Innhold<\/h3>\n\n\n\n- 1: Norge er fortsatt et av verdens beste land<\/a><\/li>
- 2: Demografi er fortsatt elefanten i rommet<\/a><\/li>
- 3: Ingen nye energikilder gir fortsatt fossil\u00f8konomi<\/a><\/li>
- 4: Ingen kvikk fiks p\u00e5 klimaproblemet<\/a><\/li>
- 5: Forverret klima styrker milj\u00f8bevegelsen<\/a><\/li>
- 6: Den politiske turbulensen fortsetter<\/a><\/li>
- 8: Gjennombrudd for robotisering<\/a><\/li>
- 9: Smarte byer driver det gr\u00f8nne skiftet<\/a><\/li>
- 10: Starten p\u00e5 industrialiseringen av rommet<\/a><\/li>
- Men hva med\u2026?<\/a><\/li>
- De st\u00f8rste svarte svanene<\/a><\/li><\/ul>\n\n\n\n
1: Norge er fortsatt et av verdens beste land<\/h3>\n\n\n\n
Verden er blitt et betydelig bedre sted \u00e5 leve for de aller fleste mennesker de siste ti\u00e5rene. Antall mennesker som lever i absolutt fattigdom er lavere enn noensinne i menneskenes nyere historie. Gjennomsnittlig levealder \u00f8ker stort sett overalt og stadig flere kan lese og skrive. Aldri har s\u00e5 mange jenter f\u00e5tt sjansen til \u00e5 utdanne seg. Den ukontrollerte veksten i befolkningen som truet med \u00e5 overvelde \u00f8kosystemet dabber av. FNs Human Development Index<\/em> dokumenterer disse fremskrittene, og hamrer ogs\u00e5 inn hvordan Norge og v\u00e5re nordiske naboer ligger i verdenstoppen for alle m\u00e5l for livskvalitet. <\/p>\n\n\n\nV\u00e5r unike posisjon har mange \u00e5rsaker, men viktigst er \u00f8konomisk vekst. Det at vi hvert \u00e5r f\u00e5r en litt st\u00f8rre kake \u00e5 dele, er grunnlaget for v\u00e5r personlige velstand og velferdsstaten. Selv om veksten har variert p\u00e5 titallet, vil vi sannsynligvis bli mer velst\u00e5ende i det kommene ti\u00e5ret (men se kapitlet om svarte svaner nederst<\/a>). Vi har et velfungerende n\u00e6ringsliv og vil produsere mye olje og gass ut ti\u00e5ret. Selv om prioriteringene blir hardere i fremtiden, <\/a>vil v\u00e5re politikere ha et \u00f8konomisk armslag nordiske kolleger bare kan dr\u00f8mme om. <\/p>\n\n\n\n![\"\"](\"https:\/\/www.newth.net\/eirik\/wp-content\/uploads\/2020\/01\/image002.gif\")
Norges \u00f8konomi har vokst jevnt og trutt i 200 \u00e5r. Her vises brutto nasjonalprodukt i Norge fra 1830 til v\u00e5r tid. Y-aksen er logaritmisk, dvs at veksten er MYE st\u00f8rre enn man f\u00f8rst f\u00e5r inntrykk av (kilde EH.net<\/a>)<\/em><\/figcaption><\/figure><\/div>\n\n\n\nSamfunnsinstitusjonene som gj\u00f8r Norge til et fritt og \u00e5pent samfunn er neppe truet p\u00e5 kort sikt. Vi vil ha frie valg, ytringsfrihet og et uavhengig rettsvesen i 2030. Partisystemet v\u00e5rt s\u00f8rger for at vi ikke f\u00e5r polariseringen som topartistatene USA og Storbritannia vil slite med i lange tider. Falske nyheter vil p\u00e5virke den offentlige samtalen, men n\u00e5r tilliten til politikerne svekkes vil det oftere handle om at de lover mer enn hva som er mulig \u00e5 holde. Eldreb\u00f8lgen og robotisering av arbeidslivet vil ikke ha sl\u00e5tt inn for fullt, og vi vil ha skj\u00f8vet p\u00e5 den smertefulle beslutningen om \u00e5 trappe ned fossilutvinningen. <\/p>\n\n\n\n
Selv om folk flest blir rikere, vil stadig flere f\u00f8le et ubehag ved tanken. Vi vil stadig oftere se hvordan menneskelig vekst butter imot naturens grenser. Velstand kontra artsutd\u00f8ing blir en gjenganger. Vi vil gradvis innse at det gr\u00f8nne skiftet ikke blir en kjapp og s\u00f8ml\u00f8s overgang fra en type vekst til en annen, men isteden vil utspille seg som andre store omveltninger i nyere tid: Langsomt, komplekst og kostbart. Norges unike problem i Norden og Europa er at vi ikke bare skal h\u00e5ndtere det gr\u00f8nne skiftet og eldreb\u00f8lgen, men samtidig m\u00e5 gj\u00f8re noe<\/em> substansielt med fossilbransjen. Tanken p\u00e5 hva det vil kreve av hver og en av oss vil prege debatten langt mer i 2030 enn i 2020. <\/p>\n\n\n\n2: Demografi er fortsatt elefanten i rommet<\/h3>\n\n\n\n
Demografi er skjebne sies det ofte, og det kommende ti\u00e5ret vil understreke hvor sant dette er. I 2030 vil Jordas befolkning ha vokst til rundt 8,5 milliarder. Vi beh\u00f8ver neppe \u00e5 frykte at det i seg selv f\u00f8rer til sultkatastrofer eller mangel p\u00e5 andre ressurser, for vi produserer allerede i 2020 mat til godt over 9 milliarder mennesker om vi forvalter og fordeler den riktig (reduksjon av matsvinn alene kunne f\u00f8 p\u00e5 en ekstra milliard). Isteden er det s\u00e6rlig den demografiske asymmetrien<\/em> – ulik befolkningsutvikling p\u00e5 ulike steder – som vil styrke seg p\u00e5 2020-tallet og skape muligheter og grobunn for konflikt. <\/p>\n\n\n\nGlobalt sees dette tydeligst i kontrasten mellom Afrika og Europa. Mens Afrika vil oppleve kraftig vekst fram mot 2100 og kanskje tredoble befolkningen fra dagens niv\u00e5, kommer Europas befolkning (iberegnet Russland til Uralfjellene og mange tidligere sovjetrepublikker) til \u00e5 toppe seg i l\u00f8pet av 2020-tallet og s\u00e5 begynne \u00e5 falle langsomt. Eldreb\u00f8lgen er allerede p\u00e5 god vei i Sentral-Europa, og vil bare forsterke seg med \u00e5rene. Samtidig vil Afrika ha en sv\u00e6rt ung befolkning, og erfaringsmessig vil mange av disse ungdommene \u00f8nske \u00e5 finne arbeid i Europa. I 2030, n\u00e5r Afrikas befolkning runder 2 milliarder, vil antallet som \u00f8nsker \u00e5 migrere nordover v\u00e6re langt st\u00f8rre enn idag.<\/p>\n\n\n\n
![\"\"](\"https:\/\/www.newth.net\/eirik\/wp-content\/uploads\/2019\/12\/Skjermbilde-2019-12-27-12.00.47-1024x808.png\")
Kilde: Researchgate<\/em><\/a><\/figcaption><\/figure><\/div>\n\n\n\nHer burde det ligge en gyllen mulighet: Eldreb\u00f8lgens Europa vil trenge millioner av unge arbeidstakere til \u00e5 jobbe i omsorgssektoren, og erstatte ansatte i andre virksomheter som pensjoneres. Og Afrika har alts\u00e5 millioner av arbeidsvillige unge som er mer enn villige til \u00e5 reise. Men skal vi d\u00f8mme etter den politiske debatten de siste ti\u00e5rene, er sannsynligheten stor for at \u00f8kt migrasjon fra s\u00f8r gir oss en enda hissigere debatt om innvandring og integrering. F\u00f8lelsen av at Europa g\u00e5r mot “aftenlandets undergang”<\/a> vil v\u00e6re sterk hos mange, ikke minst den stadig voksende eldre befolkningen. <\/p>\n\n\n\nVi vil ogs\u00e5 se lokale varianter av samme fenomen. I det meste av det rike nord er det n\u00e5 en klar demografisk asymmetri mellom by og bygd. Byer og tettbygde str\u00f8k opplever fremdeles vekst<\/a> (i \u00f8kende grad drevet av innvandring) og har derfor en h\u00f8y andel unge, mens distriktene rammes av fraflytting og forgubbing. Innen 2030 vil vi se mange kommuner p\u00e5 full fart inn i en demografisk d\u00f8dsspiral<\/em>, der eldre befolkning gir lavere skatteinntekter<\/a> samtidig som omsorgsbyrden \u00f8ker. Skoler t\u00f8mmes og fritidstilbud utarmes, og omsorg blir s\u00e5 dominerende i det lokale arbeidslivet at det i seg gj\u00f8r det lite attraktivt for unge \u00e5 flytte dit.<\/p>\n\n\n\n![\"\"](\"https:\/\/www.newth.net\/eirik\/wp-content\/uploads\/2019\/12\/Skjermbilde-2019-12-27-12.24.17-907x1024.png\")
