For ett år siden publiserte jeg et innlegg på denne bloggen som kom til å forandre livet mitt. I «Om emosjonell overspising» skrev jeg for første gang om et problem jeg sannsynligvis har strevd med store deler av livet – en spiseforstyrrelse som kalles for overspisingslidelse på norsk, eller «binge overeating» på engelsk.

Det konkrete utgangspunktet for posten var min deltakelse i podcasten Pia og Psyken på et arrangement i regi av Rådgivning om Spiseforstyrrelser (ROS). Podkasten og bloggposten utløste en strøm av henvendelser i alle kanaler, de fleste fra folk i samme situasjon som meg. Mange har sagt at de er spesielt glade for at jeg som mann, har stått fram. Det takker jeg for, som jeg takk alle andre som har kontaktet meg. Ingen nevnt, ingen glemt!

Men hva skjedde etter podkasten? Hvordan gikk det nå med denne overspisingen, og hva er status et år etter? Vel, jeg kan trygt si at de første månedene ble dramatiske. En knapp uke etter at jeg postet ble jeg hasteinnlagt på sykehus med akutt magebrokk, og gikk gjennom en større operasjon. Mens jeg var rekonvalesent var det mye drama på hjemmefronten, deriblant at vår elskede katt Linus ble svært syk og måtte avlives.

Et veldig nyttig kurs

Vendepunktet kom vel på sett og vis i august, da jeg kom igang med et kurs i regi av ROS kalt «Bli venn med maten». Kurset, som bruker en metode kalt «Mindful eating», viste seg å være akkurat det jeg trengte. Som jeg har skrevet om her kan mindfulness eller oppmerksomhet nærvær brukes til å kontrollere matsug når det oppstår og bygge et sunnere forhold til mat.

Etter at kurset var over fant jeg ut at jeg ville fortsette med daglig meditasjon, og fant via en venn fram til appen «Waking Up» med nevrologen og meditasjonsguruen Sam Harris. Den ble min faste følgesvenn, og jeg har meditert minst 10 minutter hver eneste dag siden oktober ifjor. Meditasjon og mindfulness har ikke overtatt livet mitt, men setter tonen for dagen når jeg gjør det om morgenen og har gitt meg viktige verkøy i kassa når matsuget dukker opp.

Matsuget slår tilbake

Ja, for det gjør det altså. Kanskje skyldes det at jeg er tidlig i prosessen, eller kanskje er jeg en av dem som aldri vil bli kvitt matsuget. Det gikk stort sett bra fram til jul, men da kom den velkjente følelsen tilbake. Triggerne var ikke vanskelige å se: Fra begynnelsen av desember bombarderes vi av overspisingsmat, og jula er en høytid preget av delte følelser for meg. Emosjonelt stress og lett tilgang på feit, søt og salt mat og vips! var jeg der igjen.

Det slo ganske hardt til, men til forskjell fra tidligere episoder visste jeg nå at jeg hadde metoder jeg kunne slå tilbake med. Så jeg økte dosene med meditasjon (det var i denne perioden jeg rapporterte om heftig hallusinering) og begynte å ta i bruk elementer av en annen vanlig behandlingsmetode: Kognitiv atferdsterapi. Her er tanken at man skal lære seg å endre vaner ved å bli oppmerksom på hva som faktisk skjer i livet sitt, og selvovervåking og selvrapportering av spisemønster står sentralt.

Jeg slo meditasjonskunnskapen min sammen med det jeg har lært om kognitiv atferdsterapi sent i januar i år, og snekret sammen en sjekkliste som ga meg total oversikt. Hver dag er det åtte punkter jeg skal gjennom, og kvaliteten på dagen vurderes ut fra hvor mange mål jeg har nådd og hvordan jeg generelt har det. Så markeres opplevelsen i kalenderen med de selvforklarende fargene rødt, gult og grønt.

På denne tiden var jeg også kommet i kontakt med Spiseforstyrrelsesforeningen via Mona Larsen. Frivillig innsats har alltid vært viktig i arbeidet med spiseforstyrrelser (som med det meste av psykiatrien), men på feltet overspising er det i mange tilfelle det eneste som fins. Innsatsen som gjøres av Ros og Spisfo er helt uvurderlig, og jeg ønsket å gi mitt lille bidrag. Sammen med den fabelaktige aktivisten Carina Carlsen begynte vi å legge planer i januar, som så ble forpurret av… vel…

Corona og overspising

Sjelden i mitt liv har uttrykket «i grevens tid vært mer passende», for knapt hadde jeg klart å gjøre sjekklisten min til en del av hverdagen før corona rammet oss og hele landet stengte. Jeg må innrømme at frykten for en spisesmell var der, i tillegg til all den andre frykten de fleste av oss følte på denne tiden. Men fra starten av gikk det overraskende greit å takle sosial distansering og isolasjon. Matsuget holdt seg borte, og helse og vekt var stabil.

