Kunne sovjeterne ha blitt først på Månen?

Kortsvaret er ja. Det lengre svaret er komplisert, og har overraskende lite med teknologi å gjøre.

Denne høsten starter en ny TV-serie på Apples nye strømmetjeneste, kalt «For All Mankind». Utgangspunktet for serien er at det ikke var Neil Armstrong som ble først på Månen, men sovjeteren Aleksej Leonov. Dette fører til en kontrafaktisk eller alternativ romhistorie, der tilbaketoget fra det ytre rom som fulgte etter Apollo i vår tidslinje erstattes av en bred satsing på Månen og planetene. Dette er jo interessant som tankeeksperiment og et spennende plott for oss romnerder, så jeg skal utvilsomt se serien. Men kunne dette ha skjedd i virkeligheten? Var det noensinne noen mulighet for at Sovjetunionen kunne ha slått USA?

Saturn V (venstre) versus sovjeternes utfordrer, kalt N-1
(Kilde: Ebs08 – Own work, CC BY-SA 3.0)

På slutten av 1960-tallet satt amerikansk etterretning på bilder som viste at sovjeterne var i ferd med å bygge en rakett av samme størrelse som NASAs gigantiske Saturn V. Samtidig gjennomførte Sovjetunionen romferder som tydet på at man forberedte seg på langtur. Men det ble aldri gjort noe seriøst forsøk på å sende mennesker fra sovjeternes side, og landets ledere insisterte på at de ikke deltok i kappløpet. Siden bildene av kjemperaketten ble tatt med spionsatellitter og var klassifiserte, ble den offisielle sovjetiske forklaringen langt på vei godtatt. Det var først etter unionens fall i 1991 at nyåpnede arkiver avslørte den fulle sannheten om det sovjetiske måneprogrammet.

Det fantes ikke bare en sovjetisk månerakett, man planla også flyturer forbi månen (lik Apollo 8-ferden i desember 1968) og hadde et månelandingsfartøy på beddingen. Sovjeterne valgte samme ferdsprofil som NASA, det vil si at man sendte et romskip og et månelandingsfartøy sammen til Månen, der månelandingsfartøyet landet mens romskipet ventet i bane. Denne typen måneferd (på fagspråket kalt Lunar Orbit Rendezvous eller LOR) hadde man forøvrig drøftet i mange tiår blant sovjetiske romforskere, så det var ikke et eksempel på idétyveri fra sovjeternes side.

Sovjeternes LK-månelandingfartøy ved siden av Apollo-månefartøyet. En interessant teknisk forskjell var at LK kun hadde én motor, som skulle brukes både ved landing og avreise, mot amerikanernes to.
(Kilde: Wikipedia)

Siden sovjeternes månerakett N-1 var mindre effektiv enn NASAs, var løftekapasiteten på rundt 90 tonn mot Saturn Vs 130 tonn. Det innebar at sovjeterne ikke kunne sende to astronauter til Månens overflate, de måtte nøye seg med én. Den opprinnelige planen var også å sende to landingsfartøy til samme mål, det ene av dem var tomt og skulle sendes i forveien som reserve i tilfelle hovedfartøyets rakettmotor sviktet. Nå ble dette aldri noe av, først og fremst fordi N-1-raketten var en total fiasko. Den eksploderte flere ganger under oppskytning, og gjennomførte aldri en vellykket ferd før den ble skrotet på 1970-tallet.

NASA kunne ha falt for eget grep

Sett fra vårt perspektiv virker det innlysende at USA kom til å vinne, men på 1960-tallet var dette langt mer uvisst. Apollo var et uhyre risikabelt prosjekt, med mye ny teknologi som skulle brukes under ekstreme forhold med svært kort tidsfrist. Prosjektet var også langt mer omstridt mens det ble utviklet enn etter suksessen, som rimelig kan være. Et flertall av amerikanerne var skeptiske til Apollo under det meste av 60-tallet, en skepsis som ble bekreftet til fulle i januar 1967. Da omkom astronautene Gus Grissom, Ed White og Roger Chaffee i en brann under en test av romkapselen Apollo 1 på Cape Canaveral.