Statistisk Sentralbyr\u00e5s (SSB) befolkningsprojeksjoner for 2040 viser tydelig hvor veksten blir stor, liten og negativ. <\/em>Dynamisk kart her<\/a><\/figcaption><\/figure><\/div>\n\n\n\nKartet over er dermed ogs\u00e5 et varsel om fortsatt ustabilt politisk v\u00e6r i Norge. I 2020 setter et nytt distriktsoppr\u00f8r sterkt preg p\u00e5 politikken. Hvis befolkningen utvikler seg slik Statistisk Sentralbyr\u00e5 ser for seg, med fortsatt vekst i byene og stadig flere sm\u00e5kommuner som stagnerer eller opplever befolkningsfall, vil frustrasjonen og fortvilelsen som har drevet Senterpartiets vekst bare \u00f8ke p\u00e5. Vi kan i verste fall havne i samme situasjon som den man har i USA, der tynt befolkede delstater i Midtvesten og folketunge og etnisk mangfoldige stater langs kystene har havnet i en bitter og fastl\u00e5st “kulturkrig” som forel\u00f8pig ikke ser ut til \u00e5 ha noen ende. <\/p>\n\n\n\n
Man kunne kanskje tro at det nye distriktsoppr\u00f8ret g\u00e5r over av seg selv, rett og slett fordi befolkningsgrunnlaget gradvis forsvinner. Men samtidig p\u00e5g\u00e5r det en debatt om hva det vil si \u00e5 v\u00e6re norsk over hele landet, og i den vil bygdene fortsatt spille en stor rolle. Ogs\u00e5 i byene \u00f8nsker mange at vi skal ha spredt bosetning og levende bygder, fordi det er en sentral del av v\u00e5r identitet og kultur, og fordi vi er opptatt av hvordan maten produseres og hvor langt den fraktes. Derfor kommer det antagelig til \u00e5 brukes mye ressurser p\u00e5 \u00e5 holde hardt rammede sm\u00e5kommuner i live. Og heldigvis for v\u00e5re politikere vil de fortsatt ha en ganske romslig pengesekk \u00e5 dele fra i 2030. <\/p>\n\n\n\n
3: Ingen nye energikilder gir fortsatt fossil\u00f8konomi <\/h3>\n\n\n\n
En kjernekompetanse for fremtidstenkere er \u00e5 se forskjellen p\u00e5 felter med rom for rask innovasjon og de der handlingsrommet er begrenset. Forbrukerelektronikk er et eksempel p\u00e5 det f\u00f8rste, energiproduksjon er kroneksemplet p\u00e5 det siste. Kortversjon: Det kommer ikke noe “iPhone moment” for energi i det neste ti\u00e5ret. Energikildene vi har er alle basert p\u00e5 gammel teknologi (de f\u00f8rste solcellepanelene ble produsert tidlig p\u00e5 1950-tallet), og fusjonskraft er den eneste potensielle nyvinningen p\u00e5 horisonten. Men den horisonten ligger langt etter 2030. Det g\u00e5r s\u00e5 tregt med forskningen p\u00e5 l\u00f8nnsom fusjonskraft ser vi neppe ser det p\u00e5 denne siden av 2050. <\/p>\n\n\n\n
S\u00e5 alts\u00e5: Kortene vi har f\u00e5tt utdelt i 2020 er de samme vi vil spille med i 2030. Energimiksen vil v\u00e6re den samme, det er kun forholdet mellom de ulike kildene som vil endre seg. Hovedsp\u00f8rsm\u00e5let er hvor raskt fornybare alternativer kan erstatte de skadelige fossile brennstoffene. En mye brukt (om enn omdiskutert) kilde til kunnskap om fremtidens energibruk er det internasjonale energibyr\u00e5et IEAs World Energy Outlook. I 2019-utgaven<\/a> ser byr\u00e5et p\u00e5 hvordan vi kommer til \u00e5 produsere energi i fremtiden. Konklusjonen for det neste ti\u00e5ret er klar: Olje, gass og kull vil fremdeles dominere energimiksen i 2030. <\/p>\n\n\n\n![\"\"](\"https:\/\/www.newth.net\/eirik\/wp-content\/uploads\/2019\/12\/Skjermbilde-2019-12-27-13.09.14-1024x733.png\")
Kilde: IEA World Energy Outlook 2019<\/a><\/em><\/figcaption><\/figure>\n\n\n\nFiguren over viser at ettersp\u00f8rselen etter gass ventes \u00e5 vokse b\u00e5de i standardscenariet og et med en strengere milj\u00f8politikk. Ettersp\u00f8rselen etter olje er mer usikker, mye fordi det avhenger av gjennomslaget for elbiler og annen eltransport. Ekspertene som v\u00e5r egen regjering lytter til forteller at det fra et (kortsiktig) \u00f8konomisk perspektiv vil l\u00f8nne seg \u00e5 satse p\u00e5 fossil energi p\u00e5 norsk sokkel i minst et ti\u00e5r til. Det er mot den bakgrunnen vi m\u00e5 forst\u00e5 finansministeren n\u00e5r hun i desember 2019 sier at det er “koko \u00e5 stenge oljekranene n\u00e5”<\/a>. <\/p>\n\n\n\nSiv Jensen nevner ogs\u00e5 eldreb\u00f8lgen som et argument for fortsatt utvinning, N\u00e5r omsorgsbyrden \u00f8ker og skatteinntektene faller er det fossilinntektene og Oljefondet som skal trygge velferdsstaten. Med tanke p\u00e5 kapitlet om demografi over kunne hun ha nevnt distriktspolitikken, da det vil bli dyrere \u00e5 opprettholde spredt bosetning i fremtiden. Landet skal ogs\u00e5 gjennom et gr\u00f8nt skifte og klimatilpasning som krever store ressurser. Alliansen for \u00e5 bevare dagens produksjon p\u00e5 et h\u00f8yt niv\u00e5 vil derfor v\u00e6re bred og sterk i lang tid, og det blir mye “business as usual” fram mot 2030. <\/p>\n\n\n\n
4: Ingen kvikk fiks p\u00e5 klimaproblemet<\/h3>\n\n\n\n
I s\u00e5 fall suser vi forbi m\u00e5let om 1,5 eller 2 graders global temperatur\u00f8kning, og vil v\u00e6re p\u00e5 vei mot katastrofale 3 grader eller mer. V\u00e5rt viktigste konkrete mottiltak i dag og i 2030 vil v\u00e6re kutt i andre utslipp, ikke minst fra transport. Norsk klimapolitikk har f\u00f8rt til at vi har en langt h\u00f8yere elbilandel enn de fleste andre land. Men den illustrerer ogs\u00e5 hvor lang tid det vil ta \u00e5 fase inn elektrisk transport s\u00e5 det monner. Etter ti \u00e5r med momsfritak og andre insentiver var 7% av den norske personbilparken<\/a> helelektrisk if\u00f8lge SSB ved inngangen til 2019. Det tallet vil \u00f8ke utover i ti\u00e5ret, men levetiden til bensinbiler vil s\u00f8rge for at vi er langt fra 100% i 2030. <\/p>\n\n\n\nDa har vi ikke regnet med kj\u00f8ret\u00f8y som er uten gode elektriske alternativer ved starten p\u00e5 ti\u00e5ret. Vi har heller ikke tatt h\u00f8yde for at personbil er en ganske lavthengende frukt p\u00e5 tiltakstreet. Det er mye vanskeligere \u00e5 avfossilisere flybransjen, internasjonal skipstrafikk og jordbruket. Og selv om mange land i det rike nord har redusert utslippene og Norge har som m\u00e5l \u00e5 kutte 40% innen 2030, \u00f8ker de i Kina og andre land p\u00e5 vei ut av fattigdom. Vind, sol og elbiler bidrar rett og slett ikke nok, og derfor er karbonfangst blitt n\u00f8dvendig for \u00e5 f\u00e5 klimaregnskapet til \u00e5 g\u00e5 opp. <\/p>\n\n\n\n
![\"\"](\"https:\/\/www.newth.net\/eirik\/wp-content\/uploads\/2020\/01\/bae159af37eabbcf3a567d35a6461360-1.jpeg\")
