Romfart og fremtidshåp

Er Elon Musks «Starship» rom-revolusjonen vi har ventet på?

De ytre rammene rundt arrangementet var absurde nok. På en nattsvart slette i USAs sørligste avkrok sto en enorm sølvrakett, som hentet rett ut av en science fiction-film fra 1950-tallet. Under raketten strevde en skikkelse i svart med å holde foredrag, i skarp konkurranse med den kraftige vinden. Tilhørerskaren var liten, og halvparten kjørte avgårde midtveis i arrangementet. Hadde dette vært en produktlansering, ville man ha kalt det en katastrofe. Ikke minst med tanke på at taleren var vår tids kanskje fremste teknologientreprenør.

Men – heldigvis, får man si – handlet denne kvelden i Boca Chica, Texas ikke om å få deg eller meg til å kjøpe noe. Elon Musks tema for kvelden var intet mindre enn menneskehetens fremtid, og hvordan romfart kan gi oss troen på den tilbake. Som han sa: «Det finnes mange problemer i verden som vi trenger å løse, men vi trenger også ting som gjør oss opprømt over å være i live, gjør oss glade over å våkne opp om morgenen. […] Utforskningen av rommet er en slik ting, å bli en romfarende sivilisasjon og være der ute blant stjernene er noe av det som gjør meg glad for å leve.»

Og med «ute blant stjernene» mener Musk ikke å sende en håndfull astronauter til romstasjonen i ny og ne, som er dagens politikk for mennesker i rommet. Han snakker om å gjøre Homo sapiens til en «multiplanetarisk art», å bygge millionbyer på Mars og bruke dette som utgangspunkt for en storstilt ekspansjon ut i verdensrommet. Argumentene for å gjøre dette skiller seg også sterkt fra det vi er vant til fra NASA-hold. I tillegg til å skape fremtidstro, er hensikten med Mars-prosjektet å sikre at menneskelig intelligens overlever i et univers som per idag virker påfallende tomt og taust.

Til planetene for å redde menneskeheten

Jorda er intet trygt hjem for oss på lang sikt, påpeker Musk. Blir vi værende her, vil vi før eller siden dø ut. Om ikke vi faller for eget grep (miljøødeleggelser, global atomkrig) vil en naturkatastrofe eller en gradvis og naturlig økning i Solas utstråling gjøre kloden ubeboelig. Vår tidsalder er et mulighetsvindu. Etter fire milliarder år med liv på Jorda finnes det for første gang en art med intelligens og ressurser nok til å forlate sin egen klode og fylle universet med liv og bevissthet. Det vinduet vil før eller senere lukkes, og når det skjer risikerer vi at det Musk kaller «the light of consciousness» – bevissthetens lys om man vil – slokkes for alltid.

Elon Musks visjon er altså dypt humanistisk. Mennesker, ikke maskiner står i sentrum. Hensikten med den nye raketten er til sjuende og sist å gjøre teknologien uinteressant og romferder til rutine, som flyreiser er det idag. SpaceX’ rolle er kun å frakte folk dit og sørge for at de overlever, resten av løpet må Mars-kolonistene gå selv. Det nylig avholdte Apollo-jubileet viste hvor bundet vi fremdeles er til bildet av bemannet romfart som nasjonale prestisjeprosjekter, utført av ordknappe helter med ensartet bakgrunn. Men når vi bygger et nytt samfunn på Mars vil hele spekteret av menneskelighet flytte med. Mennesker i alle aldre med alle slags bakgrunner, drømmer og motiver.

Fokuset vil raskt flytte seg fra overlevelse til klassiske jordiske temaer som hvordan styre det nye samfunnet, hva man skal leve av, finansiering av helsevesen, skole, infrastruktur og så videre. Mars vil bli et fargerikt kaos av politikere og musikere, sykepleiere og sexarbeidere, akkurat som på Jorda. Samfunnsutviklingen vil selvsagt preges av at den skjer seks måneders reise fra Jorda. Isolasjonen vil skape nye tankesett, tradisjoner og høytider. Vi vil få Mars-musikk og Mars-mat. Og før eller siden (sannsynligvis før, kjenner vi Homo sapiens rett) vil vi få kriminalitet og det første mordet på Mars.

På dette tidspunktet vil også alle som ikke er interessert i raketter og romdrakter være fascinert av Mars, på samme måte som mange europeere på 1800-tallet fulgte det som skjedde på den andre siden av Atlanteren med glødende interesse. Musks visjon er i dette perspektivet svært inkluderende. Når han snakker om at «Mars kan komme til å redde Jorda» behøver det ikke å handle om nye teknologier. Et ungt nybyggersamfunn ute blant stjernene vil også bli en viktig leverandør av nye tanker og ideer til oss på «gamlekloden», slik USA i sin tid var for gamlelandene i Europa.