Innsiden av Apollo 1 etter brannen der tre astronauter omkom

Årsaken viste seg å være slurvete håndverk og dårlig design, noe som igjen kunne tilskrives den korte tidsfristen USA hadde gitt seg selv. Apollo 1 var en brutal påminnelse om at prosjektet som var ment å øke USAs prestisje faktisk kunne ende opp med å gjøre det stikk motsatte. Derfor var det mange, både i og utenfor Kongressen, som mente at nok var nok. Det ble holdt kongresshøringer i kjølvannet av ulykken, og astronaut Frank Bormans pasjonerte innlegg for fortsatt satsing på Apollo får mye av æren for å ha snudd stemningen og sikret fortsatt støtte. Det hjalp også at presidenten fremdeles het Lyndon B. Johnson, som var den som opprinnelig hadde foreslått måneprosjektet for John F. Kennedy og som så det som sin hellige plikt å nå målet som var blitt satt for nasjonen.

Apollo 13s eksploderte kommandoseksjon, fotografert av astronautene ombord i romkapselen.

Under ferden med Apollo 13 gikk det galt igjen. En av oksygentankene ombord i kommandoseksjonen (den store, sylindriske delen bak romkapselen) eksploderte, noe som førte til at romskipet mistet mestparten av oksygenet og batterikapasiteten. Astronautene ble reddet ene og alene takket være månelandingsfartøyet, som kunne brukes som «livbåt» på den lange ferden tilbake til Jorda, pluss kreative nødløsninger utviklet på sparket av NASA-ingeniører (glimrende skildret i filmen Apollo 13). Men NASA hadde også flaks. Astronautene hadde millimetrene på sin side, og ulykken skjedde på et tidspunkt der den viktigste Apollo-ferden allerede var gjennomført.

Hadde den samme feilen rammet en tidligere ferd kunne konsekvensene blitt langt mer alvorlige for programmet. Apollo 8, som fløy til Månen uten månelandingsfartøy, ville ha endt i katastrofe i en tilsvarende situasjon. Tre døde astronauter på vei til Månen ville utvilsomt ha ført til at landingen ble utsatt til lenge etter Kennedys tidsfrist, og kunne meget vel ha betydd kroken på døra for hele programmet. Dette ikke minst fordi presidenten som ville ha fått ansvar for å ta besutningen om å gjenoppta programmet, var Richard Nixon. Han fryktet de negative PR-konsekvensene av en ulykke i rommet, i den grad at han i 1972 ba NASA om å utsette de to siste Apollo-ferdene fordi han mente at et eventuelt uhell ville påvirke presidentvalget.

President Nixon følger spent med på Apollo 13-landingen 17. april 1970, sammen med utenriksminister Henry Kissinger og astronautene Bill Anders og Michael Collins

Apollo-programmet var dessuten et kraftfullt symbol på arven etter Kennedy, som Nixon foraktet etter valgnederlaget i 1960. Så ja, presidenten som kansellerte de tre siste Apollo-ferdene ville ikke ha strevd med å finne gode argumenter for å utsette månelandingene på ubestemt tid eller avlyse dem helt om han fikk sjansen. I begge tilfelle ville sovjeterne ha fått tid på seg til å perfeksjonere sin egen måneteknologi, gjennomføre en ferd rundt Månen og etterhvert gå for en landing. En vellykket sovjetisk landing etter et mislykket amerikansk forsøk ville faktisk være en enda større triumf, noe som igjen ville gi sovjetlederne et sterkt incentiv for å prøve.

