I januar i år presenterte jeg ti scenarier for Norge i 2030. Noen måneder senere konstaterte jeg at verden var rammet av en «svart svane», en dramatisk hendelse det er vanskelig å forutsi på forhånd. Nå, et år etter at jeg publiserte mine ti scenarier for første gang, er det på tide å gjøre opp foreløpig status.

I hvilken grad er trendene påvirket av det globale korona-utbruddet og nedstengingen av økonomien? Under går jeg gjennom de ti delscenariene jeg presenterte i januar 2020, og hvor stort avviket er i skrivende stund. Du kan lese de opprinnelige scenariene ved å klikke på titlene over hvert punkt.

1: Norge er fortsatt et av verdens beste land

Norges og verdens økonomi i 2020 har vært preget av lockdown, konkurser og oppsigelser, og det er ingen tvil om at vi kommer til å slite med de økonomiske ringvirkningene av pandemien i mange år. Det betyr at det hefter større usikkerhet rundt veksten mot 2030 enn i januar i år. Men at Norge fremdeles vil være blant verdens beste land å bo i, er det liten tvil om.

For det første rammer den økonomiske nedturen hele kloden. Alle land vil slite, men Norges fall startet fra langt større høyde. Intet tyder på at vårt fall blir større enn i sammenlignbare land, så relativt sett vil vår posisjon fortsatt være sterk i 2030. Her hjelper det selvsagt at oljeinntektene har gitt oss økonomisk ryggrad til å tåle nedgangstider.

Pandemien vil heller ikke rokke ved andre faktorer som gjør oss velstående, som en åpen økonomi, demokrati og ytringsfrihet, et høyt utdanningsnivå og naturressurser. Vi blir ikke «avutdannet» og fisk og olje spises ikke opp av viruset. Derfor vil stabil vekst ta seg opp igjen når krisen slipper taket. Dette har vi lang historisk erfaring for, jamfør figuren under.

Norges økonomi har vokst jevnt og trutt i 200 år. Her vises brutto nasjonalprodukt i Norge fra 1830 til vår tid. Y-aksen er logaritmisk, dvs at veksten er MYE større enn man først får inntrykk av (kilde EH.net)

Den viser hvor raskt og jevnt norsk økonomi har vokst siden 1830. «Dalsøkkene» i vekstkurven skyldes internasjonale kriser som første verdenskrig og Spanskesyken (1914-20), og depresjonen og annen verdenskrig (1929-45). Dette var langt større tilbakeslag enn noe vi står overfor nå, men like fullt tok veksten seg opp igjen forbløffende raskt etterpå. Vår samfunnsform er mer robust enn den får kredit for.

En viktig positiv forskjell fra tidligere nedturer er at vi ikke står overfor enorme mengder ødelagt fysisk infrastruktur, som i Europa sommeren 1945. Alt vi trenger for å få hjulene i gang igjen står klart til å tas i bruk. Verden har heller ikke mistet millioner av unge og arbeidsføre i skyttergravene eller til spanskesyken, slik tilfellet var for nøyaktig hundre år siden.

2020 har også gitt oss en rekke hint om hvor raskt vi vil hente oss inn igjen etter pandemien. Som Paul Chaffey påpeker i sin blogg har det vært perioder med vekst etter mars 2020. Da smitteverntiltakene ble lempet på i mai, skjøt økonomien fart igjen. Jamfør nedenstående SSB-oversikt over tilstanden i økonomien.


«I 3. kvartal endte veksten på 5,2 %. Aktivitetsnivået var fremdeles 2,7 % lavere i september enn i februar. Etter et historisk brått fall i norsk økonomi i mars og april, tok aktiviteten seg opp de påfølgende månedene. Lettelser i smitteverntiltak ga sterk vekst i mai og juni.»

2: Demografi er fortsatt elefanten i rommet

I mars 2020 publiserte forskere ved Imperial College London et «worst case scenario» for Covid-19. Der skrev man at viruset kunne smitte over 7 milliarder mennesker og drepe minst 40 millioner i løpet av 2020 om ikke det ble satt inn effektive tiltak. Når dette skrives er det registrert rundt 2 000 000 døde, det vil si på nivå med antall døde av HIV eller tuberkulose i løpet av et år. De fleste land som har vært i stand til det, har gjort en betydelig innsats.

