en viss forståelse av at det er lurt å gå stille i dørene.)
        Senere kom turen til folk av andre farger, det var bare malayerne (i sin tid importert av boerne som tjenerskap) som fikk lov til å bli i en annen del av Cape Town. I 1976 var operasjonen fullført. Man regner med at ca. 30 000 familier ble flyttet, hvorav de fleste hadde flere barn. Bulldozerne kom lenge før alle var flyttet ut. Mange av innbyggerne visste ikke engang hva de digre mastodontene var for noe, de hadde aldri sett noe slikt før.
        Puber og butikker ble revet ned, nærmest over ørene på fortvilte kunder som mistet sitt stamsted eller sin yndlingsbutikk, og utallige er beretningene om de hjerteskjærende scenene som utspilte seg når folk ble drevet ut av sine boliger. Det var selvsagt motstand og protester, men buldozerkjørerne var jo ikke de egentlige skurkene. De sa bare: "Flytt deg og la meg gjøre jobben min." Så startet de uhyret igjen og lot det ta en bit av muren. Barn gråt, voksne raste, og enkelte døde av sjokk. Det skjedde ikke uten offentlige protester, men ingenting nyttet.
        Flere minnebøker er skrevet senere, og hele bydelen ble dokumentert av fotografer før den forsvant. For det var ikke bare menneskelige tragedier som utspant seg, byen Cape Town led også et stort arkitektonisk tap. District Six lå vakkert til, med utsikt nordover mot Table Mountain og mot havet i sørvest, og både de store forretningsgatene og boligkvarterene rundt vrimlet av interessante eksempler på 1900-talls arkitektur. Det var utallige fine offentlige plasser, trapper og arkader, bolighus med stilsikre dører og vindusrekker, originale balkonger og inngangspartier. En kommisjon ble nedsatt for å finne fram til bevaringsverdige hus, men Departmentet for kommunal utvikling tok aldri det ringeste hensyn til rådene derfra.
        Den store forflytningen ble fullført i 1969, men befolkningen glemte ikke. I 1994 ble The District Six Museum åpnet i den tidligere metodistkirken i Buitekant Street. Det viste seg at gateskiltene som var blitt tatt ned og lagt i tilfeldige hauger, de ble ikke kastet slik alle hadde trodd. En mann hadde plukket dem opp i hemmelighet og oppbevart dem i sitt eget hjem. De ble begynnelsen til museets samlinger, og de er det første den besøkende i museet legger merke.. Der er de fremdeles: Skiltene som viser Hanover Street, Sir Lowry Road, Tyne Street, Shepard Street.
        Så tar man forskrekket et skritt tilbake, for man ser at man står på et enormt kart over bydelen som dekker mesteparten av gulvet. På veggene henger fotografier og beretninger om hva som skjedde både før og under rivningen. Der er avisutklipp som avspeiler diskusjonen som foregikk i de få liberale avisene, og en bokhandel som selger bøkene om distriktet, plakater og noen uvanlige souvenirer: nøkkelringer med de nå berømte gateskiltene.
        Museets guide, Mr. Ebrahim, var en farget av en eller annen sort (sånt var uinteressant i District Six), født og oppvokst i strøket. Han fortalte historien med dyp innlevelse, fremdeles var sorgen over det som skjedde synlig i de mørke øynene hans. Han fortalte om hvordan innbyggerne ble spredt over hele Cape-halvøya, langt ut på landet, til steder de aldri hadde hørt om, inngrodde byboere som de var. Gode naboskap ble avbrutt og venner splittet for alltid; for å reise på besøk til hverandre i Sør-Afrika var ingen enkel sak. Transportmidler var mangelvare og passlovene la de underligste hindringer i veien.
        Også folk som ikke selv bodde i distriktet, ble berørt. Mange Cape Town innbyggere var vant til å handle i District Six, der det fantes nok av forretninger med utmerkede varer til rimelige priser. Stengningen av dem ble ikke akkurat offentliggjort, og mange faste kunder kom en morgen intetanende til en butikk hvor døra var blitt stengt om natta, innehaveren flyttet til ukjent sted, og bulldozeren var i ferd med å ete av murene.
        Vi befinner oss nå på slutten av det 20. århundre og trass i at Holocaust og Sør-Afrikas skrekkregime ligger bak oss ser vi at rasismen er på sterk frammarsj i Skandinavia. Det er nesten ufattelig at dette kan skje bare noen år etter at Sør-Afrikas befolkning fikk sin frihet. De som føler seg tiltrukket av rasismens ideologi, bør være klar over at det som hendte med District Six er ideologiens ytterste konsekvens. Man flytter mennesker som har knyttet nære bånd langt bort fra hverandre under store omkostninger, ofrene er utallige, konsekvensene uoverskuelige.
        "Noe av det verste ved apartheidsamfunnet," sa Mr. Ebrahim nøkternt, "var at det var så dyrt. Absolutt alt måtte lages i tre eksemplarer. Rasister i andre land er kanskje ikke klar over de økonomiske konsekvensene. Det var det som knekket apartheid til slutt."
        Området ligger fremdeles som et åpent sår i den framadstormende byen Cape Town, det eneste som er bygd der på alle disse årene er den Polytekniske høyskolen. Planer har vært framkastet, men akkurat som med operaen og Nasjonalgalleriet i Oslo har ingen klart å bestemme seg. Området heter fremdeles District Six på folkemunne: Zonnenbloem slo aldri an. Det sies at vårt kongepar skal besøke Sør-Afrika neste år. Kanskje District Six museet kunne vært et sted å besøke? Carl Gustaf og Silvia har alt vært der, begivenheten er behørig dokumentert med avisutklipp på veggene, side om side med besøk fra andre verdensberømte kjendiser.
        Det norske Fremskrittspartiet har hevdet følgende: "Vi må se nærmere på hvem som har rett til å bo i Oslo. Det er snakk om kontroll." (Sitat fra "Osloavisen", Frp. repr. Kjell Grønnevik, 3.12 1997). Frp-representanten begrunner riktignok dette med at vi ikke vil ha ghetto-dannelser i Oslo, men baktanken er den samme: Folk med annen hudfarge enn vår pene, lyserøde, bør ikke få bo hvor de vil.
        Vi andre som bor i denne byen, bør kanskje kontrollere at bydelen Grønland ikke strykes av kartet, og for eksempel får navnet "Blåveis"? Det ville bli et savn for mange om det en dag plutselig ikke fantes steder å kjøpe rimelige grønnsaker og krydder....

Sissel Skonnum, Oslo

Til startsiden