Sovjeterne kunne ha tatt Kennedy på alvor tidligere

«Hindsight is 20-20» sier amerikanerne. I ettertid, når vi sitter med fasit, er det alltid åpenbart hva som burde vært gjort (eller ikke). For eksempel var det åpenbart smart av John F. Kennedy å holde talen til Kongressen 25. mai 1961 der han lanserte måneprogrammet. Månetalen er Kennedy på sitt beste, tydelig, overbevisende og med stort patos. Men i dagene før talen var presidenten usikker på om det var lurt å møte opp personlig, eller om forslaget om pengestøtte til Apollo-programmet isteden skulle oversendes Kongressen som et dokument. Og i likhet med mange av hans kolleger var Kennedy også overrasket av den positive responsen i amerikanske medier. Han hadde truffet en nerve.

Sovjetiske medier omtalte knapt talen, og i et land der mediene var statskontrollerte sa det mye om hvordan landets ledelse så på saken. Nikita Krustsjov mente det var et politisk stunt, en panikkreaksjon på Gagarins ferd noen uker tidligere som neppe ville følges opp i praksis. I dette fikk han også støtte av Sergej Koroljov, «sjefskonstruktøren» i det sovjetiske romprogrammet. På dette tidspunktet hadde amerikanerne kun gjennomført en suborbital ferd med et menneske (Alan Shepard), og så ikke ut til å kunne ta igjen forspranget innen bemannet romfart på lange tider. At USA ikke bare skulle passere sovjeterne men lykkes med et så krevende prosjekt som en månelanding på bare åtte år virket rett og slett ikke rimelig.

Den revolusjonerende amerikanske rakettmotoren RL-10 brukte flytende hydrogen som brennstoff, fløy første gang i 1963 og er fremdeles i bruk (kilde: Wikipedia)

Men i realiteten startet ikke USA med blanke ark. Prosjekt Apollo ble lansert året før Kennedy holdt sin tale, og Saturn-familien av raketter var under utvikling. De store rakettmotorene som drev det massive førstetrinnet på Saturn V, kalt F-1, tok utgangspunkt i et militært prosjekt fra 1950-tallet. Og ikke minst: Amerikanerne var i ferd med å knekke hydrogen-koden. Sammen med flytende oksygen er hydrogen et ekstremt effektivt rakettbrennstoff, men også svært krevende å håndtere på grunn av de lave temperaturene som trengs for å holde stoffet i flytende form. I 1961 hadde man gjennomført vellykkede forsøk med hydrogenmotoren RL-10 (en arbeidshest som fremdeles er i bruk), og det var denne teknologien brukt på de to øverste trinnene på Saturn V som gjorde månelandingene mulige.

Det var først i 1963/64. da milliardene flommet inn i Apollo-programmet, at det gikk opp for Koroljov og øvrige sovjetiske romforskere at Kennedy hadde ment alvor. De tok til orde for et sovjetisk svar på utfordringen, basert på et eksisterende konsept kalt N-1. Koroljov hadde, i likhet med sitt amerikanske motstykke Wernher von Braun, lenge sett behovet for en bærerakett som kunne løfte mer enn 100 tonn opp i rommet. Med en slik rakett ville det være enkelt å bygge store romstasjoner i bane, og sette sammen romskip som kunne sendes til Månen og Mars. Den første generasjonen av rom-ingeniører trodde fullt og fast på ideen om å skape en infrastruktur i lav jordbane før man la ut på lengre ferder, og tunge bæreraketter var nøkkelen til denne strategien.

Fordi man kom såpass sent i gang, var N-1 preget av kompromisser og nødløsninger. Det viktigste grepet var å droppe hydrogenmotorer på de to øverste trinnene, som gav den lavere løftekraften som er nevnt over. Den kortere tidsfristen gjorde det nødvendig å kutte ned på testing av komponenter før oppskytning. Koroljov hadde ønsket å teste hvert trinn på N-1 separat før de ble satt sammen til den første prøveferden, men det fantes det ikke tid eller penger til. Resultatet var at hele rakettkomplekset ble testet samtidig, noe som bidro sterkt til at prosjektet endte i eksplosjon på eksplosjon. Summa summarum: Med to-tre ekstra år til rådighet hadde sovjeterne i det minste hatt bedre sjanser til å slå Apollo på målstreken.