Nedenstående diagram fra The Visual Capitalist setter dette i perspektiv. På denne oversikten over pandemier gjennom tidene er Covid-19 skrivende stund på 9. plass, med utsikter til å havne blant de sju verste før dette er over. Så fryktelig som dette er, er det verdt å merke seg at pandemienes omfang ikke er målt i forhold til befolkning. Det er heller ikke tatt høyde for befolkningsvekst, altså hvor raskt folketallet henter seg inn igjen når pandemien er over.

Det er her «vår» pandemi virkelig skiller seg ut. I 2020 kommer Jordas befolkning til å vokse med rundt 80 millioner mennesker: Dødstallet så langt blir «hentet inn» av knappe halvannen ukes befolkningsvekst, selv ekstremscenarier gir «bare» i en viss utflating av vekstraten. At viruset knapt rammer friske folk i barneproduserende alder er en annen indikator på at den langsiktige demografiske effekten blir liten.

Lokalt kan demografien påvirkes av at det hovedsakelig er eldre og syke som rammes. Det kan legge en demper på eldrebølgen i hardt rammede land som Italia og Spania, for eksempel. At storbyer i startfasen ble rammet hardere enn landsbygda kan også forsterke demografiske asymmetrier. Som jeg skriver i min første artikkel kommer eldrebølgen fortere og sterkere til distriktene enn byene. Om byene opplever større dødstall blant eldre, kan bygdene sitte igjen med en noe større relativ omsorgsbyrde etter pandemien.

Men her er det også mulig at vi får en motsatt effekt. I USA har det vært snakket om en viruseffekt på boligmarkedet i storbyer som New York. Dette var særlig merkbart under den første bølgen i mars/april 2020, da befolkningstette delstater langs kystene ble langt hardere rammet enn mer spredtbygde delstater. Mange ønsket å komme seg vekk fra virusets episentrum ved å flytte til forstedene, for eksempel. Men bildet er komplekst, og når dette ble skrevet var prisene på vei oppover igjen.

Boligmarkedet i New York ble sterkt preget av pandemien – en stund. Kilde.

Også her har vi sett liknende spekulasjoner. NRK snakket med unge som har forlatt studier i byen til fordel for hjemplassen, og distriktsforskere mener det kan snu sentraliseringstrenden. Men utover anekdoter er det lite konkret å forholde seg til, og som SSB påpeker er boligmarkedet i byene like hett: «Sterkest 12 måneders vekst hadde Oslo med en oppgang på 9,5 prosent, mens Stavanger m/omegn hadde den svakeste utviklingen de siste 12 månedene med en oppgang på 4,2 prosent.»

Våren 2020 påpekte epidemiologer i USA at det kun var et spørsmål om tid før hele landet ble rammet dersom man ikke klarte å bremse utbruddene i storbyene på øst- og vestkysten. Når dette skrives raser pandemien ukontrollert i det meste av USA, helt i tråd med prognosene. Tross utbrudd i mange distriktskommuner har vi unngått dette skrekkscenariet i Norge. Den viktigste årsaken er innsatsen som ble gjort for å stanse pandemien i byene.

Det beste tiltaket for å beskytte bygdene mot fremtidige pandemier er altså ikke masseflytting til landet (jo flere folk, desto bedre grunnlag for pandemier, tross alt!) men at storbyene våre – historisk sett de naturlige innfallsportene for pandemier – settes i stand til å stoppe det neste viruset når det kommer. Covid-19 er mer enn noe annet et argument for en bedre storbypolitikk.

3: Ingen nye energikilder gir fortsatt fossiløkonomi

Ikke overraskende har oljeforbruket gått ned under pandemien. Redusert bil- og flytrafikk er viktige årsaker til at en oversikt over forbruk og produksjon fra USAs energidepartement ser slik ut høsten 2020:

Merk at y-aksen på grafen er forkortet, så fallet er mindre enn man får inntrykk av. I alt snakker vi om et fall på ca 17 prosent fra 4. kvartal 2019 til 2. kvartal 2020. Allerede i 3. kvartal er forbruket på vei oppover, og prognosen er at produksjon og forbruk er tilbake på pre-covidnivå i slutten av neste år. Dette er altså ikke pandemien som kommer til å gjøre slutt på oljealderen.