Cicero senter for klimaforskning har laget scenariomodeller<\/a> som viser hva som kreves for \u00e5 n\u00e5 ulike klimam\u00e5l. To grader lar seg ikke lenger l\u00f8se uten karbonfangst i stor skala. <\/em><\/figcaption><\/figure><\/div>\n\n\n\nI 2020 finnes en rekke karbonfangstmetoder som er klare til bruk eller under utvikling. Vi kan fex lagre CO2 under bakken eller konvertere den til nyttige stoffer som plastikk. Problemet er ikke id\u00e9t\u00f8rke men skalerbarhet. Hvordan tar vi vellykte pilotprosjekter og forvandle dem til en global infrastruktur for fangst, transport og lagring som virkelig vil monne? Tenk p\u00e5 striden rundt kostnadene og milj\u00f8konsekvensene av ferjefri E39 p\u00e5 Vestlandet, gang det med hundre og legg til internasjonal politikk og kulturforskjeller. Da har du en id\u00e9 om hvilke hindre vi m\u00e5 over for \u00e5 f\u00e5 p\u00e5 plass et globalt karbonfangst-regime. <\/p>\n\n\n\n
Det er n\u00e6rliggende \u00e5 si – og jeg har h\u00f8rt mange si det – at markedet vil fikse biffen, slik det fikset solenergi og elbiler. N\u00e5 m\u00e5 det jo p\u00e5pekes at det offentlige investerte mye i disse teknologiene f\u00f8r de ble kommersielt interessante, men det overgripende problemet er at det ikke fins ettersp\u00f8rsel etter milliarder av tonn med innfanget CO2 som kan betale for bygging og drift av anleggene. Dermed faller det p\u00e5 det offentlige \u00e5 b\u00e6re disse kostnadene og ta belastningen ved \u00e5 finne trygge lagringsplasser for fanget CO2. Striden rundt vindm\u00f8ller idag viser hvor problematisk det kan bli. <\/p>\n\n\n\n
5: Forverret klima styrker milj\u00f8bevegelsen<\/h3>\n\n\n\n
“Business as usual” i energipolitikken og manglende CO2-fangst kan bare bety \u00e9n ting if\u00f8lge vitenskapen: Klimaproblemene vil v\u00e6re langt mer merkbare i 2030 enn idag, ogs\u00e5 i Norge. Vi kan komme til \u00e5 passere Paris-m\u00e5let p\u00e5 1,5 graders temperatur\u00f8kning, f\u00e5 mer ekstremv\u00e6r med flom og ras, flere t\u00f8rkesomre og gr\u00f8nne vintre lik den store deler av landet opplevde i 2019\/20. De stadige krisevarslene fra naturens side vil f\u00f8re til at milj\u00f8engasjementet ikke dabber av og forsvinner p\u00e5 2020-tallet, slik det gjorde p\u00e5 1970-tallet og 1990-tallet. Tvert imot er det all mulig grunn til \u00e5 tro at det vil \u00f8ke p\u00e5 og finne nye former og uttrykk. Gretha Thunbergs globale korstog og “Extinction Rebellion”-bevegelsen er en forsmak p\u00e5 dette. <\/p>\n\n\n\n
Akkurat dette er ikke vanskelig \u00e5 sp\u00e5. For eksempel skrev fremtidsforskere som arbeidet for oljeselskapet Shell dette i et scenario i 1998<\/a>: “[A] coalition of environmental NGOs brings a class-action suit<\/a> against the US government and fossil-fuel companies on the grounds of neglecting what scientists (including their own) have been saying for years: that something must be done. A social reaction to the use of fossil fuels grows, and individuals become ‘vigilante environmentalists’ in the same way, a generation earlier, they had become fiercely anti-tobacco. Direct-action campaigns against companies escalate. Young consumers, especially, demand action\u2026”<\/em><\/p>\n\n\n\nDet betyr ikke n\u00f8dvendigvis at vi f\u00e5r et stort stemningsskifte i folket som helhet. Klimaskepsisen sitter dypt i Norge<\/a>, b\u00e5de fordi vi er s\u00e5 avhengige av oljepenger for \u00e5 finansiere velferden v\u00e5r og fordi konsekvensen av \u00e5 endre syn kan bli merkbare endringer i livsstilen v\u00e5r. Om ti \u00e5r vil fremdeles en stor andel av folket og et flertall av partier mene det er viktig \u00e5 “gj\u00f8re noe”. Men i praksis vil man stemme for at ting fortsetter som f\u00f8r s\u00e5 lenge som mulig. Samtidig vil de \u00f8kende klimaproblemene ha \u00f8kt oppslutningen om gr\u00f8nne partier, og ikke minst \u00f8ke desperasjonen til de mange som frykter for fremtiden.<\/p>\n\n\n\n![\"\"](\"https:\/\/www.newth.net\/eirik\/wp-content\/uploads\/2019\/12\/Skjermbilde-2019-12-27-21.28.38-749x1024.png\")
Denne sp\u00f8rreunders\u00f8kelsen fra 2019 viser at et flertall av nordmenn har et ikke-vitenskapelig syn p\u00e5 klimaendringene. Kilde: YouGov<\/a><\/em><\/figcaption><\/figure><\/div>\n\n\n\nI mange europeiske land har de gr\u00f8nne vunnet tilslutning med et budskap om at det gr\u00f8nne skiftet ikke blir enkelt, men kommer til \u00e5 kreve personlige ofre. Tross det sv\u00e6rt gode resultatet for Milj\u00f8partiet i hovedstaden i 2019 sp\u00f8rs det likevel om man f\u00e5r samme oppslutning p\u00e5 landsbasis i l\u00f8pet av 2020-tallet. For mange i Norge utenfor Oslo er for avhengige av “olj\u00e5” til \u00e5 kunne st\u00f8tte et parti som har styrt avvikling av oljevirksomheten p\u00e5 programmet. Men i Norge trenger ikke de gr\u00f8nne bli st\u00f8rst for \u00e5 f\u00e5 innflytelse, de trenger bare bli store nok til at man ikke kommer utenom dem. <\/p>\n\n\n\n
Blir Milj\u00f8partiet tungen p\u00e5 vektsk\u00e5len i Stortinget vil vi f\u00e5 gr\u00f8nnere politikk i Norge p\u00e5 tjuetallet, etter modell av det som har v\u00e6rt pr\u00f8vd ut i Bergen og Oslo. Hovedm\u00e5let om utfasing av fossilindustrien vil likevel ligge langt unna i 2030, og hvert gr\u00f8nne tiltak vil utl\u00f8se sterke protester. Vi kan forvente flere bygdeoppr\u00f8r og “gule vester” mot eliten i byene. Det som kan dempe denne konflikten er distriktenes s\u00e5rbarhet for klimaendringer. Orkaner, flom og ras rammer kysten hardt, mens t\u00f8rkesomre er ekstra tunge \u00e5 b\u00e6re for landbruk og skogbruk. Naturen kan tvinge fram et stemningsskifte som skaper grunnlag for nye politiske allianser. <\/p>\n\n\n\n
![\"\"](\"https:\/\/www.newth.net\/eirik\/wp-content\/uploads\/2020\/01\/Skjermbilde-2020-01-09-09.28.39.png\")
Tegn p\u00e5 at vi er i gang med det gr\u00f8nne skiftet: At norske medier slutter \u00e5 snakke om “oljeeventyret” (her fra en sak om Statfjord-feltet i VG i januar 2020).<\/em><\/figcaption><\/figure><\/div>\n\n\n\n6: Den politiske turbulensen fortsetter<\/h3>\n\n\n\n
Alle kapitlene over er en sterk antydning om at den politiske uroen vi har sett de senere \u00e5rene vil fortsette i lang tid fremover. Demografisk asymmetri vil drive politiske konflikter rundt avfolking, eldreb\u00f8lge og migrasjon. Milj\u00f8problemene vil ligge bak opprivende debatter om hvordan vi organiserer samfunnet i fremtiden. Legg til \u00f8kende sosial ulikhet i store deler av verden, og vi har en “perfekt storm” av konfliktomr\u00e5der som kan forklare hvorfor s\u00e5 mange tyr til populistiske og autorit\u00e6re budskap i v\u00e5r tid. Det hjelper ikke at nett og sosiale medier har fragmentert den offentlige debatten. <\/p>\n\n\n\n
Det finnes ikke lenger felles opplevelser vi kan samles om p\u00e5 som folk, utover idrettsbegivenheter og nasjonale katastrofer. Vi har s\u00f8kt tilflukt i ekkokamre der vi er utsatt for ensidig og villedende informasjon, og leser nettaviser som bombarderer oss med “innhold” skapt for \u00e5 generere annonseinntekter. Fragmenteringen og meningsutt\u00f8mmingen p\u00e5virker selvsagt ogs\u00e5 politikken. Det har v\u00e6rt sagt mye om sosialdemokratiets fall de siste ti\u00e5rene, men det slites vel s\u00e5 mye p\u00e5 motsatt fl\u00f8y. I 2020 er det f.eks. smertelig \u00e5penbart i USA og Storbritannia, der de store h\u00f8yrepartiene har rensket ut moderate stemmer og satset p\u00e5 konfliktorientert utspillspolitikk. <\/p>\n\n\n\n