Hvor realistiske er planene?

Elon Musks vidløftige konsepter er selvsagt ikke suget av eget bryst. Andre har sagt liknende ting før. Men som regel har det vært sagt av folk som meg, skribenter som verken har penger eller kompetanse til å gjøre ordene våre om til virkelighet. Det spesielle med Elon Musk er at han ikke bare har et intenst ønske om å virkeliggjøre science fiction-drømmen, men også viljen og evnen til å gjøre noe med det. Helt siden han stiftet selskapet SpaceX i 2002 med det uttalte formålet å sende mennesker til Mars, har han arbeidet målbevisst med å utvikle teknologier som gjør dette mulig.

Konseptvideo som viser oppskytning med Starship om et år eller to

Den aller viktigste av disse teknologiene er romskip som kan gjenbrukes raskt og rimelig. Mens romfergen måtte repareres i ukesvis etter hver flygning, er det store «Starship»-romskipet Musk presenterte i Boca Chica bygd for å lande på Jorda, etterfylles med brennstoff og så fly rett opp igjen. Med en løftekapasitet lik måneraketten Saturn V og en avgangsfrekvens lik et langdistanse-jetfly kan «Starship» potensielt industralisere rommet i stor skala. I dag sender samtlige romnasjoner årlig opp ca 300 tonn i form av satellitter og romsonder. Med flåte på fem gjenbrukbare SpaceX-romskip kan det tallet minst ganges med tusen. Ja, du leste riktig.

Det eksotiske utseendet til tross er «Starship» fundert på velkjente prinsipper fra fly- og romskipskonstruksjon. Mange av satellittoppskytningene som selskapet har utført, er blitt brukt til å samle inn data som så har dannet grunnlag for datasimuleringer og design. Viktige deler av teknologien som trengs for å gjøre det vil virkelighet har SpaceX allerede utviklet. Selskapet er blitt verdens ledende satellittoppskyter med raketten Falcon 9, som har et førstetrinn som kan lande vertikalt på bakken og brukes om igjen. Motorene i «Starship» er bygd for å brenne metan, et stoff som er enkelt og billig å produsere av lokale ressurser på Mars og andre kloder i Solsystemet.

Starship til venstre, SpaceX’ første rakett Falcon 1 til høyre. Merk menneskene!

Skal man tro Musk har selskapet også løst pengeproblemet sitt. «Starship» støttes nemlig ikke av NASA, det er i sin helhet betalt av private. En av dem er den japanske milliardæren Yusaku Maezawa, som har bidratt med en stor slump penger for å kunne reise rundt Månen med Starship om fire år. Maezawa står bak prosjektet #dearMoon, som skal finne opptil 12 av verdens fremste kunstnere og ta dem med til Månen for å inspirere dem på helt nye måter. Som Maezawa skriver på dearMoon-nettstedet: «Hva slags malerier hadde Picasso malt om han hadde kunnet se Månen på nært hold? Hva slags sanger hadde John Lennon skrevet han hadde sett Jordas krumning?»

Samtidig er SpaceX i ferd med å skyte opp mer enn 4000 satellitter som skal levere bredbåndsnett til millioner av brukere som ikke dekkes idag. Deler av overskuddet fra dette satellittnettverket er ment å finansiere byggingen av «Starship»-flåten og utvikling av teknologien som trengs for å overleve på Mars. Elon Musks rolle i Tesla er antagelig også en del av dette bildet. Om ebilselskapet han stiftet fortsetter å vokse, er Musk sikret en bonus stor nok til å dekke brorparten av utviklingskostnadene av egen lomme. Alle disse betalingsmodellene har én ting til felles: De gjør SpaceX til antitesen av NASA, ESA og de andre statlige romorganisasjonene som dominerer dagens romfart.

SpaceX som anti-NASA

SpaceX har mottatt midler fra NASA, blant annet for å bygge et bemannet romfartøy som kan frakte astronauter til romstasjonen. Uten offentlige midler hadde selskapet ikke overlevd de første vanskelige årene. Men veien videre ser ut til å være privat, og dermed uavhengig av de politiske føringene som romfarten tradisjonelt har hatt i USA. Det mest slående eksempelet på dette er NASAs månerakettprosjekt SLS. Forkortelsen står for Space Launch System, men onde tunger kaller det for «Senate Launch System» fordi sterke krefter i Kongressen sørger for å holde prosjektet i live til tross for kraftige forsinkelser, kostnadsoverskridelser og utdaterte teknologiske løsninger.