Elbilprodusenten Tesla har klart seg påfallende bra gjennom krisen sammenlignet med fossil-konkurrenter. Men Teslas markedsandel er for liten til å snu trenden før 2030, og persontransport står uansett bare for 26% av oljeforbruket. Ifølge energibyrået IEA er det heller ikke en generell trend i sektoren: Etter tiår av vekst får vi i år et fall i utrulling av fornybar energi på global basis.

Kilde: IEA

Veksten i alternativene vil før eller siden gjøre slutt på Norges viktigste inntektskilde, og stadig flere analysebyråer advarer mot avhengighet av oljeinntekter. Men poenget fra mitt opprinnelige kapittel står: Vi får ingen energirevolusjon i det kommende tiåret, og olje og gass vil fremdeles være viktigst i 2030.

4: Ingen kvikk fiks på klimaproblemet

Har du lest forrige kapittel overrasker det sikkert ikke at vi så lavere klimagassutslipp i 2020. En artikkel i tidsskriftet Nature i oktober 2020 oppsummerer resultatet av sanntidsmålinger av CO2-utslipp i en lang rekke land slik:

«The key result is an abrupt 8.8% decrease in global CO2 emissions (−1551 Mt CO2) in the first half of 2020 compared to the same period in 2019. The magnitude of this decrease is larger than during previous economic downturns or World War II. The timing of emissions decreases corresponds to lockdown measures in each country.

At 2-3 milliarder tonn klimagasser ikke slapp ut i atmosfæren er selvsagt viktig, men betyr ikke at den negative trenden er snudd. En reduksjon på 8,8% i de årlige utslippene fører kun til at CO2-mengden i atmosfæren øker litt langsommere enn normalt. Det er ikke mer enn at du skal myse hardt på oversikten fra Mauna Loa-observatoriet under for å spore trenden. Forskerne på Mauna Loa har også skrevet en artikkel som forklarer hvorfor de knapt ser noen covid-effekt på CO2-veksten.

I starten av pandemien ble det snakket om at krisen kan gi økt miljøengasjement på sikt, mot slutten av året er det mer fokus på at flere vil velge privatbil fremfor kollektivtransport når de skal tilbake på jobb igjen. Så snart vi gir gass i økonomien vil utslippene øke. Vi skal heller ikke se bort fra utslippsrekorder i 2022, når vi igjen kan reise normalt og to års oppsamlet reiselyst slippes løs.

At drakoniske pandemitiltak gir så skralt utbytte bekrefter poenget fra januar 2020: Det fins ikke enkle løsninger på klimaproblemet. Et klimanøytralt samfunn vil kreve en omlegging av økonomien vi ikke har sett maken til siden den industrielle revolusjon for to hundre år siden. Det vil ta tid, koste mye og kanskje kreve store personlige ofre av oss alle. Nå vet vi hvor utrivelig det kan være.

5: Forverret klima styrker miljøbevegelsen

Tidligere i år skrev jeg at den forskningsbaserte responsen på viruset kunne øke respekten for vitenskapen. Nå, på terskelen av en massevaksinering som sannsynligvis vil slå pandemien ned, tror jeg fremdeles dette er mulig. Året 2020 kan bli stående som en av de store vitenskapelige triumfene i nyere tid. Håndteres utrulling og formidling riktig, kan vi få en smitteeffekt til andre komplekse vitenskaper, som klimaforskning og økologi.

Men effekten oppveies dels av at andre viktige samfunnsdebatter, også de om klima og miljø, har vært parkert. Da den andre bølgen traff Europa var det også tydelig at motivasjonen var lavere ute i folket. Utmattelsen etter første bølge preget samfunnet, vi så anti-maskedemonstrasjoner i Europa og myndigheter over hele kontinentet nølte med å sette inn harde tiltak.

Mot slutten av pandemiåret har typiske miljøpartier ikke vunnet nevneverdig støtte. Med unntak av Aps fortsatte fall er det overraskende mye «business as usual»

Den endeløse strømmen av dårlige nyheter i 2020 har neppe gjort oss mer mottakelige for miljøbevegelsens skremmende budskap. Verken Miljøpartiet De Grønne eller Venstre gjorde det spesielt godt på meningsmålingene dette året. Men selv om corona-slitasje demper miljøengasjementet, venter ikke klimaet på noen. Når minnet om pandemien blekner og klimaendringene blir mer merkbare i hverdagen vår, vil også engasjementet vende tilbake.