Sojuz kunne ha blitt ferdig i tide

Om ikke en fullverdig månelanding var mulig, hadde det lenge eksistert planer om en ferd rundt Månen og tilbake til Jorda. I 1961-tallet lanserte Sergej Koroljov prosjekt 7K-9K-11K, der en Sojuz-romkapsel skulle sendes rundt Månen ved hjelp av fire komponenter skutt opp med R7-raketten. Senere ble dette kompliserte konseptet erstattet av et enklere, der måneskipet ble skutt opp med en bærerakett kalt UR-500 (idag bedre kjent som Proton). Den hadde løftekapasitet nok til å sende et romskip rundt Månen med en eller to oppskytninger istedenfor fem, en åpenbar forbedring.

Konseptskisse av Koroljovs 7K-9K-11K fra 1961, som i en videreutviklet versjon kunne ha sendt sovjetere rundt Månen før Apollo 8 (kilde: Wikipedia)

Problemet var Sojuz, som skulle erstatte den primitive kapselen Vostok med et fullverdig romskip. I tillegg til å gi kosmonautene langt bedre plass kunne Sojus styres, hadde avanserte navigasjonssystemer og evnen til å dokke automatisk med andre romskip. Dette siste var en forutsetning for å kunne dra til Månen, så uten Sojuz ingen måneferd. Sojuz-programmet var, ved siden av N-1, det viktigste offeret for kaoset som hersket i sovjetisk romfart på denne tiden. Selv om Koroljov gang på gang understreket at sovjetisk romfart ikke hadde noen fremtid uten Sojuz, støtte programmet på motstand fra konkurrerende designere. Lenge manglet midlene, og da de etterhvert kom på plass var tiden blitt så knapp at man forsøkte å forsere utviklingen.

Vraket av Sojuz 1. Bildet er tatt like etter at kapselen traff bakken, røyken stammer fra retrorakettene som ble avfyrt etter kollisjonen, og som satte fyr på vrakrestene.

To prøveferder med ubemannede Sojuz-kapsler i 1966 avdekket alvorlige mangler, blant annet i systemet som utløste bremsefallskjermene før landing på Jorda. Men selv om dette helt kritiske systemet fremdeles var uferdig, valgte sovjetlederne å gi klarsignal for en bemannet ferd i april 1967. Ombord var én kosmonaut, Vladimir Komarov. Under den 17 timer lange ferden opplevde han store tekniske problemer, og under landingen gikk det helt galt. Fallskjermen foldet seg ikke ut som den skulle, og Sojuz 1 deiset i bakken. Komarov omkom umiddelbart. Undersøkelsene etter ulykken avslørte mer enn 2000 små og store feil som måtte rettes før Sojuz var flygedyktig.

Zond 5 gjøres klar til oppskytning høsten 1968. Kilde: Russian Space Web

Som med Apollo 1 førte dette til enda flere forsinkelser, og det var først høsten 1968 at man kom igang med forsøk på å sende Sojuz i bane rundt Månen. En testferd med kodenavnet Zond 5 var såpass vellykket at den fikk amerikanerne til å legge om planene sine. Den første vellykte flygningen med Apollo (7) var gjennomført i jordbane. Apollo 8 var ment å være en test av Apollo-kapselen og månelandingsfartøyet i bane rundt Jorda, det ble isteden skjøvet over på Apollo 9 mens 8 fikk i oppdrag å fly rundt Månen. Sovjeterne hadde verken mulighet til å komme Apollo 8 i forkjøpet eller følge opp med en egen svingom rundt Månen, og det skulle gå mange år før Sojuz ble den pålitelige arbeidshesten i Russlands (og USAs!) romprogram den er idag.

