Jeg har lenge ment at Dagsrevyen er landets største sucker for lanseringsstunt, men forleden kveld overgikk de seg selv, gitt. Da ble det sendt en rosende reportasje om forlaget Greenbook, som springer ut av miljøet rundt Universitetet i Stavanger. Helt enkelt var det ikke å google seg fram til forlagets startside, da navnekombinasjonen av «green» og «book» av en eller annen merkelig grunn brukes ganske ofte i den engelsktalende verden. Man kan spørre seg hvorfor forlaget ikke valgte seg et norsk navn – det var kanskje for å unngå å bli forvekslet med Petter Stordalens Lille Grønne?
Hvor totalt poengløs Dagsrevyens reportasje var, blir veldig åpenbart når man endelig finner Greenbook Digitalforlagets startside. Etter å ha klikket deg forbi Flash-startsiden og skrudd av den irriterende bakgrunnslyden (selvsagt har forlaget klart å hyre inn et av de clueløse designbyråene som gjør sitt beste for å trekke oppmerksomheten bort fra innholdet), kommer du til noe som mest av alt ser ut som et opplegg for en forretningsmodell. Du får se styremedlemmene i selskapet (heyhey, kjendisfaktor), lese den obligatoriske selskapsvisjonen, oppfordringen til forfattere om å melde seg (det loves dobbelt av normal royalty) og stillingsutlysninger.
Som potensiell kunde får du ikke vite noe om hva slags produkter forlaget planlegger å produsere, utover det at de i sin helhet skal være digitale. Med andre ord: ikke et knyst om priser, hardware- og softwareplattform eller eventuelt DRM-system. Det er ikke engang tydeliggjort hva slags produsent vi snakker om – en leverandør av innhold til et gitt format, eller en utvikler av et nytt format (jamfør setningen «Greenbook er navnet på det nye læremiddelformatet»). Tydeligere enn dette blir man ikke på hva som skal tilbys:

Greenbook-formatet gir større fleksibilitet og tilfredsstiller lettere ulike behov hos brukerne enn tradisjonelle læremidler og bøker. Greenbook-filer kan inneholde kombinasjoner av virkemidler som tale, video og interaktive spill, animasjoner og illustrasjoner, i tillegg til tekst – i den grad dette fremmer læringsformålet. […] Digitalt innhold innebærer også muligheter for søk, lagring,  gjenfinning og bruk av informasjon. Bruken av digitale læremidler  kan øke brukernes effektivitet i arbeid og studier vesentlig.

1995 ringte og ville ha igjen definisjonen sin på digitale læremidler, om man vil. Dette er helt på linje med det som har vært produsert i andre norske forlag i årevis, og jeg vil tro at mange i det digitale læremiddelmiljøet vil trekke på smilebåndet av konseptet. Liksom jeg er ganske viss på at endel forfattere og deres organisasjon vil hilse det med glede. Selvsagt fordi Greenbook lokker med dobbel prosensats for forfatterne, men først og fremst fordi dette prosjektet er antitesen til NDLA.