|
Sissel Skonnum 1934 - 2000
I mange år arbeidet jeg som bibliotekar, en jobb mange tror består i
å sitte ved en skranke og gå frisk og opplagt hjem om ettermiddagen. Intet
kunne være mer feilaktig. Bibliotekarer er i bevegelse mesteparten av dagen,
frem og tilbake mellom fagområdene, opp og ned mellom hyllene, høye hyller
og lave hyller, bøker i kvart-format og tykke bøker med mange hundre sider.
For ikke å snakke om alle turene til magasinet i underetasjen, og letingen
blant de digre, tunge Stortingsforhandlingene. Du skal vite en masse på
de forskjelligste områder og må kunne skifte emne på et blunk. Du får møte
en masse mennesker, og de kan være både hyggelige og ubehagelige.
Noen lånere synes det er festlig å vise deg hvor lite du kan, mens andre
er takknemlige for hjelp. Særlig en type bedrevitende eldre menn kunne være
ubehagelige, de unnlot aldri å gjøre deg oppmerksom på at du bare var et
kvinnfolk.
Kveldsvaktene kunne også være
slitsomme, når du holdt på til åtte og ikke var hjemme før nærmere 9 om
kvelden. På lørdagsvaktene hver fjerde uke kunne stemningen være høy, men
det var ofte så mye folk at vi sprang bena av oss.
Jeg skal ikke nekte for at arbeidet
kunne være både morsomt og tilfredsstillende, særlig når du fant hva lånerne
var ute etter. De var glade, og du følte selv at du var til nytte. Men anstrengende
var det. Det ble færre skritt å gå da data kom inn i bildet og man hadde
lært seg den nye teknikken. Til gjengjeld hadde vi de stadige omleggingene
som alle store bedrifter kjenner fra 80- og 90-tallet.
Noe av det morsomste jeg holdt
på med, var engelskseksjonen i det store biblioteket hvor jeg arbeidet.
Den hadde jeg hadde ansvaret for i flere år, med nyanskaffelser og kasseringer.
Det var stoff jeg kunne godt, og jeg hadde god oversikt over boksamlingen.
Mange blir rystet når de hører at bibliotekene kaster bøker, fordi det er
vår oppgave å bevare litterature. Men ofte er man nødt. Noen bøker er veldig
slitt, andre har man flere eksemplarer av eller de er kommet i nyutgave,
atter andre er helt uaktuelle. Dessuten kommer problemet med plassmangel
som ikke er det minste. Hvis ikke datateknologien var kommet, vet jeg ikke
hvor lenge bibliotekene hadde greid å romme alt som skrives.
Andre interessante oppgaver var
forfatterutstillinger, bokmøter med diskusjon av innkjøpene og klasseundervisning
for skolene. Så var det selve litteraturformidlingen. Spørsmålet: "Har
du en god bok?" er vel det jeg har hørt oftest i mine år som bibliotekar.
Dessverre gjør all effektivisieringen at akkurat denne delen av arbeidet
får mindre og mindre oppmerksomhet. Datateknologien gjør også at du trenger
mindre kunnskaper om litteratur. Ofte er jeg blitt overrasket over hvor
lite nyutdannete bibliotekarer kan om verdenslitteraturen. Til gjengjeld
vet de mer om IT og ser på oss eldre som dinosaurer.
Har du lyst til å bli bibliotekar,
kan du jo kikke litt på mine erfaringer før du bestemmer deg!
Jobben tok på, jeg syntes ikke jeg fikk nok igjen for innsatsen, verken
lønnsmessig eller på andre måter. Jeg ble det som kalles utbrent og til
slutt syk og til slutt syk og sengeliggende.
Da jeg begynte å komme meg,
hendte en dag noe rart. Jeg lå i sengen i en slags halvslummer, da jeg
plutselig så et tydelig bilde. Nedover en bratt li hvor tåkedotter drev
kom en fjording med med en jente på ryggen. Hun hadde lyst, bustet hår,
mørkt skjørt og en rød og svart stripet bluse. Hun så litt engstelig ut,
og jeg var sikker på at hun var 11 år. Like sikker var jeg på at dette
foregikk på Vestlandet.