Det har vært spekulert i hva som hadde skjedd om sovjeterne hadde plassert kosmonauter ombord i Zond 5 istedenfor skilpaddene og bananfluene som faktisk fløy. I så fall hadde Sovjetunionen sendt de første menneskene i bane rundt Månen i september 1968, tre måneder før Apollo 8. Eller det vil si: Hadde dette skjedd ville USA neppe ha kastet bort en Saturn V-rakett på en svingom men isteden gått for å lande så fort som mulig. Det ville ha gitt Apollo 10 den første sjansen til å lande i mai måned, med Neil og Buzz ved roret som i «vår» tidslinje. Landingen ville fremdeles ha vært en historisk bragd, men vi hadde ikke kunnet nevne Armstrong og Aldrin uten samtidig å minnes sovjeterne som fløy før dem. Legg til de mange romsondene som sovjeterne sendte til Månen i årene som fulgte, og det ville ha gitt slutten på månekappløpet en sur bismak for USA.

Sovjetisk romfart kunne ha vært bedre organisert

Romkappløpet var i stor grad en kamp mellom ideologier, om to systemer som ønsket å vise verden sin fortreffelighet. For amerikanerne var månelandingene det endelige bevis på markedsøkonomiens overlegenhet, og rett skal være rett: Apollo-astronautene fløy avgårde i raketter satt sammen av komponenter levert av tusenvis av bedrifter, og mange grunnleggende tekniske gjennombrudd (som hydrogenmotoren og elektronikken) kunne man takke store teknologiselskaper for. Samtidig er det åpenbart at Apollo langt fra var markedsstyrt. Hele gildet ble betalt med skattepenger, fulgt opp av offentlige forskningsinstusjoner og styrt med streng hånd av den statlige etaten NASA. I dag ville vi vel kalle Apollo for et vellykket eksempel på offentlig-privat samarbeid.

Selv om det ikke eksisterte en fri markedsøkonomi i stor skala i Sovjetunionen, var myndighetene ikke blinde for verdien av konkurranse. De skjønte at dyktige og driftige individer måtte gis muligheten til å utfolde seg, og belønnes om nødvendig. På viktige områder hadde derfor sovjeterne egne «markeder» for produkutvikling og ideer, og innen luftfarten og romfarten førte det til opprettelsen av såkalte designbyråer. Byråene ble ledet av ambisiøse menn med høy fagkompetanse, jobbet i prinsippet uavhengig av hverandre og leverte anbud til de relevante departementene. Vinneren av anbudsrunder fikk ikke bare penger til å videreutvikle produktet, men kunne også incentivere ansatte med bonuslønn, ferieturer og annet som var mangelvare for folk flest i Sovjetunionen.

Fra venstre mot høyre: Sergej Koroljov, Valentin Glusjko og Vladimir Chelomei.
Denne videoen gir en god oversikt over det sovjetiske designbyrå-systemet.

På 1960-tallet fantes det tre ledende designbyråer for romfart, ledet av Sergej Koroljov, Valentin Glusjko og Vladimir Chelomei. Koroljov er mest kjent i Vesten, som rimelig kan være med tanke på at hans designbyrå skapte bæreraketten R-7, Sputnik og kapslene som fraktet Laika og Jurij Gagarin. Koroljovs byrå (kalt OKB-1) sto også bak utviklingen av Sojuz og N-1-raketten. Glusjko var Sovjetunionens ledende konstruktør av rakettmotorer, men hans byrå produserte også designforslag til bæreraketter og romskip. Vladimir Chelomei utviklet konseptet som etterhvert ble til bæreraketten Proton. Chelomei var også en sterk forkjemper for å erstatte Vostok-romkapselen med bevingede romferger kalt Raketoplan.

