For All Mankind: Fabelaktig kontrafaktisk romhistorie

SPOILERVARSEL! Denne artikkelen tar opp sentrale plottpunkter i TV-serien «For All Mankind». Så igjen: SPOILERVARSEL!

Jeg har nettopp sett ferdig første sesong av den nye TV-serien til Apple Plus, «For All Mankind» (heretter forkortet FAM). Premisset for serien er at sovjeterne lander på Månen i juni 1969, og dermed slår mannskapet på Apollo 11 på målstreken. Dette utløser en serie med hendelser som gir oss en alternativ eller kontrafaktisk historie der romkappløpet ikke ble trappet ned etter Armstrong og Aldrin, men isteden fortsetter for full damp gjennom 1970-tallet. Apollo-romskip går i rutefart til Månen, og etter at det oppdages is i et krater nær Månens sydpol i 1970 etablerer begge supermaktene månebaser her i håp om å kunne utnytte isen til å produsere brennstoff.

Serien legger stor vekt på det personlige og politiske spillet rundt romfarten, den er velspilt og mange av skikkelsene er basert på virkelige personer. Deke Slayton hadde ansvaret for å velge hvem som skulle fly til Månen også i den «virkelige virkeligheten», Gene Kranz var den som holdt i trådene i bakkekontrollen under ferdene og sjefsdesigner Wernher von Braun var faktisk involvert i forbrytelser mot menneskeheten og burde i rettferdighetens navn ha blitt rammet av skjebnen som blir ham til del i «For All Mankind». Realismen gjelder også det rent tekniske: Alt vi ser er teknologi som fantes eller var på tegnebrettet, eller realistisk ekstrapolering av f.eks. datautstyr.

Sovjeterne vinner månekappløpet

Som jeg skriver i denne bloggposten, viser nyere historieforskning at sovjerne hadde hatt den tekniske kapasiteten til å slå amerikanerne og at det var manglende politisk oppfølging og et dårlig organisert romprogram som til sjuende og sist ble utslagsgivende. For at scenariet i FAM skulle ha blitt til virkelighet måtte Nikita Krustsjov ha gitt klarsignal til et konkurrerende måneprogram rett etter Kennedys «månetale» til Kongressen i 1961 og ikke 1964, som faktisk skjedde. Samtidig måtte han ha bilagt striden mellom de to sjefsdesignerne Koroljov og Glusjko og beordret fullt fokus på kjemperaketten N-1. Høyst tenkelig, med andre ord. Og ja, selv kosmonauten som går først på Månen i FAM er plausibel. Aleksej Leonov (den første til å vandre i rommet) var faktisk påtenkt som mulig førstemann.

Et sovjetisk måneprogram ville ha startet på samme måte som det amerikanske, med en kommandoseksjon/romskip og et månelandingsfartøy. Dette var ikke noe sovjeterne kopierte fra USA, de hadde syslet med liknende tanker fra 50-tallet av. Sovjeternes bærerakett hadde lavere kapasitet enn Saturn V, og derfor var det planlagte landingsfartøyet mindre enn det amerikanske (se over). Kun en kosmonaut var ombord, og fartøyet ville ikke engang ha plass til en dokkingstasjon. For å komme seg fra Sojuz-kommandoseksjonen og inn i landingsfartøyet måtte Sovjets første månefarer romvandre på utsiden (derfor var Leonov et naturlig førstevalg) i bane rundt Månen. På vei hjem fra Månen måtte han ha gjentatt operasjonen, da slepende på en pose med månestein!