6: Den politiske turbulensen fortsetter

Meningsmålingene jeg lenker til over viser at vårt lokale politiske miljø er ikke er rystet til grunnvollene av stormen som har ridd verden. Internasjonalt er bildet mer komplekst: USA tok et steg tilbake fra den illiberale utviklingen vi har sett under Trump, mens det totalitære Kina ser ut til å ha styrket sin økonomiske og politiske stilling. Valgresultatet i USA styrker også et generelt bilde av splittelse og uro.

På den ene siden sa amerikanske velgere klart «nei» til fire nye år med kaos og vanstyre i Det hvite hus. På den annen side stemte halve folket (og et klart flertall av hvite amerikanere) stemte på Trump, vel vitende om hva han står for. Som denne studien viser med all mulig tydelighet: Når republikanere flest støtter Trumps løgnkampanje etter valget og halvparten regner med at han blir sittende, skyldes det ikke isolasjon fra troverdige nyhetskilder. De vet at Biden ble erklært som vinner, de velger bare å la være å tro på det.

Bård Larsen har en god analyse av hva denne typen utvikling betyr for USA og den demokratiske verden for øvrig. Det er nå en reell mulighet for at verdens ledende demokrati før 2030 kan få en autoritær president er smart og koherent nok til virkelig å endre landet. Som Larsen påpeker ser vi de samme illiberale tendensene her, blant annet fordi de avspeiler grunnleggende trekk i oss alle:

«Dette er egentlig kjernen i det autoritære som politisk prosjekt: Mangelen på aksept for andre utfall. Fraværet av aksept for fredelig maktskifte, dragningen mot å vinne alle kamper, slå ned motstanderen.«

Autoritære og globaliseringsfiendtlige politikere har også kunnet hente støtte til sitt syn i pandemien. Det var vår globaliserte verdensøkonomi med fri flyt av varer, tjenester og (smittebærende) mennesker som fikk oss ut i dette uføret. At stengte grenser og internerering av potensielt smittede utlendinger har vært så effektivt, drar i samme retning. I det hele tatt har staten styrket sin makt på bekostning av individet, også en utvikling som gleder et autoritært hjerte.

Den vitenskapelige kampen mot viruset har tydeliggjort nok et viktig skille mellom liberale og illiberale verdier: Synet på vitenskapens rolle i samfunnet. 2020 har vist hvor viktig det er at demokratiske samfunn følger forskeres råd og anbefalinger. Store deler av året ble nordmenns dagligliv i praksis styrt av Folkehelseinstituttets matematiske modeller for smitteberegning. R-tallet sto over retten til å bevege seg fritt, for eksempel.

Det er problematisk å frata nordmenn så mange rettigheter, og derfor var det godt å se livlig debatt rundt tiltak som hytteforbudet, importsmitte og karantenehotell. Samtidig er det viktig å huske på at moderne forskning springer ut av samme opplysningstradisjon som folkestyret og ytringsfriheten. Det er ikke tilfeldig at autoritære regimer har et anstrengt forhold til den frie forskningen, og ofte forsøker å styre den i «akseptable» retninger.

Et grelt eksempel på dette er «lysenkoismen» i Sovjetunionen, et syn på biologi som ble omfavnet av Stalin og som førte til at millioner av mennesker døde av sult. Et mindre grelt eksempel – men like fullt i samme tradisjon – var republikanske politikeres avvisning av pandemien som en trussel i 2020. Mangelen på aksept for et annet utfall ledet presidenten til å angripe og latterliggjøre landets fremste medisinske ekspertise og spre feilaktig informasjon som passet hans verdensbilde og dagsorden bedre.

Resultatet lot ikke vente på seg: Så langt har det kostet titusener av amerikanere livet, og mens dette skrives frykter USAs pandemiologer at «sluttregningen» kan bli horribelt mye høyere. Vi ser nå hvor livsfarlig det er å politisere vitenskapen på denne måten. På sikt kan det også true USAs dominerende posisjon innen vitenskap og teknologi, som i stor grad ble skapt av forskere som flyktet fra autoritære regimer i Europa på 1920- og 30-tallet.

7: Det frie og åpne nettet forvitrer

Pandemien har ført til mer statlig og privat overvåkning av individet, og ytterligere sentralisering av makt og innflytelse på nettet til tunge kommersielle aktører. Trendene jeg skrev om i januar er altså blitt styrket.