![\"\"](\"https:\/\/www.newth.net\/eirik\/wp-content\/uploads\/2019\/12\/90089868_eu_ref_uk_regions_leave_remain_gra624_by_age.jpg\")
I Brexit-avstemningen i 2016 var det klare forskjeller p\u00e5 stemmegivning etter alder og bosted. I England stemte 53 % ja til Brexit, mens det i London bare var 40 % ja.<\/em><\/figcaption><\/figure><\/div>\n\n\n\nIntet av dette forandrer seg med det f\u00f8rste. Sosiale medier og smarttelefoner vil v\u00e6re en minst like viktig del av v\u00e5r hverdag i 2030. Vi kommer ikke tilbake til tiden da hele Norge snakket om hovedsaken p\u00e5 Dagsrevyen foreg\u00e5ende kveld (ikke at det alltid var et gode!) Donald Trump og Boris Johnson vil vise seg \u00e5 ikke v\u00e6re unntak fra regelen, men snarere representanter for dype og langvarige trender som vedvare i 2030. Demagoger p\u00e5 begge fl\u00f8yer vil spille p\u00e5 konfliktaksene by\/land, gammel\/ung, folk\/elite og innf\u00f8dt\/innvandrer. Politikere med lettvinte l\u00f8sninger vil f\u00e5 “drahjelp” av komplekse problemer (se klima og demografi over) som f\u00e5r konvensjonelle politikere til \u00e5 virke tafatte. <\/p>\n\n\n\n
La oss se p\u00e5 eldreb\u00f8lgen nok en gang. I 2030 er det 50% flere nordmenn over 80 \u00e5r, og det vil trenges tusener av nye ansatte i eldreomsorgen. If\u00f8lge SSB kan helsevesenet<\/a> mangle 57 000 helsefagarbeidere og 28 000 sykepleiere i 2035, og med dagens kj\u00f8nnsfordeling m\u00e5 opptil halvparten av jenter m\u00e5tte ta helseutdanning for \u00e5 dekke behovet. Det kommer ikke til \u00e5 skje. Norge har ingen reserve av arbeidskraft klar til \u00e5 ta slike jobber n\u00e5r krisa kommer. Ei heller fins det en teknofiks i 2030 – robotisering kan f\u00f8rst bli viktig i eldreomsorgen i senere ti\u00e5r. Det vil hjelpe \u00e5 f\u00e5 flere deltidsansatte over p\u00e5 heltid, men import av arbeidskraft vil ikke bli til \u00e5 unng\u00e5. <\/p>\n\n\n\n\u00c5 hente fra n\u00e6romr\u00e5dene blir vanskelig fordi de fleste EU-land rammes hardere av eldreb\u00f8lgen enn oss<\/a>. I mange afrikanske land vil det som nevnt over v\u00e6re stort overskudd av unge mennesker som er villige til \u00e5 emigrere, men innvandring fra denne verdensdelen har lenge v\u00e6rt sv\u00e6rt upopul\u00e6rt i Europa. Mest skeptiske til afrikansk innvandring er de samme eldre som trues av omsorgssvikt. Populister vil selge inn Ole Brumm-politikk til de eldre, for s\u00e5 \u00e5 skylde p\u00e5 syndebukker n\u00e5r l\u00f8ftene m\u00e5 brytes. Det betyr flere angrep p\u00e5 “the usual suspects” i denne debatten: det liberale samfunn, mediene, homofile og transpersoner, muslimer, m\u00f8rkhudete og j\u00f8der. <\/p>\n\n\n\n7: Det frie og \u00e5pne nettet forvitrer<\/h3>\n\n\n\n
Idag tar vi tilgang til internett for gitt p\u00e5 linje med str\u00f8m og rent drikkevann. Vi regner ikke bare med at nettet fungerer, men at det er raskt, billig og gir tilgang til alt det (lovlige) innholdet vi m\u00e5tte \u00f8nske. At nettet stort sett kan innfri disse \u00f8nskene er v\u00e5rt tids kanskje st\u00f8rste teknologiske mirakel. Men internett, som if\u00f8lge myten ble bygd for \u00e5 motst\u00e5 atomangrep, er ikke us\u00e5rlig. Den frie og \u00e5pne strukturen nettet har hatt siden Tim Berners-Lee lanserte World Wide Web i 1991 er truet, og med det ogs\u00e5 den globale nettkulturen og v\u00e5r tids viktigste utgangspunkt for innovasjon.<\/p>\n\n\n\n
Fragmentering av internett<\/a> har opptatt aktivister, forskere og myndigheter lenge, og var blant annet tema p\u00e5 Davos-m\u00f8tet i 2015. Det er flere m\u00e5ter dette skjer p\u00e5, her skal jeg omtale to som kan blir vanligere mot 2030. Den f\u00f8rste er myndigheters fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 undergrave det felles globale nettet via hacking og falsk informasjon, ved \u00e5 skru av tilgangen helt<\/a>, sette opp brannmurer mot verden<\/a> og tilby alternativer til popul\u00e6re tjenester eller rett og slett skape alternativ til internett. Iran og Nord-Korea har dette allerede, og i 2019 ble det kjent at russiske myndigheter pr\u00f8ver ut Runet<\/a>, en prototyp p\u00e5 et statskontrollert internett-alternativ.<\/p>\n\n\n\nOgs\u00e5 i vestlige land fins det et \u00f8nske om \u00e5 rense nettet for u\u00f8nsket innhold, som den britiske regjeringens nasjonale pornofilter<\/a> (som ogs\u00e5 er \u00f8nsket av enkelte norske politikere<\/a>). Det politiske turbulensvarselet jeg kommer med i forrige kapittel er ogs\u00e5 et klart varsel om mer kontroll over internett. De sterke mennene vi s\u00f8ker til i harde tider ser p\u00e5 medier og fri informasjonsflyt som et problem, og flere slike politikere vil skape ettersp\u00f8rsel etter teknologi for \u00e5 filtrere, begrense og smuldre det globale nettet opp i digitale \u00f8ysamfunn. Slike l\u00f8sninger har den store tilleggsfordelen for autorit\u00e6re regimer at masseoverv\u00e5kning av brukerne blir enklere. <\/p>\n\n\n\n![\"\"](\"https:\/\/www.newth.net\/eirik\/wp-content\/uploads\/2020\/01\/1_89L_Of_Ns1edY9bdtrOlFg.jpeg\")
I mai 2019 sto en h\u00e5ndfull private (amerikanske) akt\u00f8rer for 76 % av trafikken p\u00e5 mobilt internett. Lignende tall finner vi for datamaskiner. <\/em><\/figcaption><\/figure><\/div>\n\n\n\nDen andre formen for fragmentering som bekymrer er private akt\u00f8rers stadig viktigere rolle. Brorparten av nettbruken, enten vi m\u00e5ler den i skjermtid eller nedlastet datamengde, brukes n\u00e5 p\u00e5 nettsteder og tjenester eid av en h\u00e5ndfull selskaper. Google og Facebook leverer uunnv\u00e6rlige tjenester til milliarder av brukere, uten \u00e5 kreve direkte betaling. Men indirekte betaler brukerne ved \u00e5 bli masseoverv\u00e5ket og legge eget innhold bak passord-murer. Det gj\u00f8r det ofte umulig \u00e5 finne for dem som ikke bruker samme tjeneste, og gj\u00f8r det s\u00e5 tungvint for brukere \u00e5 bytte tjeneste at den reelle valgfriheten begrenses. Det er liten grunn til \u00e5 tro at de tunge akt\u00f8rene kommer til \u00e5 endre kurs, all den tid de tjener s\u00e5 godt p\u00e5 dagens strategi. De “frie” delene av nettet i 2030 vil v\u00e6re enda mer dominert av store selskap enn idag. <\/p>\n\n\n\n
Selv om nettet byr p\u00e5 et enormt mangfold av opplevelser, og kulturen for selvpublisering fortsetter \u00e5 leve p\u00e5 de lukkede plattformene, er det grunn til \u00e5 frykte at innovasjonstakten vi har v\u00e6rt vant til vil dabbe kraftig av. Uten den lave terskelen som l\u00e5 i \u00e5 kunne legge produktet rett p\u00e5 nett ville vi ikke f\u00e5tt Google og andre livsendrende tjenester. I 2030 kan vi ha en situasjon der stater og selskaper har forvandlet internett til et arkipelag av propriet\u00e6re nettverk bygd for ikke <\/em>\u00e5 kommunisere lett med hverandre. Der et villnis av restriksjoner, filtre og betalingsmurer gj\u00f8r digital innovasjon til et spill for den som er velbesl\u00e5tt med penger og advokater. For norske brukere betyr det f\u00e6rre valgmuligheter, h\u00f8yere priser og en kjedeligere hverdag. <\/p>\n\n\n\n8: Gjennombrudd for robotisering<\/h3>\n\n\n\n
