Jeg har tidligere vært inne på at den endrede familiesituasjonen ikke ville føre til at denne bloggen ble mer personlig, og det er et forsett jeg ser ut til å ha lykkes godt med etter postingenes tema å dømme. Til de av mine lesere som (ennå) ikke har skaffet seg et lese- eller nettbrett kan jeg bare beklage at bloggen det siste året er blitt så e-fokusert, men det har altså vært et spørsmål om beinharde prioriteringer. Bloggpostingene er i stor grad blitt til når jeg ikke har skrevet for å betale husleia, for å si det slik.
Dette skyldes at vår lille familie ble så klisjémessig travel som barnefamilier pleier å være etter februar. Vel, antagelig langt travlere. 2010 er det mest komprimerte året i mitt liv, preget som det har vært av at vi alle – men ikke minst A. – har måttet lære ekstremt mye på kort tid. Vår fabelaktige lille gutt har ikke bare måttet håndtere en total omveltning av livssituasjonen, men også måttet lære seg på noen måneder hva norskfødte barn har hatt seks år på, fra språk og matvaner til sosiale koder og kulturreferanser.

Softis og BrainCooler: to uunnværlige kulturreferanser  © Eirik Newth 2010

Poden har jobbet som en helt, og på tampen av et halvår der både sykling, svømming, skolestart og lesing er blitt mestret med det samme ukuelige gåpå-humøret, er det vanskelig å føle seg seg som annet enn litt stolt forelder. Følelsen av at vi sammen får så mye til, hjelper godt på den jevne utmattelsen som ellers preger hverdag og arbeid. Før hentereisen til Etiopia hadde jeg lagt planer for å jobbe mye mer hjemmefra, og så langt tyder oppdragsmengden på at det har vært en vellykket strategi.
Med fast VG-spalte og drastisk nedkuttet foredragsprogram (til langt høyere honorar per foredrag, takket være samarbeidet med Publicom) har jeg klart å fungere som hjemmepappa de fleste av ukens dager. Som oppvokst med en far med hjemmekontor vet jeg hvor trygt og godt det kan oppleves, selv om det nok fremdeles er slik at skolevennene lurer på hva slags jobb jeg har, som kan komme når som helst på ettermiddagen og hente poden. Dette var forresten året da jeg lærte hvorfor jeg så ofte sovnet til lyden av min fars skrivemaskin som barn – det frilanseren ikke rekker på dagtid, tas om kvelden.

2010 nådde sitt absolutte lavmål for kattene da vi flyttet ut
pga baderomsoppussing, og de måtte være inne i hele juni

Også for de to forfatterkattene har det vært et år preget av omstillinger. Det stille, rolige hjemmelivet ble brått MYE mer bråkete, og territorier de trodde de eide for alltid er erobret av poden og hans venner. Etter noen lett forskremte måneder til å begynne med (Ada så vi knapt på dagtid fra februar til mai) har det gått forbløffende bra – katter er nå engang tilpasningsdyktige om de føler at behovene deres blir respektert. Ada har aldri vært og vil nok aldri bli noen stor barnevenn (Jorunn er hennes menneske über alles), men Linus har utviklet seg til en ekte familiepus som liker å henge rundt A. og hilse på alle små og store som kommer innom.
Ved inngangen til et nytt år vurderer jeg flere kurskorreksjoner. Noen av dem gjelder rimeligvis foreldrerollen, for en som kun har vært far i litt over ti måneder. Arbeidsmessig vil jeg forsøke å påta meg enda færre oppdrag enn ifjor. Man lever nøkternt her på Tøyen, og jeg er mer enn villig til å gå ned i lønn for å slippe for mange arbeidskvelder. 2011 er altså ikke noe godt år for forespørsler om foredrag, med andre ord. Jeg må også bli flinkere til å holde kontakten med venner, som typisk nok har kommet nederst på prioritetslista når det har vært som mest hektisk.
Og så må jeg gjøre noe med treningsopplegget mitt, som hadde fungert godt i flere år før det helt sprakk da jeg ble pappa. Kiloene har seget på det siste halvåret slik de alltid gjør når jeg ikke får trent regelmessig, og å foreta seg noe med dem er ikke bare et forsett men et spørsmål om å ha kondis til å kunne gjøre alt det som kreves av en pappa til en livlig sjuåring. Jobbe mindre for å få mer tid til familie, venner og trening er et greit mål for året, syns jeg. 🙂