Lockdown med hjemmekontor skapte flere hundre millioner nye brukere av videkonferanseprogrammer nærmest over natten. Som rimelig kan være var de største leverandørene av slike tjenester best rustet til å møte den voldsomme pågangen. Det finnes gode eksempler på småselskap som har klart å hevde seg i den nye virkeligheten, som norske Confrere. Men det faktum at det var teknologigigantene som holdt stand da det stormet som verst på børsene i 2020, taler sitt tydelige språk.

Microsoft, som drifter populære nettbaserte kontortjenester som Office 365, Teams og Skype, har hatt langt bedre resultater i 2020 enn de fleste ikke-virtuelle bedrifter. Kilde.

Stillesittende inneliv har også styrket de store amerikanske strømmetjenestene. Lenge før pandemien sto Netflix m.fl. for brorparten av trafikken på nettet, i 2020 vokste antall abonnenter kraftig samtidig som grunnlaget ble lagt for ytterligere vekst etter pandemien. Store filmer lanseres nå først på strømmetjenester, det skaper forventninger hos brukerne som vil vedvare fram mot 2030.

Antall abonnenter i USA var i ferd med å flate ut i 2019 – og så kom 2020. Kilde.

De mange og ofte mislykkede forsøkene på å skape statlige smittesporingsapper fikk stor oppmerksomhet under pandemien, men utgjorde bare toppen av et isfjellet. For i 2020 er det også samlet inn enorme mengder data via andre kanaler, hovedsaklig av kommersiell og ikke-medisinsk karakter. Norske kommuners bruk av bevegelsesdata fra Google er en forsmak på den gullalderen for «data mining» vi vil få utover på 2020-tallet.

Alle de digitale aktivitetene som fikk et oppsving i år – mobilbruk, netthandel, videokonferanser, strømming, sosiale medier, spill, nettsøk om helsespørsmål – sankes inn og analyseres av globale aktører. Selv om hvert enkelt innsamlet datapunkt i seg selv ikke behøver å utgjøre en trussel mot personvernet, er det vanskelig å komme fra at pandemien har tatt oss et skritt nærmere det digitale totalovervåkningssamfunnet.

8: Gjennombrudd for robotisering

Det virker merkelig å snakke om et fremtidig arbeidsliv med mye roboter og autonome systemer i et år der så mange har mistet jobben. Pandemien kan gi økt motstand mot automatisering i arbeidslivet. Når det er sagt, er det lett å se hvor nyttig autonome systemer ville ha vært under pandemien. Et nærliggende eksempel er selvkjørende biler. I 2020 hadde bilprodusenten Tesla ennå ikke faset inn den lenge lovede «Full Self Driving»-funksjonen.

Det økonomiske argumentet for en bil som kan styre seg gjennom storbytrafikk uten et menneske ved rattet er i utgangspunktet at eierne kunne leie ut den ut som taxi mens de var på jobben, for eksempel. For samfunnet ligger gevinsten blant annet i bedre plassutnyttelse og mindre behov for bileierskap i byene. På lengre sikt kan dette skape et marked for bil som en app-levert tjeneste istedenfor noe man selv eier.

En Tesla-eier tester Full Selv Driving-funksjonen i oktober 2020

Med pandemien ble det plutselig mulig å se flere samfunnskritiske bruksområder. En flåte av sjåførløse biler hadde vært god å ha til transport av pasienter, medisiner og andre nødvendighetsartikler om smittetrykket er så høyt at Homo sapiens-sjåfører bør holde seg hjemme. Når samme teknologi tas i bruk i varebiler, kan også mattransport i stor skala gjennomføres uten smittefare.

Autonomi vil også fungere avlastende, noe som ville ha hjulpet godt i helsevesenet i 2020. Alle former for rutineoppgaver, fra å stille enkle diagnoser, ta prøver, gjøre renhold og frakte pasienter, kan i prinsippet gjøres av roboter som ikke kan smittes og som kan jobbe 24 timer i døgnet. Med andre ord: På kort sikt vil den høye pandemi-arbeidsledigheten være et kraftfullt argument mot robotisering. På lengre sikt vil eldrebølgen og faren for nye pandemier tale for å erstatte mennesker med maskiner.