Robotisering av arbeidslivet er en av disse science fiction-ideene som bare ikke vil g\u00e5 sin vei, som flygebiler. Men i motsetning til flygende personbiler er robotisering noe som sannsynligvis vil finne sted i stor skala i ikke altfor fjern fremtid. Det er ikke minst fordi eldreb\u00f8lgen er en s\u00e5 viktig drivkraft. Japan er hardere rammet av eldreb\u00f8lgen<\/a> enn noe annet rikt land, takket v\u00e6re lave f\u00f8dselstall og liten innvandring. Japans befolkning begynte \u00e5 falle rundt 2010, og scenariet med bygder som t\u00f8mmes for unge folk er der forlengst en realitet. For \u00e5 opprettholde produksjonen av varer og tjenester, kommer man ikke forbi \u00e5 sette roboter inn i typiske menneskejobber<\/a>. <\/p>\n\n\n\nErfaringene fra Japan viser at den viktigste hindringen for robotisering i full skala er kognitiv, eller robotenes intelligens om man vil. Roboter sliter fremdeles med oppgaver som ikke er rutinepreget samleb\u00e5ndsarbeid, som for eksempel \u00e5 h\u00e5ndtere objekter som varierer i form og farge. \u00c5 sortere frukt, brette t\u00f8y eller bevege seg ubesv\u00e6ret i blant mennesker som er i bevegelse er fremdeles krevende for roboter. “Sosial intelligens”, som trengs hvis roboter skal inn i omsorgssektoren, er antagelig ti\u00e5r unna. I 2030 vil det fremdeles v\u00e6re slik at roboter kun kan dominere n\u00e5r forholdene ligger perfekt til rette for det. Kanskje blir trafikken et slikt gjennombruddsfelt.<\/p>\n\n\n\n
1: Norge er fortsatt et av verdens beste land<\/h3>\n\n\n\n
Verden er blitt et betydelig bedre sted \u00e5 leve for de aller fleste mennesker de siste ti\u00e5rene. Antall mennesker som lever i absolutt fattigdom er lavere enn noensinne i menneskenes nyere historie. Gjennomsnittlig levealder \u00f8ker stort sett overalt og stadig flere kan lese og skrive. Aldri har s\u00e5 mange jenter f\u00e5tt sjansen til \u00e5 utdanne seg. Den ukontrollerte veksten i befolkningen som truet med \u00e5 overvelde \u00f8kosystemet dabber av. FNs Human Development Index<\/em> dokumenterer disse fremskrittene, og hamrer ogs\u00e5 inn hvordan Norge og v\u00e5re nordiske naboer ligger i verdenstoppen for alle m\u00e5l for livskvalitet. <\/p>\n\n\n\n V\u00e5r unike posisjon har mange \u00e5rsaker, men viktigst er \u00f8konomisk vekst. Det at vi hvert \u00e5r f\u00e5r en litt st\u00f8rre kake \u00e5 dele, er grunnlaget for v\u00e5r personlige velstand og velferdsstaten. Selv om veksten har variert p\u00e5 titallet, vil vi sannsynligvis bli mer velst\u00e5ende i det kommene ti\u00e5ret (men se kapitlet om svarte svaner nederst<\/a>). Vi har et velfungerende n\u00e6ringsliv og vil produsere mye olje og gass ut ti\u00e5ret. Selv om prioriteringene blir hardere i fremtiden, <\/a>vil v\u00e5re politikere ha et \u00f8konomisk armslag nordiske kolleger bare kan dr\u00f8mme om. <\/p>\n\n\n\n Samfunnsinstitusjonene som gj\u00f8r Norge til et fritt og \u00e5pent samfunn er neppe truet p\u00e5 kort sikt. Vi vil ha frie valg, ytringsfrihet og et uavhengig rettsvesen i 2030. Partisystemet v\u00e5rt s\u00f8rger for at vi ikke f\u00e5r polariseringen som topartistatene USA og Storbritannia vil slite med i lange tider. Falske nyheter vil p\u00e5virke den offentlige samtalen, men n\u00e5r tilliten til politikerne svekkes vil det oftere handle om at de lover mer enn hva som er mulig \u00e5 holde. Eldreb\u00f8lgen og robotisering av arbeidslivet vil ikke ha sl\u00e5tt inn for fullt, og vi vil ha skj\u00f8vet p\u00e5 den smertefulle beslutningen om \u00e5 trappe ned fossilutvinningen. <\/p>\n\n\n\n Selv om folk flest blir rikere, vil stadig flere f\u00f8le et ubehag ved tanken. Vi vil stadig oftere se hvordan menneskelig vekst butter imot naturens grenser. Velstand kontra artsutd\u00f8ing blir en gjenganger. Vi vil gradvis innse at det gr\u00f8nne skiftet ikke blir en kjapp og s\u00f8ml\u00f8s overgang fra en type vekst til en annen, men isteden vil utspille seg som andre store omveltninger i nyere tid: Langsomt, komplekst og kostbart. Norges unike problem i Norden og Europa er at vi ikke bare skal h\u00e5ndtere det gr\u00f8nne skiftet og eldreb\u00f8lgen, men samtidig m\u00e5 gj\u00f8re noe<\/em> substansielt med fossilbransjen. Tanken p\u00e5 hva det vil kreve av hver og en av oss vil prege debatten langt mer i 2030 enn i 2020. <\/p>\n\n\n\n Demografi er skjebne sies det ofte, og det kommende ti\u00e5ret vil understreke hvor sant dette er. I 2030 vil Jordas befolkning ha vokst til rundt 8,5 milliarder. Vi beh\u00f8ver neppe \u00e5 frykte at det i seg selv f\u00f8rer til sultkatastrofer eller mangel p\u00e5 andre ressurser, for vi produserer allerede i 2020 mat til godt over 9 milliarder mennesker om vi forvalter og fordeler den riktig (reduksjon av matsvinn alene kunne f\u00f8 p\u00e5 en ekstra milliard). Isteden er det s\u00e6rlig den demografiske asymmetrien<\/em> – ulik befolkningsutvikling p\u00e5 ulike steder – som vil styrke seg p\u00e5 2020-tallet og skape muligheter og grobunn for konflikt. <\/p>\n\n\n\n Globalt sees dette tydeligst i kontrasten mellom Afrika og Europa. Mens Afrika vil oppleve kraftig vekst fram mot 2100 og kanskje tredoble befolkningen fra dagens niv\u00e5, kommer Europas befolkning (iberegnet Russland til Uralfjellene og mange tidligere sovjetrepublikker) til \u00e5 toppe seg i l\u00f8pet av 2020-tallet og s\u00e5 begynne \u00e5 falle langsomt. Eldreb\u00f8lgen er allerede p\u00e5 god vei i Sentral-Europa, og vil bare forsterke seg med \u00e5rene. Samtidig vil Afrika ha en sv\u00e6rt ung befolkning, og erfaringsmessig vil mange av disse ungdommene \u00f8nske \u00e5 finne arbeid i Europa. I 2030, n\u00e5r Afrikas befolkning runder 2 milliarder, vil antallet som \u00f8nsker \u00e5 migrere nordover v\u00e6re langt st\u00f8rre enn idag.<\/p>\n\n\n\n Her burde det ligge en gyllen mulighet: Eldreb\u00f8lgens Europa vil trenge millioner av unge arbeidstakere til \u00e5 jobbe i omsorgssektoren, og erstatte ansatte i andre virksomheter som pensjoneres. Og Afrika har alts\u00e5 millioner av arbeidsvillige unge som er mer enn villige til \u00e5 reise. Men skal vi d\u00f8mme etter den politiske debatten de siste ti\u00e5rene, er sannsynligheten stor for at \u00f8kt migrasjon fra s\u00f8r gir oss en enda hissigere debatt om innvandring og integrering. F\u00f8lelsen av at Europa g\u00e5r mot “aftenlandets undergang”<\/a> vil v\u00e6re sterk hos mange, ikke minst den stadig voksende eldre befolkningen. <\/p>\n\n\n\n Vi vil ogs\u00e5 se lokale varianter av samme fenomen. I det meste av det rike nord er det n\u00e5 en klar demografisk asymmetri mellom by og bygd. Byer og tettbygde str\u00f8k opplever fremdeles vekst<\/a> (i \u00f8kende grad drevet av innvandring) og har derfor en h\u00f8y andel unge, mens distriktene rammes av fraflytting og forgubbing. Innen 2030 vil vi se mange kommuner p\u00e5 full fart inn i en demografisk d\u00f8dsspiral<\/em>, der eldre befolkning gir lavere skatteinntekter<\/a> samtidig som omsorgsbyrden \u00f8ker. Skoler t\u00f8mmes og fritidstilbud utarmes, og omsorg blir s\u00e5 dominerende i det lokale arbeidslivet at det i seg gj\u00f8r det lite attraktivt for unge \u00e5 flytte dit.