Jeg sov ikke, og jeg er rasjonalist,
så noe overnaturlig var det ikke som hendte. Men jeg tror på fantasi og
intuisjon. Det er egenskaper som er viktige ikke bare for forfattere,
men også f.eks. for forskere, politikere og næringsdrivende. Dessuten
har hesten for meg alltid stått som et frihetssymbol. Jeg skjønte at her
var det min hjerne og mitt sinn som ville ut, som ville ha frihet!
Så ble jeg barnebokforfatter.
For ut av dette bildet utviklet
min første bok seg, den kom ut i 1992 på Tiden forlag og fikk tittelen
"Fagerprins" etter navnet på hesten.
Man kan godt si at Fagerprins har noe av magisk realisme i seg, men den
er aldeles ikke søramerikansk, den er helt norsk, og bruker et vestnorsk
landskap som ramme om konflikten. Så kanskje vi heller skulle kalle den
et eventyr?
Fagerprins er resultatet av
en forbindelse mellom Mari, hesten til Synnas familie og og en stor hingst
som bor langt inne i fjellene. En sommerdag kommer han og bortfører Mari,
og da føllet senere blir født, sier Rannei, mor til Synna, at den lille
folungen er vakker som en prins, og må hete Fagerprins.
Jeg lot boken foregå midt på
1700-tallet, en periode som er lite brukt i norsk litteratur, og det krevet
en mengde research om hvordan livet på en norsk vestlandsgard var på den
tiden. Jeg har ikke tall på alle bøker jeg slo opp i, desssuten foretok
jeg en grundig reise langs Vestlandets kyst og studerte Mølstermuseet
på Voss.
Stadig måtte opplysninger justeres.
Men boka skulle også være spennende, og jeg vil påstå at den ble det.
Konflikten står mellom Synna og familien hennes og storbonden Ivar på
Eikenes som har en hest, Nessekongen, som han mener er så mye gjevere
enn Fagerprins. Forøvrig er han et av disse menneskene som behandler dyr
dårlig. Han forfølger Synna og hesten hennes, og det var et rart øyeblikk
da jeg kom frem til scenen da Synna og Fagerprins kommer ned den bratte
stien hvor tåken driver. Scenen jeg hadde sett viste seg altså å ha en
funksjon i boka.
Da har Synna og Fagerprins
Ivar bak seg, etter et vilt forfølgelsesritt. Boken topper seg i en voldsom
kamp mellom Nessekongen og Fjellkongen som Nessekongen taper. Nessekongen,
en sviker overfor de andre hestene, faller utfor det høye fjellet Stigetind,
mens Ivar ligger såret igjen i en steinrøys. Fagerprins står klar til
å sparke ham ihjel, men Synna sier : "Ikke mer død." Hun får
Fagerprins til å legge seg ned, får veltet den tunge mannen tvers over
hesteryggen, og så bærer det hjem til mor og brødrene på seteren. Mor
Rannei kurerer ham, og da tenker Ivar seg om og blir et bedre menneske.
Han har vært soldat ute i Europa,
(mange norske bondegutter var det) og er egentlig lei av brutalitet og
blodsutgydelser. Han behandler dyrene bedre, og bli til og med venner
med Synnas far, Sjur, en likandes og rettfram mann som var Ivars rival
om Rannei.
Boka slutter forsåvidt i idyll,
men så en høstdag skjer det triste at Fagerprins forlater Synna, fordi
han må inn i fjellet og hjelpe faren sin i kampen for dyrene. Synna aksepterer
det. Hun vet det må være slik.
 En
ting er å skrive en bok, en annen er å få den antatt på et forlag. Noen
forfattere later som om alt går så greit, og at de bare møter velvilje,
mens andre forfattere er ærlige nok til å innrømme at slik er det ikke.
I det første forlaget jeg leverte den til, var selve forlagssjefen misfornøyd
på språket.
Jeg hadde lagt vekt på at språket
skulle holde seg innenfor Synnas erfaringsområde, men han forlangte f.eks.at
Synna ikke skulle føle redsel, men angst. Hadde han gidet å slå opp i
et leksikonet, ville han funnet at det er et begrep som først kom inn
med Freud. Det var mere sånt, manuskriptet så ut som det hadde meslinger,
fullt av sinte, røde streker.
