Nedenfor følger et innlegg jeg den 24. januar 1996 sendte til Aftenpostens "Andres mening"-spalte. Det ble refusert, men her har du anledning til å lese det. Dessverre er det fremdeles like aktuelt..

Dødsstraff på norsk

Den 23. januar bragte nyhetene melding fra Bergen om brann i et fengsel. Representanter for fengselet fortalte hvor vanskelig det var å få låst opp celledørene og få fangene ut, en fange hadde da også mistet livet.
        Etterhvert fikk vi flere opplysninger. Brannen var påsatt av fangen som døde. Det var en asylsøker på nitten år som hadde sittet 10 måneder i varetekt og som nettopp hadde fått vite at han var varetektsfengslet for 2 måneder til.
        Samme dag hørte jeg i radioen Astrid Nøkleby Heibergs forferdelse over at Israel bruker tortur mot palestinske fanger. Hun sa, og har selvsagt min fulle støtte, at dette er uverdig for et land som erklærer seg som tilhenger av menneskerettighetene.
        Så var det oss. Så var det Norge.
        Den unge fangen som døde så grusomt hadde ikke begått noen forbrytelse. Han var varetektsfengslet på grunn av mistanke om at han hadde oppgitt galt navn. Varetektspraksisens vilkårlighet forskrekker meg som ikke-jurist mer og mer for hver gang jeg hører om den, men dette eksemplet overgår alle tidligere. På mistanke om falsk navn setter man en atten-nitten åring i fengsel i ti måneder, for deretter, av samme grunn, å utvide straffen med to måneder til, visstnok uten at saken er prøvet eller nye momenter er kommet til.
        "Hvis han hadde oppgitt riktig navn, ville ikke dette hendt," sa en reperesentant for fengselet.
        Det hører med til historien at unggutten brøt sammen da han fikk beskjed om de to nye månedene, og reagerte med uro og aggresjon. Dessverre var det ingen som brydde seg om hans dype fortvilelse, og det endelige resultatet ble altså at mistanke om falsk navn ble straffet med døden i et norsk fengsel.
        I Norge er vi stolte av våre tradisjoner som forsvarer av menneskerettigheter, vi går ikke av veien for å skryte litt og sparke til andre nasjoner. Samtidig finner en slik opprørende urett sted i vårt eget land, tilsynelatende uten at noen andre enn NOAS reagerer. Var det ikke på tide at Justisdepartementet tok en titt på vår temmelig enestående varetektspraksis? Og i samme slengen minnet om at vi har en lov mot rasediskriminering?
        Selv en aldri så selvtilfreds nordmann må vel få en følelse av at hans kjære land her begår noe som er uverdig for et folk som bekjenner seg til menneskerettighetene?

Sissel Skonnum, Oslo

Til startsiden