<\/p>\n\n\n\n Kartet over er dermed ogs\u00e5 et varsel om fortsatt ustabilt politisk v\u00e6r i Norge. I 2020 setter et nytt distriktsoppr\u00f8r sterkt preg p\u00e5 politikken. Hvis befolkningen utvikler seg slik Statistisk Sentralbyr\u00e5 ser for seg, med fortsatt vekst i byene og stadig flere sm\u00e5kommuner som stagnerer eller opplever befolkningsfall, vil frustrasjonen og fortvilelsen som har drevet Senterpartiets vekst bare \u00f8ke p\u00e5. Vi kan i verste fall havne i samme situasjon som den man har i USA, der tynt befolkede delstater i Midtvesten og folketunge og etnisk mangfoldige stater langs kystene har havnet i en bitter og fastl\u00e5st “kulturkrig” som forel\u00f8pig ikke ser ut til \u00e5 ha noen ende. <\/p>\n\n\n\n Man kunne kanskje tro at det nye distriktsoppr\u00f8ret g\u00e5r over av seg selv, rett og slett fordi befolkningsgrunnlaget gradvis forsvinner. Men samtidig p\u00e5g\u00e5r det en debatt om hva det vil si \u00e5 v\u00e6re norsk over hele landet, og i den vil bygdene fortsatt spille en stor rolle. Ogs\u00e5 i byene \u00f8nsker mange at vi skal ha spredt bosetning og levende bygder, fordi det er en sentral del av v\u00e5r identitet og kultur, og fordi vi er opptatt av hvordan maten produseres og hvor langt den fraktes. Derfor kommer det antagelig til \u00e5 brukes mye ressurser p\u00e5 \u00e5 holde hardt rammede sm\u00e5kommuner i live. Og heldigvis for v\u00e5re politikere vil de fortsatt ha en ganske romslig pengesekk \u00e5 dele fra i 2030. <\/p>\n\n\n\n En kjernekompetanse for fremtidstenkere er \u00e5 se forskjellen p\u00e5 felter med rom for rask innovasjon og de der handlingsrommet er begrenset. Forbrukerelektronikk er et eksempel p\u00e5 det f\u00f8rste, energiproduksjon er kroneksemplet p\u00e5 det siste. Kortversjon: Det kommer ikke noe “iPhone moment” for energi i det neste ti\u00e5ret. Energikildene vi har er alle basert p\u00e5 gammel teknologi (de f\u00f8rste solcellepanelene ble produsert tidlig p\u00e5 1950-tallet), og fusjonskraft er den eneste potensielle nyvinningen p\u00e5 horisonten. Men den horisonten ligger langt etter 2030. Det g\u00e5r s\u00e5 tregt med forskningen p\u00e5 l\u00f8nnsom fusjonskraft ser vi neppe ser det p\u00e5 denne siden av 2050. <\/p>\n\n\n\n S\u00e5 alts\u00e5: Kortene vi har f\u00e5tt utdelt i 2020 er de samme vi vil spille med i 2030. Energimiksen vil v\u00e6re den samme, det er kun forholdet mellom de ulike kildene som vil endre seg. Hovedsp\u00f8rsm\u00e5let er hvor raskt fornybare alternativer kan erstatte de skadelige fossile brennstoffene. En mye brukt (om enn omdiskutert) kilde til kunnskap om fremtidens energibruk er det internasjonale energibyr\u00e5et IEAs World Energy Outlook. I 2019-utgaven<\/a> ser byr\u00e5et p\u00e5 hvordan vi kommer til \u00e5 produsere energi i fremtiden. Konklusjonen for det neste ti\u00e5ret er klar: Olje, gass og kull vil fremdeles dominere energimiksen i 2030. <\/p>\n\n\n\n Figuren over viser at ettersp\u00f8rselen etter gass ventes \u00e5 vokse b\u00e5de i standardscenariet og et med en strengere milj\u00f8politikk. Ettersp\u00f8rselen etter olje er mer usikker, mye fordi det avhenger av gjennomslaget for elbiler og annen eltransport. Ekspertene som v\u00e5r egen regjering lytter til forteller at det fra et (kortsiktig) \u00f8konomisk perspektiv vil l\u00f8nne seg \u00e5 satse p\u00e5 fossil energi p\u00e5 norsk sokkel i minst et ti\u00e5r til. Det er mot den bakgrunnen vi m\u00e5 forst\u00e5 finansministeren n\u00e5r hun i desember 2019 sier at det er “koko \u00e5 stenge oljekranene n\u00e5”<\/a>. <\/p>\n\n\n\n Siv Jensen nevner ogs\u00e5 eldreb\u00f8lgen som et argument for fortsatt utvinning, N\u00e5r omsorgsbyrden \u00f8ker og skatteinntektene faller er det fossilinntektene og Oljefondet som skal trygge velferdsstaten. Med tanke p\u00e5 kapitlet om demografi over kunne hun ha nevnt distriktspolitikken, da det vil bli dyrere \u00e5 opprettholde spredt bosetning i fremtiden. Landet skal ogs\u00e5 gjennom et gr\u00f8nt skifte og klimatilpasning som krever store ressurser. Alliansen for \u00e5 bevare dagens produksjon p\u00e5 et h\u00f8yt niv\u00e5 vil derfor v\u00e6re bred og sterk i lang tid, og det blir mye “business as usual” fram mot 2030. <\/p>\n\n\n\n I s\u00e5 fall suser vi forbi m\u00e5let om 1,5 eller 2 graders global temperatur\u00f8kning, og vil v\u00e6re p\u00e5 vei mot katastrofale 3 grader eller mer. V\u00e5rt viktigste konkrete mottiltak i dag og i 2030 vil v\u00e6re kutt i andre utslipp, ikke minst fra transport. Norsk klimapolitikk har f\u00f8rt til at vi har en langt h\u00f8yere elbilandel enn de fleste andre land. Men den illustrerer ogs\u00e5 hvor lang tid det vil ta \u00e5 fase inn elektrisk transport s\u00e5 det monner. Etter ti \u00e5r med momsfritak og andre insentiver var 7% av den norske personbilparken<\/a> helelektrisk if\u00f8lge SSB ved inngangen til 2019. Det tallet vil \u00f8ke utover i ti\u00e5ret, men levetiden til bensinbiler vil s\u00f8rge for at vi er langt fra 100% i 2030. <\/p>\n\n\n\n Da har vi ikke regnet med kj\u00f8ret\u00f8y som er uten gode elektriske alternativer ved starten p\u00e5 ti\u00e5ret. Vi har heller ikke tatt h\u00f8yde for at personbil er en ganske lavthengende frukt p\u00e5 tiltakstreet. Det er mye vanskeligere \u00e5 avfossilisere flybransjen, internasjonal skipstrafikk og jordbruket. Og selv om mange land i det rike nord har redusert utslippene og Norge har som m\u00e5l \u00e5 kutte 40% innen 2030, \u00f8ker de i Kina og andre land p\u00e5 vei ut av fattigdom. Vind, sol og elbiler bidrar rett og slett ikke nok, og derfor er karbonfangst blitt n\u00f8dvendig for \u00e5 f\u00e5 klimaregnskapet til \u00e5 g\u00e5 opp. <\/p>\n\n\n\n I 2020 finnes en rekke karbonfangstmetoder som er klare til bruk eller under utvikling. Vi kan fex lagre CO2 under bakken eller konvertere den til nyttige stoffer som plastikk. Problemet er ikke id\u00e9t\u00f8rke men skalerbarhet. Hvordan tar vi vellykte pilotprosjekter og forvandle dem til en global infrastruktur for fangst, transport og lagring som virkelig vil monne? Tenk p\u00e5 striden rundt kostnadene og milj\u00f8konsekvensene av ferjefri E39 p\u00e5 Vestlandet, gang det med hundre og legg til internasjonal politikk og kulturforskjeller. Da har du en id\u00e9 om hvilke hindre vi m\u00e5 over for \u00e5 f\u00e5 p\u00e5 plass et globalt karbonfangst-regime. <\/p>\n\n\n\n Det er n\u00e6rliggende \u00e5 si – og jeg har h\u00f8rt mange si det – at markedet vil fikse biffen, slik