Det andre forlaget påsto at
hele boka var hentet ut av Tiedeman og Gudes gamle maleri "Brudeferden
i Hardanger". Det forundret meg meget, for noen brudeferd var ikke
med i boken.
Nå fikk jeg meg endelig en
brukt PC og satte meg til å gå igjennom boka igjen. Det var jo atskillig
enklere enn å bruke den gamle, elektroniske skrivemaskinen, da jeg først
hadde lært det. På det tredje forlaget, Tiden, møtte jeg endelig forståelse,
men også her kom det til diskusjoner som til dels var ubehagelige. Men
så endelig var alt klart.
Jeg tror det er viktig at nye
forfattere er klar over at mye rart kan skje i forhold til forlagene.
Prosessen kan simpelthen være ganske ydmykende, selv om du selvsagt er
glad når du får sjansen. Hvis du på forhånd har et kjent navn, går det
selvsagt lettere.
Og hvordan gikk det så med
boka?
Den ble ikke plukket ut av
reklameavdelingen til å få noen spesiell oppmerksomhet. Den fikk faktisk
bare gode kritikker rundt i landet, men ble ikke anmeldt i noen av de
store avisene. Barnebøker blir ofte ikke anmeldt, og de som blir det er
ofte skrevet av allerede kjente forfattere. Noen aviser tar en oppsamlingsrunde
av og til hvor de fyller en helside med anmeldelser av barnebøker.
 Jeg
ble intervjuet av en lokal avis (dengang bodde jeg i Bærum) fikk være
med på forfattertreff med opplesninger, forlagsfester, møter i forfatterorganisasjoner,
og snakket om boka på skoler og på bibliotekets avdelinger. Den ble kjøpt
inn i klassesett, og flere barn skrev særoppgave om den. Jeg fikk til
og med etableringsstipend, og etter noen år ble den oversatt til dansk.
Livet forandret seg altså virkelig
for meg. Jeg følte meg friere og lykkeligere. Likevel må ingen tro at
man plutselig er velberget og berømt etter en bok.
Nå fikk fikk jeg mot til å
gå i gang med en ny bok, en oppfølger til "Fagerprins" som fikk
titelen "Sendebudet". Her vender Fagerprins tilbake, men forlaget
var så misfornøyd med begynnelsen, at jeg gikk en hel sommer og lurte
på om jeg skulle hive hele manuset. Så fikk jeg en ny og forenklet ide.
Fagerprins kommer tilbake, en stormnattnatt om vinteren, og en skjære
klamrer seg fast til panneluggen hans. Det er den som er sendebudet, fra
Ranneis søster Liv som bor lenger opp langs kysten og trenger hjelp mot
mannen sin, en skummel fyr som dyrker de gamle vikinggudene.
Øyeblikkelig kom jeg opp i
nye vanskeligheter. En skjære? Alle vet da at det er en ravn man bruker
i sånne situasjoner, for det er en mytologisk fugl. Jeg kjempet selvfølgelig
for min skjære og henviste redaktør og konsulenter til Store norske
leksikon hvor det står:
"I eldre folketro het
det det at skjæra var skapt av fanden, og noen mente også at det hendte
skjærtorsdag og at den hadde fått sitt navn etter det. Skjæra ble regnet
for å være synsk, og folk trodde den tilhørte huldra... Man måtte ikke
drepe skjæra eller ødelegge reiret, da hevnet den seg, og man ville miste
lykken med buskapen. Mange steder steder ble den ansett for å være en
lykkefugl."
Dette syntes jeg burde være mytologisk nok for de fleste, og jeg fikk
det da også igjennom.
Nye vanskeligheter ventet.
Jeg var så dum å tro at det var snø på Vestlandet om vinteren! Men jeg
hadde rett. Jeg hadde gjort min research og visste at boka foregikk under
"Den lille istiden" som herjet Europa fra tidlig på 1600-tallet
til langt ut på 1700-tallet. Den hadde faktisk fremdeles virkning i nødsårene
under Napoleonskrigene. Konsulenter tror de kan alt, og gidder åpenbart
ikke å verifisere noe. Men det er kanskje fordi de får nokså dårlig betalt.