1950-tallet var designbyråenes gullalder, ikke minst fordi sovjeterne hadde et akutt behov for raketter som kunne frakte atomvåpen til det amerikanske kontinentet. Amerikanerne hadde et stort strategisk fortrinn i flybaser nær Sovjetunionens grenser, og det naturlige svaret var å bygge videre på de tyske erfaringene fra annen verdenskrig og utvikle interkontinentale ballistiske raketter. For å komme dit måtte det innoveres mye og raskt, og det var her Koroljovs designbyrå viste seg oppgaven moden. Før alle konkurrenter i Sovjetunionen – og USA – klarte OKB-1 å utvikle R-7-raketten, som hadde løftekraft og rekkevidde til å sende et stridshode til USA. Dette gjennombruddet ga Koroljov en posisjon han brukte til å lobbyere for det han egentlig ønsket: Å sende opp satellitter og romskip.

R-7 (også kalt «semjorka» eller «sjueren» på russisk) var verdens første interkontinentale ballistiske missil og bærerakett for satellitter. Den ble opphavet til en serie av raketter som brukes til denne dag. Kilde: Wikipedia.

På dette tidspunktet hadde Koroljov og de andre rakettkonstruktørene et viktig fortrinn fremfor Wernher von Braun og hans amerikanske kolleger: Langt kortere kommandolinjer. Når Koroljov hadde en idé, kunne han ta den direkte opp med forsvarsministeren og – etter Sputnik og Laika – sovjetlederen Nikita Krustsjov selv. Mens amerikanske romforskere måtte gå via NASA, som så måtte ha godkjennelse fra det Hvite hus og få budsjettet på plass i Kongressen, kunne det ofte holde med et «ja» fra Nikita Krustsjov for å sette hjulene i gang. Det hjalp ikke at USA hadde en president i Dwight Eisenhower som viste liten interesse for sivil romfart og heller ikke så verdien av å være først ute med en satellitt (noe USA kunne ha vært allerede i 1956, om von Braun hadde fått frie hender).

Et problem de sovjetiske designerne slet mye med var penge- og ressursmangel. Det er anslått at det sovjetiske måneprogrammet kostet rundt en firedel av det amerikanske. Sovjetunionen var fremdeles sterkt preget av annen verdenskrig, som drepte 20 millioner av landets innbyggere og la hele den vestlige delen av landet i ruiner. USA hadde ikke bare sluppet unna krigsskader, men også tjent gode penger på rollen som «The Arsenal of Democracy». Det sovjetiske systemet var også mindre effektivt enn det amerikanske, og knappheten gjorde det til en dyd av nødvendighet å binde romfarten tett til militær forskning. Sovjetunionen hadde rett og slett ikke råd til en parallell sivil infrastruktur av den typen NASA bygde opp, og dette ble styrende for mange valg av teknologi. Kjemperaketten N-1 med hydrogenmotorer var et typisk eksempel på teknologi som sovjetiske militære slet med se nytteverdien av, og som derfor fikk lav prioritet.

N-1 (den såkalte L3-varianten) under bygging på slutten av 60-tallet. Som med øvrige sovjetiske bæreraketter ble N-1 bygd horisontalt og fraktet med jernbane til plattformen.

Det største problemet for Koroljov og de andre designerne var ifølge Assif Saddiqi, romhistoriker og forfatter av standardverket «Challenge to Apollo», personkonflikter. Koroljov og Glusjko kunne ikke utstå hverandre, blant annte fordi de var blitt arrestert av Stalins hemmelige politi på slutten av 1930-tallet og tvunget til å vitne falskt mot hverandre. Vladimir Chelomei var en nykomling som brukte sitt vennskap med Nikita Krustsjovs sønn Sergej til å skaffe seg fordeler, noe som selvsagt skapte mye vondt blod. Utover 1960-tallet ble konflikten tilspisset, noe som blant annet førte til at Valentin Glusjko nektet å bygge rakettmotorer for N-1. Koroljov ble nødt til å hyre inn en ingeniør med bakgrunn fra flymotorproduksjon, det satte utviklingen sterkt tilbake og bidro til at prosjektet endte i eksplosjoner.