det fikset solenergi og elbiler. N\u00e5 m\u00e5 det jo p\u00e5pekes at det offentlige investerte mye i disse teknologiene f\u00f8r de ble kommersielt interessante, men det overgripende problemet er at det ikke fins ettersp\u00f8rsel etter milliarder av tonn med innfanget CO2 som kan betale for bygging og drift av anleggene. Dermed faller det p\u00e5 det offentlige \u00e5 b\u00e6re disse kostnadene og ta belastningen ved \u00e5 finne trygge lagringsplasser for fanget CO2. Striden rundt vindm\u00f8ller idag viser hvor problematisk det kan bli. <\/p>\n\n\n\n “Business as usual” i energipolitikken og manglende CO2-fangst kan bare bety \u00e9n ting if\u00f8lge vitenskapen: Klimaproblemene vil v\u00e6re langt mer merkbare i 2030 enn idag, ogs\u00e5 i Norge. Vi kan komme til \u00e5 passere Paris-m\u00e5let p\u00e5 1,5 graders temperatur\u00f8kning, f\u00e5 mer ekstremv\u00e6r med flom og ras, flere t\u00f8rkesomre og gr\u00f8nne vintre lik den store deler av landet opplevde i 2019\/20. De stadige krisevarslene fra naturens side vil f\u00f8re til at milj\u00f8engasjementet ikke dabber av og forsvinner p\u00e5 2020-tallet, slik det gjorde p\u00e5 1970-tallet og 1990-tallet. Tvert imot er det all mulig grunn til \u00e5 tro at det vil \u00f8ke p\u00e5 og finne nye former og uttrykk. Gretha Thunbergs globale korstog og “Extinction Rebellion”-bevegelsen er en forsmak p\u00e5 dette. <\/p>\n\n\n\n Akkurat dette er ikke vanskelig \u00e5 sp\u00e5. For eksempel skrev fremtidsforskere som arbeidet for oljeselskapet Shell dette i et scenario i 1998<\/a>: “[A] coalition of environmental NGOs brings a class-action suit<\/a> against the US government and fossil-fuel companies on the grounds of neglecting what scientists (including their own) have been saying for years: that something must be done. A social reaction to the use of fossil fuels grows, and individuals become ‘vigilante environmentalists’ in the same way, a generation earlier, they had become fiercely anti-tobacco. Direct-action campaigns against companies escalate. Young consumers, especially, demand action\u2026”<\/em><\/p>\n\n\n\n Det betyr ikke n\u00f8dvendigvis at vi f\u00e5r et stort stemningsskifte i folket som helhet. Klimaskepsisen sitter dypt i Norge<\/a>, b\u00e5de fordi vi er s\u00e5 avhengige av oljepenger for \u00e5 finansiere velferden v\u00e5r og fordi konsekvensen av \u00e5 endre syn kan bli merkbare endringer i livsstilen v\u00e5r. Om ti \u00e5r vil fremdeles en stor andel av folket og et flertall av partier mene det er viktig \u00e5 “gj\u00f8re noe”. Men i praksis vil man stemme for at ting fortsetter som f\u00f8r s\u00e5 lenge som mulig. Samtidig vil de \u00f8kende klimaproblemene ha \u00f8kt oppslutningen om gr\u00f8nne partier, og ikke minst \u00f8ke desperasjonen til de mange som frykter for fremtiden.<\/p>\n\n\n\n I mange europeiske land har de gr\u00f8nne vunnet tilslutning med et budskap om at det gr\u00f8nne skiftet ikke blir enkelt, men kommer til \u00e5 kreve personlige ofre. Tross det sv\u00e6rt gode resultatet for Milj\u00f8partiet i hovedstaden i 2019 sp\u00f8rs det likevel om man f\u00e5r samme oppslutning p\u00e5 landsbasis i l\u00f8pet av 2020-tallet. For mange i Norge utenfor Oslo er for avhengige av “olj\u00e5” til \u00e5 kunne st\u00f8tte et parti som har styrt avvikling av oljevirksomheten p\u00e5 programmet. Men i Norge trenger ikke de gr\u00f8nne bli st\u00f8rst for \u00e5 f\u00e5 innflytelse, de trenger bare bli store nok til at man ikke kommer utenom dem. <\/p>\n\n\n\n Blir Milj\u00f8partiet tungen p\u00e5 vektsk\u00e5len i Stortinget vil vi f\u00e5 gr\u00f8nnere politikk i Norge p\u00e5 tjuetallet, etter modell av det som har v\u00e6rt pr\u00f8vd ut i Bergen og Oslo. Hovedm\u00e5let om utfasing av fossilindustrien vil likevel ligge langt unna i 2030, og hvert gr\u00f8nne tiltak vil utl\u00f8se sterke protester. Vi kan forvente flere bygdeoppr\u00f8r og “gule vester” mot eliten i byene. Det som kan dempe denne konflikten er distriktenes s\u00e5rbarhet for klimaendringer. Orkaner, flom og ras rammer kysten hardt, mens t\u00f8rkesomre er ekstra tunge \u00e5 b\u00e6re for landbruk og skogbruk. Naturen kan tvinge fram et stemningsskifte som skaper grunnlag for nye politiske allianser. <\/p>\n\n\n\n Alle kapitlene over er en sterk antydning om at den politiske uroen vi har sett de senere \u00e5rene vil fortsette i lang tid fremover. Demografisk asymmetri vil drive politiske konflikter rundt avfolking, eldreb\u00f8lge og migrasjon. Milj\u00f8problemene vil ligge bak opprivende debatter om hvordan vi organiserer samfunnet i fremtiden. Legg til \u00f8kende sosial ulikhet i store deler av verden, og vi har en “perfekt storm” av konfliktomr\u00e5der som kan forklare hvorfor s\u00e5 mange tyr til populistiske og autorit\u00e6re budskap i v\u00e5r tid. Det hjelper ikke at nett og sosiale medier har fragmentert den offentlige debatten. <\/p>\n\n\n\n Det finnes ikke lenger felles opplevelser vi kan samles om p\u00e5 som folk, utover idrettsbegivenheter og nasjonale katastrofer. Vi har s\u00f8kt tilflukt i ekkokamre der vi er utsatt for ensidig og villedende informasjon, og leser nettaviser som bombarderer oss med “innhold” skapt for \u00e5 generere annonseinntekter. Fragmenteringen og meningsutt\u00f8mmingen p\u00e5virker selvsagt ogs\u00e5 politikken. Det har v\u00e6rt sagt mye om sosialdemokratiets fall de siste ti\u00e5rene, men det slites vel s\u00e5 mye p\u00e5 motsatt fl\u00f8y. I 2020 er det f.eks. smertelig \u00e5penbart i USA og Storbritannia, der de store h\u00f8yrepartiene har rensket ut moderate stemmer og satset p\u00e5 konfliktorientert utspillspolitikk. <\/p>\n\n\n\n Intet av dette forandrer seg med det f\u00f8rste. Sosiale medier og smarttelefoner vil v\u00e6re en minst like viktig del av v\u00e5r hverdag i 2030. Vi kommer ikke tilbake til tiden da hele Norge snakket om hovedsaken p\u00e5 Dagsrevyen foreg\u00e5ende kveld (ikke at det alltid var et gode!) Donald Trump og Boris Johnson vil vise seg \u00e5 ikke v\u00e6re unntak fra regelen, men snarere representanter for dype og langvarige trender som vedvare i 2030. Demagoger p\u00e5 begge fl\u00f8yer vil spille p\u00e5 konfliktaksene by\/land, gammel\/ung, folk\/elite og innf\u00f8dt\/innvandrer. Politikere med lettvinte l\u00f8sninger vil f\u00e5 “drahjelp” av komplekse problemer (se klima og demografi over) som f\u00e5r konvensjonelle politikere til \u00e5 virke tafatte. <\/p>\n\n\n\n La oss se p\u00e5 eldreb\u00f8lgen nok en gang. I 2030 er det 50% flere nordmenn over 80 \u00e5r, og det vil trenges tusener av nye ansatte i eldreomsorgen. If\u00f8lge SSB kan helsevesenet<\/a> mangle 57 000 helsefagarbeidere og 28 000 sykepleiere i 2035, og med dagens kj\u00f8nnsfordeling m\u00e5 opptil halvparten av jenter m\u00e5tte ta helseutdanning for \u00e5 dekke behovet. Det kommer ikke til \u00e5 skje. Norge har ingen reserve av arbeidskraft klar til \u00e5 ta slike jobber n\u00e5r