Dette handler om mer enn penger. SpaceX styres av en designfilosofi som preges av grunnleggerens bakgrunn fra IT-bransjen. I tillegg til omfattende bruk av sensordata og simuleringer, handler det om høyt arbeidstempo, korte tidfrister og høy toleranse å mislykkes («om du ikke mislykkes ofte, innoverer du ikke raskt nok», som Musk liker å si). Det er en arbeidsmetode som har fått mye kritikk: Tidligere ansatte har kunnet berette om ekstremt lange arbeidsuker og en sjef som kan miste dømmekraften under press. Det siste har vi særlig sett på Twitter, der Musk flere ganger har havnet i alvorlig trøbbel for sine meldinger.

Men Twitter-kontoen til Musk avspeiler også et annet unikt trekk ved dette romselskapet: En stor grad av åpenhet i en bransje der kortene tradisjonelt holdes tett inntil brystet. Musks nær 30 millioner følgere får jevnlig høre om fremdriften i SpaceX’ ulike programmer, på et detaljnivå som ville være ganske utenkelig i et normalt romselskap (eller et hvilket som helst annet selskap av samme størrelse, for den saks skyld). Ta for eksempel denne lille utvekslingen fra noen dager siden, der svarer Musk på et spørsmål fra en vanlig twitrer om noen av legeringene som brukes i Starship-rakettmotoren Raptor.

I likhet med Tesla har SpaceX ingen stor markedsavdeling. Svært mye av informasjonen ut til publikum går via Twitter, YouTube og andre sosiale medier, i kontrast til det veldrevne formidlingsapparatet NASA har hatt siden midten av 1960-tallet. Igjen: Det er ikke noe motsetningsforhold mellom NASA og SpaceX, sistnevnte ønsker f.eks. svært gjerne NASA-kontrakter til sitt nye romskip! Men forskjellen i strategi understreker nok en gang inntrykket av SpaceX som rebellen og underdogen, med det statseide NASA i rollen som det satte og konservative etablissementet. Det er en historie de fleste av oss liker, og som i dette tilfellet ikke er helt usann.

Begeistringen for SpaceX handler også om oppgitthet over et NASA som mistet ballen i gulvet etter månelandingene, som kastet bort tiår og talløse milliarder på et romfergeprosjekt så dyrt og farlig at det til slutt måtte skrotes. Som nå bruker milliarder på en ny månesatsing preget av tvilsomme tekniske løsninger, politisk renkespill og et samspill med produsenter som Boeing som grenser opp mot det korrupte. Resultatet blir da også deretter. I 1969 sendte vi to mennesker til Månens overflate med én rakett – Saturn V. I den siste måneplanen NASA arbeidet med før Trump snudde alt på hodet med sin 2024-satsing, baserte man seg på å bruke 37 ulike rakettoppskytninger for å sende tre mennesker til Månen i 2028.

Ikke nok med det, men NASA hadde ikke klart å komme opp med bedre argumenter for å dra til Månen enn de man brukte i 1969. Som altså var behovet for utforskning av Månen og Mars med mennesker, etter modell av forskningsstasjonene i Antarktis. Du finner ingen varmere tilhenger av forskning enn undertegnede, men NASAs egen satsing på romsonder og rullende roboter på Mars viser hvor mye mer vi får ut av hver skattekrone om vi lar maskinene gjøre jobben for oss. For hvert år som går blir robotene smartere og mer velegnet som astronaut-erstattere. Skal mennesker ha noen rolle av betydning i rommet i fremtiden, må vi få konsentrere oss om det bare vi kan: Starte samfunn, bygge byer, føde unger, skape kultur (og forske når man først er der, selvsagt).

Blir 2020-tallet en gullalder for romfarten?

Slik det ser ut i dag, ligger det an til å svært spennende tider i romfartsbransjen. Starship skal testes i lav høyde de kommende månedene, før den første ferden opp i bane finner sted til neste år eller året etter. Hva som så skjer, avhenger helt av pengestrømmen og hvor mange prototyper som eksploderer. Musk liker tidsfrister å strekke seg etter og dette er intet unntak: Månen skal nås i 2022 eller 23, det første ubemannede Starship skal sendes til Mars i 2022 eller 24, med den første bemannede ferden to til fire år etter det. Jeg er skeptisk til tidsperspektivet for bemannede ferder, mest fordi så lite av teknologien som trengs for å overleve på Mars fins i dag. Det være seg energiproduksjon, matdyrking eller boligmoduler, her trengs det langt mer forskning enn SpaceX har kapasitet til.

Heldigvis er ikke selskapet alene på arenaen. Jeff Bezos, eier av Amazon og det private romselskapet Blue Origin, har også ambisiøse planer om store, gjenbrukbare raketter. De første flygningene antas å skje til neste år eller året etter. Kinesiske romfartsmyndigheter har sagt at gjenbrukbarhet også er et mål for dem, det samme har det europeiske romselskapet Arianespace. Og selvsagt: Dersom SpaceX eller en av de andre private aktørene lykkes, vil det bli umulig for NASA å fortsette helle milliarder inn i egne rakettprosjekter basert på gammel teknologi. I så fall vil romadmistrasjonen få det samme forholdet til romskipsprodusentene som de og det øvrige offentlige USA har til flyprodusentene. Det amerikanske forsvaret bygger ikke sine egne fly, de kjøper dem av private produsenter.

