Francis Spufford har en interessant artikkel i The Guardian med utgangspunkt i sin bok “Red Plenty“. Artikkelen omtaler tidsrommet fra 1957 til 1964, da det en kort periode så ut som om Sovjetunionen i det minste materielt var på riktig spor. Man kan umulig si at et regime så bloddryppende som det sovjetiske hadde noen gullalder, men med en viss rett kan man si at landet hadde sitt øyeblikk i solen.  Dette var nemlig tiden da sovjeterne var knusende overlegne i romkappløpet med USA, da veksten i den sovjetiske økonomien var så god at partikongressen i 1961 vedtok at landet i 1980 ville ha nådd det marxistiske målet om frihet fra materiell nød.
Det er mot den bakgrunn man så se Krustsjovs berømte uttalelse under et besøk i det Hvite hus om at Sovjets økonomi var dømt til å passere USAs. Epokens slutt markeres med maktovertakelsen i 1964, da Krustsjov ble tvangspensjonert og erstattet av et triumvirat. Med det innledes den lange forsteiningsperioden under Leonid Bresjnev, som allerede året etter resulterte i dette ganske unike brevet fra bekymrede sovjetiske kosmonauter. Da Bresjnev døde i 1982 var landet lysår fra målet i 1961 – isteden var man langt inne i en krise så dyp at Deutsche Bank noen år senere kunne sette strek for det sovjetiske eksperimentet.

En sovjetisk agitprop-plakat fra 1963 uttrykker godt optimismen som rådet på denne tiden

Selv om dette fant sted før mange av denne bloggens lesere ble født, er det interessant av to årsaker. For det første: det var ikke bare sovjeterne som trodde det gikk bedre og bedre dag for dag. For USA og dets allierte fortonet SSSR som et land som struttet av selvtillit, og som demonstrerte det med den ene teknologiske bragden etter den andre. Resultatet var Sputnik-sjokket, som fikk amerikanerne til å satse tungt på utdanning og grunnforskning. Det i sin tur førte blant annet til opprettelsen av DARPA, og vi vet alle hva de oppfant. At du leser dette nå, skyldes til en viss grad det sovjetiske øyeblikket.
Det andre poenget er mindre optimistisk. Alle imperier og systemer har hatt sine gyldne perioder, etterfulgt av en unngåelig tilbakegang. Kan hende er vi ikke mindre nærsynte i vår tid enn sovjeterne, romerne, britene eller inkaene da de var på høyden. Forestillingen om at dette blir Kinas århundre er et åpenbart eksempel. Det gigantiske landet med det undertrykkende regimet, enorme miljøproblemer og en kommende eldrebølge er kanskje på høyden akkurat nå, mens dette skrives. Eller kanskje gjelder det, som Spufford er inne på, hele det globaliserte, liberale regimet som er fremherskende i vår tid?
Vår tids motstykker til kommandoøkonomien og ufriheten som gjorde slutt på de sovjetiske forhåpningene, kan være miljøproblemene, befolkningsutviklingen og en kommende oljekrise. Nei, jeg snakker ikke om verdens undergang, men om noe av det nærmeste vi kommer en naturlov i historiefaget: “all things must pass”. Det vi mangler i vår tid, er noen som kan sette ord på denne ideen like presist som den britiske imperiedikteren Rudyard Kipling gjorde i diktet “Recessional“. Det ble skrevet til dronning Victorias diamantjubileum i 1897, da solen aldri gikk ned over det britiske imperiet. Denne strofen er kanskje mest berømt: 

Far-called, our navies melt away;
On dune and headland sinks the fire:
Lo, all our pomp of yesterday
Is one with Nineveh and Tyre!
Judge of the Nations, spare us yet.
Lest we forget—lest we forget!

To år senere brøt Boerkrigen ut, på mange måter det første forvarselet om imperiets sammenbrudd femti år senere.