Fordi sovjetsystemet var udemokratisk og ugjennomsiktig, kunne favoriseringen av Chelomei foregå i årevis uten at det fikk konsekvenser. Designbyråsystemet som hadde vært så verdifullt før 1960 ble nå en byrde. I motsetning til USA fantes det ingen overgripende «space policy» i Sovjetunionen, og intet motstykke til NASA. Designerne var avhengige av hva den til enhver sittende generasekretæren i kommunistpartiet mente var viktig, og om han var nepotistisk (som Krustjov) eller rett og slett inkompetent (etterfølgeren Leonid Bresjnev) var resultatet det samme: Kaos og sløseri med menneskelige og økonomiske ressurser. Perioden fra 1963 til midten av 1970-tallet kan kalles sovjetisk romfarts «tapte tiår», da man ikke bare mislyktes med N-1 men også mistet mange kosmonauter i forsøket på å bygge romskipet Sojuz og de første romstasjonene.

Sergej Koroljov kunne ha overlevd lengre

Sergej Koroljov slet med dårlig helse under det meste av sin karriere, høyst sannsynligvis var det ettervirkninger av årene som straffange i Stalins beryktede GULAG-leire. Men i 1965 la folk rundt ham merke til at Koroljov virket skralere enn vanlig, og det ble bestemt at han trengte en operasjon. Den 14. januar 1966 ble han lagt på operasjonsbordet i Moskva for å fjerne en polypp i tykktarmen. Under inngrepet oppdaget kirurgen en stor svulst, og det var under forsøket på fjerne denne at Koroljovs allerede svekkede kropp sviktet totalt. Han ble begravet under store æresbevisninger, og hans aske hviler blant andre sovjetiske helter i Kreml-veggen ved Den røde plass i Moskva.

Sergej Koroljov etter arrestasjonen i 1939. Resten av sin karriere slet han med stempelet som tidligere straffange, selv om Nikita Krustsjon offisielt hadde tatt et oppgjør med Stalin-tiden i 1956.

Svulsten som ble funnet viste seg i ettertid å være ondartet, så det er høyst tvilsomt om Koroljov kunne ha overlevd frem til Kennedys tidsfrist uansett. Men selv et sterkt forkortet liv ville ha gitt ham tid til å drive måneprogrammet videre. Som nevnt over fantes det rikelig med talent ellers i det sovjetiske romprogrammet, men ingen kunne erstatte Koroljov som drivkraft bak den store bæreraketten som trengtes for å dra til Månen. Der og da, i innspurten fram mot målstreken, var han uerstattelig. I «Challenge to Apollo» sier Assif Saddiqi det slik:

His vast array of roles in the space program did not. for the most part. come from his official appointments (which were many). but rather from his larger-than-life personality. Thus. when he died. there was an unprecedented vacuum. While his successor would inherit the title of chief designer of OKB-I . he would not have Korolev’s informal powers accrued through twenty years of making history. In some ways. the post-Korolev period was characterized by an equal playing ground. with the leading chief designers no longer following a single voice. This also meant that there was no single ardent supporter to push projects.

Hadde Sovjetunionen hatt rompolitikk og et motstykke til NASA, ville tapet ikke vært på langt nær så smertelig. Da ville det ha eksistert en plan og en organisasjon som kunne føre arbeidet videre. Amerikanernes Koroljov, Wernher von Braun, fikk selv kreft og døde av det i 1977. Hadde hans dødsfall kommet ti år tidligere, ville USA likevel ha nådd Månen innen tidsfristen. von Braun var en dyktig leder som sørget for at han selv ikke var uerstattelig, og hans nye hjemland visste å verdsette denne typen ledelse. Effekten av Koroljovs dødsfall er bare nok et eksempel på at nederlaget i romkappløpet skyldes grunnleggende svakheter i det sovjetiske systemet.