krisa kommer. Ei heller fins det en teknofiks i 2030 – robotisering kan f\u00f8rst bli viktig i eldreomsorgen i senere ti\u00e5r. Det vil hjelpe \u00e5 f\u00e5 flere deltidsansatte over p\u00e5 heltid, men import av arbeidskraft vil ikke bli til \u00e5 unng\u00e5. <\/p>\n\n\n\n \u00c5 hente fra n\u00e6romr\u00e5dene blir vanskelig fordi de fleste EU-land rammes hardere av eldreb\u00f8lgen enn oss<\/a>. I mange afrikanske land vil det som nevnt over v\u00e6re stort overskudd av unge mennesker som er villige til \u00e5 emigrere, men innvandring fra denne verdensdelen har lenge v\u00e6rt sv\u00e6rt upopul\u00e6rt i Europa. Mest skeptiske til afrikansk innvandring er de samme eldre som trues av omsorgssvikt. Populister vil selge inn Ole Brumm-politikk til de eldre, for s\u00e5 \u00e5 skylde p\u00e5 syndebukker n\u00e5r l\u00f8ftene m\u00e5 brytes. Det betyr flere angrep p\u00e5 “the usual suspects” i denne debatten: det liberale samfunn, mediene, homofile og transpersoner, muslimer, m\u00f8rkhudete og j\u00f8der. <\/p>\n\n\n\n Idag tar vi tilgang til internett for gitt p\u00e5 linje med str\u00f8m og rent drikkevann. Vi regner ikke bare med at nettet fungerer, men at det er raskt, billig og gir tilgang til alt det (lovlige) innholdet vi m\u00e5tte \u00f8nske. At nettet stort sett kan innfri disse \u00f8nskene er v\u00e5rt tids kanskje st\u00f8rste teknologiske mirakel. Men internett, som if\u00f8lge myten ble bygd for \u00e5 motst\u00e5 atomangrep, er ikke us\u00e5rlig. Den frie og \u00e5pne strukturen nettet har hatt siden Tim Berners-Lee lanserte World Wide Web i 1991 er truet, og med det ogs\u00e5 den globale nettkulturen og v\u00e5r tids viktigste utgangspunkt for innovasjon.<\/p>\n\n\n\n Fragmentering av internett<\/a> har opptatt aktivister, forskere og myndigheter lenge, og var blant annet tema p\u00e5 Davos-m\u00f8tet i 2015. Det er flere m\u00e5ter dette skjer p\u00e5, her skal jeg omtale to som kan blir vanligere mot 2030. Den f\u00f8rste er myndigheters fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 undergrave det felles globale nettet via hacking og falsk informasjon, ved \u00e5 skru av tilgangen helt<\/a>, sette opp brannmurer mot verden<\/a> og tilby alternativer til popul\u00e6re tjenester eller rett og slett skape alternativ til internett. Iran og Nord-Korea har dette allerede, og i 2019 ble det kjent at russiske myndigheter pr\u00f8ver ut Runet<\/a>, en prototyp p\u00e5 et statskontrollert internett-alternativ.<\/p>\n\n\n\n Ogs\u00e5 i vestlige land fins det et \u00f8nske om \u00e5 rense nettet for u\u00f8nsket innhold, som den britiske regjeringens nasjonale pornofilter<\/a> (som ogs\u00e5 er \u00f8nsket av enkelte norske politikere<\/a>). Det politiske turbulensvarselet jeg kommer med i forrige kapittel er ogs\u00e5 et klart varsel om mer kontroll over internett. De sterke mennene vi s\u00f8ker til i harde tider ser p\u00e5 medier og fri informasjonsflyt som et problem, og flere slike politikere vil skape ettersp\u00f8rsel etter teknologi for \u00e5 filtrere, begrense og smuldre det globale nettet opp i digitale \u00f8ysamfunn. Slike l\u00f8sninger har den store tilleggsfordelen for autorit\u00e6re regimer at masseoverv\u00e5kning av brukerne blir enklere. <\/p>\n\n\n\n Den andre formen for fragmentering som bekymrer er private akt\u00f8rers stadig viktigere rolle. Brorparten av nettbruken, enten vi m\u00e5ler den i skjermtid eller nedlastet datamengde, brukes n\u00e5 p\u00e5 nettsteder og tjenester eid av en h\u00e5ndfull selskaper. Google og Facebook leverer uunnv\u00e6rlige tjenester til milliarder av brukere, uten \u00e5 kreve direkte betaling. Men indirekte betaler brukerne ved \u00e5 bli masseoverv\u00e5ket og legge eget innhold bak passord-murer. Det gj\u00f8r det ofte umulig \u00e5 finne for dem som ikke bruker samme tjeneste, og gj\u00f8r det s\u00e5 tungvint for brukere \u00e5 bytte tjeneste at den reelle valgfriheten begrenses. Det er liten grunn til \u00e5 tro at de tunge akt\u00f8rene kommer til \u00e5 endre kurs, all den tid de tjener s\u00e5 godt p\u00e5 dagens strategi. De “frie” delene av nettet i 2030 vil v\u00e6re enda mer dominert av store selskap enn idag. <\/p>\n\n\n\n Selv om nettet byr p\u00e5 et enormt mangfold av opplevelser, og kulturen for selvpublisering fortsetter \u00e5 leve p\u00e5 de lukkede plattformene, er det grunn til \u00e5 frykte at innovasjonstakten vi har v\u00e6rt vant til vil dabbe kraftig av. Uten den lave terskelen som l\u00e5 i \u00e5 kunne legge produktet rett p\u00e5 nett ville vi ikke f\u00e5tt Google og andre livsendrende tjenester. I 2030 kan vi ha en situasjon der stater og selskaper har forvandlet internett til et arkipelag av propriet\u00e6re nettverk bygd for ikke <\/em>\u00e5 kommunisere lett med hverandre. Der et villnis av restriksjoner, filtre og betalingsmurer gj\u00f8r digital innovasjon til et spill for den som er velbesl\u00e5tt med penger og advokater. For norske brukere betyr det f\u00e6rre valgmuligheter, h\u00f8yere priser og en kjedeligere hverdag. <\/p>\n\n\n\n Robotisering av arbeidslivet er en av disse science fiction-ideene som bare ikke vil g\u00e5 sin vei, som flygebiler. Men i motsetning til flygende personbiler er robotisering noe som sannsynligvis vil finne sted i stor skala i ikke altfor fjern fremtid. Det er ikke minst fordi eldreb\u00f8lgen er en s\u00e5 viktig drivkraft. Japan er hardere rammet av eldreb\u00f8lgen<\/a> enn noe annet rikt land, takket v\u00e6re lave f\u00f8dselstall og liten innvandring. Japans befolkning begynte \u00e5 falle rundt 2010, og scenariet med bygder som t\u00f8mmes for unge folk er der forlengst en realitet. For \u00e5 opprettholde produksjonen av varer og tjenester, kommer man ikke forbi \u00e5 sette roboter inn i typiske menneskejobber<\/a>. <\/p>\n\n\n\n Erfaringene fra Japan viser at den viktigste hindringen for robotisering i full skala er kognitiv, eller robotenes intelligens om man vil. Roboter sliter fremdeles med oppgaver som ikke er rutinepreget samleb\u00e5ndsarbeid, som for eksempel \u00e5 h\u00e5ndtere objekter som varierer i form og farge. \u00c5 sortere frukt, brette t\u00f8y eller bevege seg ubesv\u00e6ret i blant mennesker som er i bevegelse er fremdeles krevende for roboter. “Sosial intelligens”, som trengs hvis roboter skal inn i omsorgssektoren, er antagelig ti\u00e5r unna. I 2030 vil det fremdeles v\u00e6re slik at roboter kun kan dominere n\u00e5r forholdene ligger perfekt til rette for det. Kanskje blir trafikken et slikt gjennombruddsfelt.<\/p>\n\n\n\n2: Demografi er fortsatt elefanten i rommet<\/h3>\n\n\n\n
3: Ingen nye energikilder gir fortsatt fossil\u00f8konomi <\/h3>\n\n\n\n
4: Ingen kvikk fiks p\u00e5 klimaproblemet<\/h3>\n\n\n\n
5: Forverret klima styrker milj\u00f8bevegelsen<\/h3>\n\n\n\n
6: Den politiske turbulensen fortsetter<\/h3>\n\n\n\n
7: Det frie og \u00e5pne nettet forvitrer<\/h3>\n\n\n\n
8: Gjennombrudd for robotisering<\/h3>\n\n\n\n