Jeg er ikke i tvil om at det for meg handlet om at den ekstreme situasjonen Norge havnet i, minnet så mye om livet jeg hadde levd de siste årene uansett. Midt oppe i all galskapen var faktisk mitt liv blitt litt normalisert, og den opplevelsen ga en ro og aksept som ofte er viktig for å mestre overspising. Derfor er det heller ikke et paradoks for meg at jeg begynte å få problemer da samfunnet var i ferd med å åpne seg igjen.

Nedtrappingen av tiltakene førte også med seg uro og uforutsigbarhet, velkjente utfordringer for overspisere. 17. mai hjalp heller ikke: Det er høytid og dermed fokus på triggermat (is, pølser og grillmat), og dessuten visste vi jo alle at årets 17. mai ville bli totalt bisarr. Alt dette er bare en litt omstendelig forklaring på at jeg gikk på en smell i midten og slutten av mai. I et par ukers tid slet jeg mer enn jeg hadde gjort på lenge.

Verktøykassa var i bruk hver dag, men denne gang fungerte ikke meditasjon og mindfulness så godt som jeg skulle ønske. At mange sliter med å finne fokus akkurat nå er noe som ble tatt opp i meditasjonsappen jeg bruker, for eksempel. Så jeg falt så lang jeg var. Men som jeg lærte ifjor: Et fall er ikke et tilbakefall! At du spiser for mye i noen dager og går opp noen kilo, betyr ikke at du er dømt til å havne der du var for et år siden!

Retraumatisering

Jeg klarte altså å stanse en negativ utvikling før den festet grepet, og det regner jeg som en stor personlig seier. Ikke minst fordi jeg nå behandler meg selv helt alene. Det frivillige arbeidet ligger fremdeles nede, og det lille som fins av tilbud i det offentlige helsevesenet bør med rette gå til de som virkelig er i krise. Der er ikke jeg. Jeg har akseptert at jeg har en lidelse jeg kan komme til å streve med resten av livet, og jeg har metoder for å håndtere den.

At jeg i det store og hele håndterer overspisingen syns jeg viser seg i mitt forhold til vekt. Tidligere var jeg opptatt av å gå mye og raskt ned, noe jeg også har vært «flink» til i perioder. Det er jeg ikke lenger. Nå vet jeg at kraftig overvekt er farlig for menn på min alder, og jeg har et ønske om å gå ned. Men jeg vet også at hard slanking kan trigge ny overspising, og derfor har jeg vært mest opptatt av å spise sunt og holde meg i form enn å telle kalorier.

Det har gitt meg en ålreit helse, alt tatt i betraktning. Og det har til og med ført til vekttap, det er bare det at det har tatt mye lenger tid enn tidligere. Skal man tro forskningen, er det gode nyheter. Å gå langsomt ned reduserer faren for at du presser systemet ditt så hardt at du blir glupsulten og spiser for mye igjen, enkelt sagt. Og at jeg har hatt stabil vekt under det meste av coronafasen (med unntak av et par episoder) velger jeg å se på som en læringsfase. Ja, for å holde jevn vekt er noe av det jeg har slitt mest med.

Her jeg sitter nå kjenner jeg litt på virkningen av det jeg skriver om, altså ettårsjubileet for at jeg kom ut av skapet som overspiser. Jeg er blitt intervjuet en rekke ganger, har deltatt i podkaster og har fått mange henvendelser fra andre i samme situasjon. Jeg setter selvsagt stor pris på interessen og støtten, men kjenner også på at det er belastende. Det er fint å snakke om vanskelige ting, men gjør man det for ofte kan det bli retraumatiserende, man får de vonde følelsene i reprise. Og med dem kommer også matsug.

Heldigvis har det ikke vært sterkere enn at jeg ganske lett har håndtert det med verktøykassa mi denne gangen. Men det er en påminnelse om at jeg inntil videre må være på vakt. Jeg er alltid forsiktig med å sammenligne overspising med rusmisbruk, og forskere har kartlagt en rekke viktige forskjeller mellom forholdet vårt til mat og alkohol. Men jeg tror likevel at vi kan lære noe av miljøer som har behandlet fex alkoholikere i mange tiår.

For egen del kommer det til uttrykk i min sans for Sinnsrobønnen, forfattet av pastor Reinhold Niebuhr en gang på 1930-tallet og nå brukt av bl.a. Anonyme Alkoholikere. Jeg velger å avslutte med hans ord, som har vært til slik hjelp og støtte for meg det siste året.

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.

Reinhold Niebuhr