Er du sikker i din sak, så vær ikke redd for å ta kampen opp med dem.
Nå gjentok de opplevelsene
seg som jeg hadde hatt med den første boken. Men det hersket en del forvirring
med hensyn til handlingen. Flere trodde åpenbart at det var en slags fredsbok,
men det var det egentlig ikke. Det var et forsøk på en analyse av hva
som fører til vold og krig, og her kommer kamp om ressursene langt opp
på listen. I boken var det to storbønder med sønner som trengte jord.
Jeg fikk god bruk for den omvendte og krigsvante Ivar på Eikenes. Det
er han som planlegger og leder ekspedisjonen som redder de gode menneskene
fra fra vikingætlingen Tein på Nordtveit og hans allierte.
Dessuten handlet jo boka igjen
om hva mennesker gjør mot dyr, her brukte jeg noe av det verste jeg vet
om, nemlig hvordan vi har brukt hester i krig. Det gjorde Fagerprins vill
av raseri. Boken slutter uhyre dramatisk, men godt for våre venner. Likevel
er det en liten usikkerhet her. Er ikke disse mennene, disse heltene,
litt for glade i spenningen ved krig?
Også denne boka ble oversatt
til dansk, og til sammen ga de to bøkene meg et godt tilskudd til den
ikke alt for høye lønna på biblioteket.
Etter dette fikk jeg oppdrag
med kursvirksomhet i research i Norsk
forfatter- og og oversetterforening. Det var fine og interessante
opplevelser. Han som ledet kurset er min beste venn, den naturvitenskapelige
fagforfatteren Eirik Newth. Han har
fått en rekke priser, og på en av festene etter en slik utdeling, spurte
forlagssjefen hans meg om jeg ville skrive en bok for dem. Jeg hadde begynt
å sysle med en ide, og da jeg forela ham den, sa han: "Gå i gang."
Ideen dreide seg om en skildring
av livet på en gard på Østlandet på attenhundretallet. Jeg var tindrende
tent på stoffet, men det viste seg å bli vanskelig. Jeg hadde bestemt
meg for å bruke et tvillingpar på åtte år som gjennomgangsfigurer. De
går gjennom hele handlingen og deltar i arbeidsprosessene der de kan,
eller får dem forklart.
Her fikk jeg stipend fra Det
faglitterære fond, og kunne ta meg fri fra biblioteket i tre måneder
og bare skrive. Da første utkast var ferdig, ble det godkjent, men det
trengte mere arbeid. Det var veldig vanskelig å få alle arbeidsprosessene
på en gard på plass, samtidig som boka skulle være underholdende,
ingen elendighetsbeskrivelse, men heller ingen idyll.
Men så hendte det det noe.
Forlaget jeg arbeidet for, et utmerket barnebokforlag som het Carlsen,
fusjonerte med Cappelen forlag, og
dermed måtte hele prosessen begynne fra nytt. Jeg fikk en dyktig redaktør
som var grundig og lett å samarbeide med, og til slutt så vi stolt på
vårt verk: Nå kunne vi søke om støtte fra departementet.
 Glad og
spent reiste jeg på ferie til Sør-Afrika og Zimbabwe, og kom hjem etter
fem uker, full av inntrykk av enn helt anderledes verden. Da viste det
seg at vi hadde fått kulturfondsstøtte , men forlaget hadde ikke fått
boken ferdig. Det hadde skåret seg med layouten og den kunne ikke komme
ut før til våren. Det var en dyp skuffelse, men redaktøren var like lei
seg som jeg, og det hjalp litt. Da den endelig kom, var både redaktøren
ogsjefen for barne- og ungdomsavdelingen stolte av den, og de ba meg på
fin middag. Vi syntes jeg hadde lykkes med den, og den hadde også fått
noen veldig fine illustrasjoner. Skolene likte den, og jeg tjente penger!
Riktignok ble jeg stadig ikke
berømt, men det får man lære seg å leve uten. Det viktigste er friheten
til å gjøre noe du brenner for.
Mine pekere
Historien om et bilde
|
