Dette er en gjenganger i så si alle kommentarfelt under saker om vegetarisk og vegansk mat. Noen refleksjoner:
1) ET MOTSPØRSMÅL: HVORFOR ER MAN SÅ OPPTATT AV DETTE?
Er det en epidemi av feilkjøpte produkter jeg ikke har hørt om? Køer av rasende kunder som vifter med Beyond-pakker og krever å få byttet dem i rotnorske, tradisjonsrike industriprodukter fetet opp på brasiliansk soya?
I så fall: Fortell meg hvor de køene er, for mitt problem er at jeg ofte ikke får tak i produktene jeg er på jakt etter. Enten fordi de er gjemt bort i butikken (så godt at ansatte heller ikke finner dem) eller at de ikke fins. Og jeg bor altså i lastesyklistkjørende-kaffelattedrikkende-miljøpartiet-de-gale-land.
Ta den veganske sylta som VG omtalte for noen uker siden. Jeg har aldri likt sylte, men etter at Dominos Pizza-talsmann Eyvind Hellstrøm fortalte meg hvor horribelt produktet var MÅTTE jeg jo bare prøve det. Fordi intet gir mer lyst på ultraprosessert mat enn foie-gras-pushere med omsorg for helsa mi.
Typisk nok har jeg ikke klart å finne den. Så hvis du leser dette, Eyvind, send meg gjerne resten av sylta du ikke orket å spise opp. Altså, det sto ikke i artikkelen at du hadde smakt på produktet du rakket ned på, men det antar jeg bare at du gjorde som seriøs mataktør. Ikke sant, Eyvind? Du gjorde det?
Bare rolig, ikke flere retoriske spørsmål nå. Jeg vet at dette for mange handler om at en produktbeskrivelse bør være så ekte som mulig. Så når det står “pølse” på en pakke skal den vitterlig inneholde det pølseskinn normalt er fylt med, som er… eh… La oss ta et annet eksempel.
Finner man det gode norske ordet “burger” på pakka skal den inneholde det tungt subsidierte distriktspolitiske virkemiddelet vi kjenner som kvegkjøtt. Only the good stuff! Det er her jeg tillater meg å bli en anelse arrogant (jeg har ikke spist kyllingvinger fra varmdisken på et år, okei, jeg har fortjent det).
Det er mange ting å elske ved det norske språk. Høyt på min liste står at “kjære, vakre vene” er noe av det mest nedlatende man kan si. Så til alle dere som mener at innholdet i pakka skal matche beskrivelsen: Kjære, vakre vene.
2) LA MEG FÅ PRESENTERE BEGREPET “MATVAREINDUSTRIEN”
I mer enn 150 år har våre fremste forskere og ingeniører viet sitt liv til ett hellig mål: Å finne opp mat som smaker og ser ut som noe annet enn det den faktisk er. Smakstilsetninger, fargestoffer, tykningsmidler. Vanilje fra grantrær via et kjemisk industrianlegg i Sarpsborg. Sånne ting.
Hvis du et øyeblikk klarer å rive blikket vekk fra hylla der du fant én pakke med frosne skiver av erteprotein blant myriader av kyllingbaserte nuggets (nok et godt norsk ord, takk til matvareindustrien for innsatsen), vil du oppdage at butikkene våre er fulle av slike produkter.
Snophylla er min favoritt. Kreativiteten Homo sapiens legger i å få ting som ikke inneholder et milligram frukt til å smake frukt er… vel… La meg si det slik: Vi kunne ha løst klimaproblemet for lengst, men vi var mer opptatt av å få drops som smaker jordbær uten å inneholde et mikrogram av det rotnorske produktet som havner på norske bord takket være… eh… polakker.
Litt mer illusjonsknusing i julestria: Vi har ordtaket “verden vil bedras” av en grunn. For la oss nå ikke la den stakkars matverindustrien stå alene på scenen til spott og spe. Mine damer og herrer, jeg gir dere: Motebransjen. Bilindustrien. Hollywood. Instagram! Facebook! Eiendomsmeglere! Føkkings EIENDOMSMEGLERE! (Jeg har flytta to ganger i høst, jeg har fortjent det.)
Vi lever i en verden av juks og bedrag og fanteri – fordi vi vil ha det sånn. Nordmenn er like glade i prosessert fast food som alle andre, fordi den smaker godt og ser apetittvekkende ut. Si hva du vil om McDonald’s: De er mesterlige til å bedra oss på måter vi elsker. You’re lovin’ it.
For at dette ikke skal koke helt bort i whataboutisme (jeg kan vel ikke dra har-fortjent-det-kortet flere ganger nå…): Siden verden uansett er full av produkter som later som om de er noe annet, er det viktig er at de er tydelig merket som akkurat det.
Du vet den veganpølsa som sendte blodtrykket ditt forbi Månen før den sendte deg inn i mitt kommentarfelt? Den gjorde det fordi det sto MED STORE BOKSTAVER at den var plantebasert. Og det er ikke bare av hensyn til oss plantebaserte men også deg.