Hvis dette holder stikk, vil SpaceX kunne få den samme effekten på rombransjen som Tesla har hatt på deler av bilindustrien. Ved å være først ute med en overlegen teknisk løsning tvinges konkurrentene til å endre strategi for å henge med, og på den måten forandrer man verden. Sammenligningen er gyldig på flere plan: Liksom Tesla ble stiftet for å bidra til å redde oss fra klimakatastrofen, bør også Mars-prosjektet settes i et miljøperspektiv. Elon Musk er en viktig aktør i kampen mot klimaendringer, med sitt engasjement for elbiler, solceller og batterlagring. Han har sagt – senest i Boca Chica – at den kjemiske prosessen som skal lage brennstoff av karbondioksid og vann på Mars også skal tas i bruk på Jorda. «Starship» vil altså bli et karbonnøytralt transportmiddel.

Vi skal ikke bygge byer på Mars som erstatning for kloden vi er i ferd med å ødelegge her. Selv en sterkt miljøskadd klode vil være et mye bedre sted å leve enn Mars. For å bli boende på Mars må vi lære å klare oss med svært knappe ressurser. Når fabrikkene på Jorda ligger seks måneder unna og det koster tusen dollar å frakte et kilo, vil selv den minste lille ting tas godt vare på. Total gjenbruk og energisparing vil være grunnprinsippene for Mars-byene, og vil dominere politikk, økonomi og forskning på vår nye hjemklode. Marsboerne vil i praksis leve en ekstremvariant av Miljøpartiet de Grønnes program, og vil være til inspirasjon for milliardene på Jorda som aldri får sjansen til å dra. Hvor viktig inspirerende eksempler kan være, er noe vi er blitt minnet på i disse dager.


Starship og andre romfartstemaer tar vi opp i podcasten «Eirik Newths romkapsel«. Følg den ved å søke på «romkapsel» i din podcast-app eller lytt til episodene her.

2 Comments on “Romfart og fremtidshåp”

  1. Hei Eirik:
    Jeg forstår ikke hvorfor Elon Musk tvi-holder på vertikal utskytning?
    Enda om det er kostbart, er konseptet til Dr. James Powell, oppfinner av Mag-Lev tog systemer betydelig mer praktisk?
    Han kaller sitt konsept for Skytram, mens jeg kaller mitt for Skyramp: https://www.facebook.com/Skyramp-186596578615324.
    Jeg har kommunisert med både ham, hans partner og hans sønn, Dr. James Powell Jr, som har utdanning og lidenskap som sin far.
    Les hele ideen min der før du svarer er du grei.
    Har du noen svar på dette?

    1. Hei igjen, takk for interessant kommentar! Jeg har sett at konsepter som ligner Skytram/Skyramp er blitt lansert tidligere, vet også at NASA vurderte å bygge slike systemer på Månen. Der vil jo mangelen på atmosfære og rik tilgang på skyfri solkraft kunne gjøre en Maglev-rampe riktig så effektiv. Man skulle jo tenke seg at en fyr som Musk, som allerede har engasjert på dette området via satsingen på Hyperloop, også ville være interessert i denne teknologien.

      Når han ikke er det, tror jeg det skyldes flere ting. For det første er Elon Musk egentlig en ganske forsiktig innovatør. Alle hans viktigste satsinger – Tesla, SolarCity, Boring Company, Neuralink og SpaceX – er en videreutvikling av kjent teknologi. I likhet med Steve Jobs er han en drivende dyktig teamleder og inspirator, og flink til å kombinere kjente løsninger på nye måter.

      Når det gjelder SpaceX er det en faktor til å ta hensyn til. Enn så lenge er de to viktigste kundene for alle romselskaper i USA NASA og US Air Force. Og begge disse kundene er ekstremt konservative. NASA fordi de ikke vil miste flere astronauter, USAF fordi satellittene deres er svært dyre og basert på sjelden og hemmelig teknologi.

      Eksempel: Før oppskytningen av SpaceX’ Crew Dragon for et par måneder siden, måtte SpaceX gjennomføre 7 perfekte oppskytninger med Falcon 9-bæreraketten før NASA anså den som «man rated». Så Skytram og Skyramp er rett og slett for «radikale» konsepter for dem som sitter på de største pengesekkene i hele rombransjen.

      Når det er sagt, er det spennende ting på gang. Hvis Elon Musk og Jeff Bezos klarer å skape en kommersiell rombransje som er mer uavhengig av NASA, tror jeg det åpner seg mange nye muligheter for alternativ teknologi!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.