9: Smarte byer driver det grønne skiftet

Selv om storbyer verden over er rammet hardt av nedstenging og økonomisk krise, har pandemien gitt oss en demonstrasjon av en kjernetanke bak begrepet «smartby»: Bruk av et bredt spekter av innsamlede data (smittetall, bevegelsesdata) til å innovere og tilpasse seg ny situasjoner. Myndighetenes respons har også vært i tråd med mange av målene for smart og grønt byliv, som bedre tilrettelegging for fotgjengere og syklister.

Virusfrykt kan føre til at flere kjører bil i årene fremover, men de positive erfaringene med et dramatisk kutt i trafikk (renere luft og roligere bymiljø) vil utvilsomt påvirke byplanlegging i fremtiden. I 2020 gjennomførte vi som samfunn tiltak som ble sett på som utenkelige noen måneder tidligere. Vi har lært at tydelige råd fra forskere kombinert med politisk handlekraft kan ha stor effekt.

Det er lett å peke på de globaliserte storbyene som årsaken til og driverne bak Covid-19. Men det er også i og rundt storbyene at løsningen på krisen ble funnet. Her er forskningsmiljøene og bedriftene som ga oss vaksiner. Det var her politikere og innbyggere sammen fant fram til nye måter å håndtere en helt ny virkelighet på. Min forrige tekst om dette punktet konkluderte slik: Det som er bra for Oslo, er også bra for Norge. Det er enda sannere etter covid.

10: Starten på industrialiseringen av rommet

Rombransjen ser ut til å ha klart seg bedre enn de fleste andre i 2020. Om ikke totalomsetningen blir like høy som den var i 2019 – rundt 360 milliarder dollar på global basis – har året budt på teknologisk fremgang som lover godt for industrialiseringen av rommet. Det viktigste er at selskapet SpaceX har begynt å sette sin «megakonstellasjon» av satellitter, Starlink, i drift.

I løpet av 2020 ble SpaceX verdens største satellittoperatør, og i skrivende stund er nærmere tusen Starlink-satellitter i bane. Høsten 2020 begynte betalende kunde rå teste ut nett fra verdensrommet i det nordvestlige USA og Canada, og selskapet ble tildelt 886 millioner dollar for å sørge for bredbånd til grisgrendte strøk. Blir det vertikalt integrerte Starlink en økonomisk suksess fra 2021/22, står andre selskap klare til å kaste seg på samme bølge.

Denne oversikten over romøkonomien i 2019 viser at 75% av omsetningen skapes av private, dominert av satellittjenester. Blir satellitt-megakonstellasjoner lønnsomme vil hele kaka vokse kraftig mot 2030 og privatandelen sannsynligvis passere 90%. Kilde.

Det vil øke vekstraten i rombransjen kraftig. Selv om oppskytninger får mye oppmerksomhet er det faktisk ikke de som genererer de store inntektene (globalt sett utgjør rakettmarkedet ca 1,5% av totalen), men tjenestene de skaper grunnlag for på bakken. Tilgang til bredbånd for de 5-6 milliardene som pr i dag ikke har det, kan drive rombransjen forbi omsetningen i internasjonal flytrafikk (ca 900 milliarder dollar i 2019) innen utgangen av tiåret.

SpaceX er også kommet svært mye lengre i utviklingen av en 100% gjenbrukbar, karbonnøytral rakett med større løftekapasitet enn NASAs månerakett Saturn V. For å nå dette målet har Musks selskap tatt i bruk billige råmaterialer som rustfritt stål og masseproduksjonsteknikker. Målet er å kutte kostnadene ved oppskytning til under en hundredel av dagens nivå, og samtidig øke den globale løftekapasiteten dramatisk.

I 2020 ble ca 300 tonn nyttelast løftet opp i bane (et tall som faktisk var høyere for 50 år siden), i 2030 tror Elon Musk at selskapets Starship-raketter frakter 100 000 tonn opp i rommet. Selv om Musk vil bruke kapasiteten til å bygge en by på Mars, er dette en «gamechanger» for hele rom-økonomien. Mens dagens rombransje er fokusert på datastrømmer til og fra satellitter, vil den neste fasen muliggjøre industriproduksjon i vektløshet og utnyttelse av de enorme energi- og mineralressursene i rommet.

——————————–

I 1999 skrev jeg boken «Fremtiden – hva skjer etter 2000». I 2019 og 2020 gikk jeg gjennom boken kapittel for kapittel for å kvalitetssjekke mine egne spådommer. Resultatet kan du lese her.