Det siste vi veganere ønsker er at kjøttspisere av vanvare får i seg et produkt som, når sant skal sies, smaker kattemat (ikke at jeg har smakt kattemat, men det har heller ingen andre som bruker sammenligningen so sue me). Og da har jeg ikke engang nevnt vegansk ost (OK, der gjorde jeg det).
Vegansk ost… OK, “ost”. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Men hvis James Cameron noensinne får somla seg til å lage den oppfølgeren til “Aliens” vi alle drømmer om, bør vegansk ost ha en hovedrolle på monstersiden. James er veganer og vet hva jeg snakker om.
“Men Eirik”, hører jeg deg si. “Jeg har moralsk høyere grunn å stå på, for jeg bruker ikke slike produkter. Jeg spiser kun selvskutt elg og grasfora kveg som ble lest for som barn.” Gratulerer min venn, du har klart å snike deg unna et system resten av oss verken kan eller ønsker å leve foruten.
Men jeg har et spørsmål til deg: Hvilken episode av “Der ingen skulle tru” var du med i?
Hva sier du? Ble det nok et retorisk spørsmål selv om jeg lovet å la være noen avsnitt over? It’s my party and I’ll cry if I want to. #boomerreferanse
3. FORDI MAT ER MYE MER ENN ERNÆRING
Det passer godt å ta dette opp ved juletider, en høytid hvis egentlige budskap koker ned til ribbe versus pinnekjøtt. Det forteller oss noe viktig om forholdet mellom mat, følelser og tradisjon. Scenen med madeleine-kaken i Marcel Prousts “På sporet av den tapte tid” – vent, jeg stopper der før jeg klubber deg i hodet med kulturkapitalen min.
Poenget er at mat er tett knyttet til følelser og minner. Når du setter tennene i det salte kjøttet til dyret hvis livsvilkår på sommerbeite du ikke bør google, kan det vekke til live bilder av tidligere juler da du gjorde det samme. Bilder av barndom, av slekt som ikke er blant oss lenger. Det en stor og viktig verdi, og grunnen til at jeg nå ikke ergrer meg over matfokuset rundt jula.
Mat er også uløselig knyttet til vårt kollektive minne, til nasjonens historie og tradisjoner. Vi spiser mye “gammel” mat i jula. Jeg setter hermetegn rundt, for som påpekt over er også julematen blitt et industriprodukt. Men altså: Ved å dele “tradisjonsmat” styrker vi båndene til fortiden og det nasjonale felleskapet, og det regnes generelt som en god ting.
Og her kommer det jeg tror er hovedårsaken til at så mange av oss lager mat som etteraper kjøttbaserte originaler. Det koster mer enn penger å bli plantebasert. Man får en mer trøblete hverdag og settes ofte i kinkige sosiale situasjoner (å gå ut og spise med en ikke-veganer blir fort kleint…) Da blir det dobbelt viktig å ikke miste matforbindelsen til fortiden og felleskapet.
“Men Eirik”, hører jeg deg si. “Maten er fremdeles ikke ekte tradisjonell selv om den ser slik ut!” Velvel, kjære imaginære leser (vi skribenter snakker med våre imaginære lesere, deal with it), la meg introdusere deg for konseptet “17. mai.”
Det er en dag i året da norske byer fylles av art directors, influensere og kulturarbeidere iført kopier av gamle bondedrakter. At det er fire generasjoner siden bundadsbærerens slektninger tok til vettet og flyktet til byen legger ingen demper på forretningsadvokatens dype glede over å sprade rundt i en “The Cat in the Hat”-aktig hatt og sko som får ham til å se ut som lille lord Fauntleroy.
Ei heller betyr det noe at mange av “bondedraktene” er splitter nye og tidvis sys av folk som ikke har noe som helst slags forhold til norske nasjonalretter som taco. Fordi poenget når det kommer til stykket ikke er “ekthet” men følelsen festklærne gir av tilhørighet med slekt og opphav, historien og ideen om et nasjonalt felleskap.
At vårt lille brorskap (OK, søsterskap, besøk en veganplass og du vil se et flertall av yngre kvinner – dagens datingtips til single baconbrigadefolk) legger så stor vekt på å ta vare på mattradisjoner burde egentlig være noe å glede seg over.
Vi vet at norsk kosthold, som kostholdet ellers på kloden, må legges om kraftig hvis vi skal nå klimamålene og ta vare på naturmangfoldet. Mindre kjøtt, mer planter og antagelig noen nye matprodukter.
Veganerne og vegetarianerne som i dag gjenskaper klassiske retter med nye ingredienser burde derfor hylles som de brobyggerne mellom fortid og fremtid de faktisk er.
Haha, bare rolig. Jeg vet at det ikke vil skje.
4. FORDI HVORFOR HA EN FORNUFTSBASERT DISKUSJON OM KOSTHOLDSVALG, HELSE OG MILJØ NÅR MAN KAN HARSELERE OVER HVA TING HETER OG HVORDAN DE SER UT
Det finnes folk der ute som trigges av produktnavnet “vegister”. Seriøst. Og jeg som trodde at det var vi veganere som hadde monopol på krenk-o-rama. Fillern og.
Leave a Reply