Men var sovjeterne i det hele tatt i stand til å bygge en månerakett?

Det opprinnelige designet til N-1 har fått mye kritikk, ikke minst for motoroppsettet. Mens Saturn V brukte fem enorme F-1-raketter (derav romertall V i rakett-navnet), hadde N-1s førstetrinn 34 mindre motorer. Mange motorer behøver ikke vær et problem, SpaceX’ Falcon Heavy-rakett har for eksempel 27 i førstetrinnet, og den planlagte oppfølgeren Super Heavy skal ha 36. Men kombinasjonen av et stort antall motorer som ikke var testet grundig nok og dårlige styringssystemer ble fatal. Hver eneste oppskytning endte med motorhavari i førstetrinnet, som utløste svikt i nærliggende motorer og tap av kontroll. Dette var imidlertid problemer sovjeterne etterhvert kom til å løse, og motordesignet ellers viste seg å være så bra at arvtakeren etter N-1-motorene er blitt brukt frem til denne dag.

I det hele tatt er viser nyere forskning hvor mye som ble gjort for å nå Månen på sovjetisk side. Raketten og månelandingsfartøyet du ser på denne siden var langt mer enn konseptskisser, det ble bygd prototyper og gjennomført et omfattende testprogram som minnet mye om det amerikanske i bredde og omfang. For eksempel ble det lagt ned mye ressurser på å utvikle en romdrakt for bruk på Månen og et kjøretøy (som senere ble til Lunokhod-robotbilene) som kunne frakte kosmonauter rund på måneoverflaten. Summa summarum: Med bedre prosjektstyring og tilstrekkelig med ressurser hadde N-1 ha kunnet fly astronauter til Månen.

I 1986 skjøt sovjeterne opp sin kopi av den amerikanske romfergen. Buran var basert på informasjon som var hentet fra åpne NASA-kilder og hackede datamaskiner, men sovjeterne gjorde også viktige forbedringer. Buran kunne ta av og lande automatisk, noe som blant annet innebar at den ble testet uten folk ombord (amerikanerne gjennomførte aldri dette grunnleggende sikkerhetstiltaket). Hovedmotorene som løftet Buran satt ikke på selve romfergen, men på bæreraketten Energia. Dermed kunne Energia brukes som en frittstående bærerakett med en løftekapasitet på 100 tonn til lav jordbane, godt i overkant av hva som var planlagt for N-1. I 1987 viste Energia hva den var god for ved å sende opp romstasjonen Poljos, med en vekt på 80 tonn. Dessverre ble Energia kansellert etter Sovjetunionens fall og sammenbruddet i den nye russiske statens økonomi.

Shuttle-C.

Det fantes også planer for oppgraderte Energia-raketter, med løftekapasitet på Saturn V-nivå og over. 13 år etter den siste Saturn V-oppskytningen hadde sovjeterne fått sin månerakett, på et tidspunkt da USA var oppslukt av etterdønningene etter Challenger-ulykken. NASA hadde en liknende plan kalt Shuttle-C, der de tre motorene på romfergen skulle festes nederst på en nyttelast som så skulle ri på ryggen av den store brennstofftanken som under en vanlig romfergeferd. Planene ble aldri realisert, mest fordi NASA på dette tidspunktet hadde flyttet fokus fra Månen og Mars til romferder i lav jordbane. Men det er vanskelig å fri seg fra tanken på hva som hadde skjedd om NASA hadde fulgt opp denne utmerkede sovjetiske ideen. Da ville hele dagens diskusjon om hvordan vi skal komme oss til Månen vært irrelevant, fordi vi allerede ville ha hatt en fungerende månerakett.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.