Francis Spufford har en interessant artikkel i The Guardian med utgangspunkt i sin bok “Red Plenty“. Artikkelen omtaler tidsrommet fra 1957 til 1964, da det en kort periode så ut som om Sovjetunionen i det minste materielt var på riktig spor. Man kan umulig si at et regime så bloddryppende som det sovjetiske hadde noen gullalder, men med en viss rett kan man si at landet hadde sitt øyeblikk i solen. Dette var nemlig tiden da sovjeterne var knusende overlegne i romkappløpet med USA, da veksten i den sovjetiske økonomien var så god at partikongressen i 1961 vedtok at landet i 1980 ville ha nådd det marxistiske målet om frihet fra materiell nød.
Det er mot den bakgrunn man så se Krustsjovs berømte uttalelse under et besøk i det Hvite hus om at Sovjets økonomi var dømt til å passere USAs. Epokens slutt markeres med maktovertakelsen i 1964, da Krustsjov ble tvangspensjonert og erstattet av et triumvirat. Med det innledes den lange forsteiningsperioden under Leonid Bresjnev, som allerede året etter resulterte i dette ganske unike brevet fra bekymrede sovjetiske kosmonauter. Da Bresjnev døde i 1982 var landet lysår fra målet i 1961 – isteden var man langt inne i en krise så dyp at Deutsche Bank noen år senere kunne sette strek for det sovjetiske eksperimentet.
En sovjetisk agitprop-plakat fra 1963 uttrykker godt optimismen som rådet på denne tiden
Selv om dette fant sted før mange av denne bloggens lesere ble født, er det interessant av to årsaker. For det første: det var ikke bare sovjeterne som trodde det gikk bedre og bedre dag for dag. For USA og dets allierte fortonet SSSR som et land som struttet av selvtillit, og som demonstrerte det med den ene teknologiske bragden etter den andre. Resultatet var Sputnik-sjokket, som fikk amerikanerne til å satse tungt på utdanning og grunnforskning. Det i sin tur førte blant annet til opprettelsen av DARPA, og vi vet alle hva de oppfant. At du leser dette nå, skyldes til en viss grad det sovjetiske øyeblikket.
Det andre poenget er mindre optimistisk. Alle imperier og systemer har hatt sine gyldne perioder, etterfulgt av en unngåelig tilbakegang. Kan hende er vi ikke mindre nærsynte i vår tid enn sovjeterne, romerne, britene eller inkaene da de var på høyden. Forestillingen om at dette blir Kinas århundre er et åpenbart eksempel. Det gigantiske landet med det undertrykkende regimet, enorme miljøproblemer og en kommende eldrebølge er kanskje på høyden akkurat nå, mens dette skrives. Eller kanskje gjelder det, som Spufford er inne på, hele det globaliserte, liberale regimet som er fremherskende i vår tid?
Vår tids motstykker til kommandoøkonomien og ufriheten som gjorde slutt på de sovjetiske forhåpningene, kan være miljøproblemene, befolkningsutviklingen og en kommende oljekrise. Nei, jeg snakker ikke om verdens undergang, men om noe av det nærmeste vi kommer en naturlov i historiefaget: “all things must pass”. Det vi mangler i vår tid, er noen som kan sette ord på denne ideen like presist som den britiske imperiedikteren Rudyard Kipling gjorde i diktet “Recessional“. Det ble skrevet til dronning Victorias diamantjubileum i 1897, da solen aldri gikk ned over det britiske imperiet. Denne strofen er kanskje mest berømt:
To år senere brøt Boerkrigen ut, på mange måter det første forvarselet om imperiets sammenbrudd femti år senere.
08/08/2010 at 20:16
Interessant artikkel. Sånn kontrafaktisk-historisk har jeg alltid lurt litt på hvordan Sovjet hadde kommet til å utvikle seg dersom Krustsjon hadde fått fortsette demokratiserings- og nytenkingsprosessen sin. På tross av Stalin-slakt tror jeg nemlig ikke regimet var så diskreditert i vanlige folks øyne som når Gorbatsjov løsnet opp, og alt raknet på 80-tallet, og som du skriver – økonomisk så utviklingen også mye bedre ut.
08/08/2010 at 21:39
@Ronny: Du tar opp en interessant problemstilling for de av oss som ikke er historiske determinister. Gitt at et mer liberalt regime hadde fått fortsette, skal vi ikke se bort fra at 60-tallet hadde munnet ut i et interessant samspill mellom Moskva og Praha-våren i Tsjekkoslovakia. Kina viser oss en måte et kommunistparti kan transformere seg selv på uten å gi fra seg makten, men det politiske mulighetsrommet er stort.
Glemmer aldri en artikkel jeg leste i The Independent rundt 1986/87 om hvordan Gorbatsjovs reformer hadde potensialet til å utvikle seg til en ny form for demokratisk sosialisme. Nå vet vi at det var altfor sent til å gjøre noe annet enn å avvikle hele regimet, men om reformene hadde kommet 20 år før?
12/08/2010 at 08:48
Ikke utenkelig at med datamaskiner og full overvåking, er det mulig å ha fungerende planøkonomi. Men om vi ønsker det, er en annen sak? (Det kan jo nevnes at rent teknologisk er overvåkingen i dagens Norge mye mer enn det som ble beskrevet i romanen 1984!)
PS: Mener å ha lest noe om at Sovjet var det noen ble arrestert i 1980. I 1960 hadde de gravd ned en avis hvor Krustsjov kom med løfter om hvordan det ville være i Sovjet 20 år senere. 20 år senere gravde de opp den avisen og viste dem frem til litt for mange. De fleste syntes dette var morsomt, men altså ikke alle.
13/08/2010 at 12:11
Det var synd det gikk som det gikk med Sovjet. Landet hadde en elegant fasong med en massiv brystkasse inn i Europa. Med alle avskallingene (bl.a. Hviterussland, Ukraina og Kasakstan) ser Russland noe deformert ut og har endt opp med et uheldig (geografisk) tyngdepunkt øst for Uralfjellene. Dette er tragisk. 🙁
15/08/2010 at 21:47
Mest tankevekkende kommentar til Guardian-artikkelen:
Marx ønsket et samfunn med industriens produktivitet uten 1800-tallssamfunnets utbytting, og Lenin ved å fastslå at diktatur var nødvendig for å innføre idealsamfunnet legitimerte alle fremtidige despotier som hevdet de representerte “arbeiderklassens egentlige interesser”.
07/10/2010 at 18:10
Eg har ofte lurt på kva som ville skjedd om Sovjet på 60-talet hadde slept fri økonomien i kooperativ form. Brukt marknadsmekanismane der dei fungere, men halde fast med overordna planlegging på bruken av råvarer og andre innsatsfaktorar. Ville vi fått ein bløymande sørvissektor og ein gamal industri?