Politikk er alfa og omega i romprogrammet

Serien bruker mye tid på det politiske spillet rundt månesatsingen, som rimelig kan være. FAM tar utgangspunkt i Apollo-programmet, som var politikk fra begynnelse til slutt. President Kennedy, som ikke var spesielt opptatt av romfart, lanserte ideen om å lande mennesker på Månen innen tiårets utløp ene og alene fordi Sovjetunionen tilsynelatende lå så langt foran i romkappløpet. Da prosjektet viste seg å bli dyrere enn først antatt ble det viktig å sikre bred støtte i Kongressen. Det sørget man for ved å fordele Apollo-kontraktene over hele USA, slik at det ble skapt arbeidsplasser og vekst i flest mulig kongressdistrikter. At kontrollsenteret for NASAs bemannede ferder havnet i Texas og ikke på Cape Canaveral, som jo hadde vært mest naturlig, handlet mer om at visepresidenten var texaner enn noe annet. Dette er så vanlig at amerikaerne har et eget uttrykk for det: «pork barrel politics».

Jerrie Cobb foran en Mercury-romkapsel. Cobb var mer enn kvalifisert til å fly i rommet, men fikk aldri sjansen på grunn av stt kjønn. Det er en historisk urett som FAM retter opp.

Så når det inntreffer en ulykke i serien som skyldes en kontraktør som fikk oppdraget av politiske årsaker, så er det «pork barrel» man henviser til. Og jeg var sikkert ikke den eneste som kom til å tenke på Challenger-ulykken i 1986 da jeg så episoden. Det var en ulykke som til sjuende og sist hadde politiske årsaker, fra valget av faststoffraketter og til NASAs overkjøring av ingeniørenes fraråding av oppskyting kvelden før katastrofen. Seriens fokus på kvinnelige astronauter er også en del av dette bildet. Hadde Apollo-programmet fortsatt ville NASA uten tvil sendt den første amerikanske kvinnen opp i rommet lenge før Sally Ride fløy med romfergen i 1983. Kvinnebevegelsens fremmarsj på 70-tallet ville ha gjort noe annet politisk umulig. Dette er forøvrig noe av det beste i serien, ikke minst fordi utgangspunktet er om «The Mercury 13«. En av astronautene i serien, Molly Cobb, er basert på historien til Jerrie Cobb som aldri fikk bli astronaut i vår virkelighet.

USA og Sovjet i månebasekappløp

Etter at TV-seriens Sovjet og USA hadde vist at de kunne lande mennesker på Månen i 1969, sendte begge land permanente bosetninger til Månen. Siden 1950-tallet hadde begge supermakter sett på månebaser som det naturlige neste steget, enten astronautene var sivile eller militære. Et av de mer radikale konseptene var USAs flyvåpens «Project Horizon», som så for et stort kompleks med titalls militære som bl.a. var utrustet med atomvåpen. NASA hadde sitt Apollo Applications Program (AAP) fra midten av 1960-tallet, der planen var å sende opp romstasjoner, fly forbi Venus og Mars med astronauter og bygge baser på Månen. LESA (Lunar Exploration System for Apollo) kunne sendes til Månen med én Saturn V, og med tiden utvides til å kunne la opptil seks mann bo der i et halvt år av gangen. Men i vår virkelighet ble LESA kansellert sammen med det meste av AAP i 1968, da Vietnamkrigen og skrantende økonomi hadde fratatt Kongressen smaken på nye rom-eventyr.

Seriens månebase «Jamestown» ser stort sett teknisk riktig ut. Den er ikke større enn at Saturn V kunne frakte den til Månen, ikke minst hvis vi tar utgangspunkt i det ikke var den «klassiske» måneraketten men NASAs planlagte oppgradering som fraktet basen. Ved å fjerne finnene nederst på raketten og bruke mer effektive rakettmotorer ville «Saturn V 2.0» ha kunne frakte opptil fem tonn ekstra til Månens overflate. Enda kraftigere varianter var på tegnebrettet, blant annet én med hjelperaketter festet til førsterinnet. Fremstillingen av «Jamestown» som trangbodd, mørk og skitten av månestøv er god. Den første basen ville ikke ha vært et behagelig sted å bo! Apollo-ferdene som ble gjennomført i vår virkelighet varte aldri lenge nok til at vi lærte mye om de psykologiske effektene, men nyere forsøk støtter seriens fremstilling av astronauter som etterhvert sliter tungt med psyken på den ødslige og ensformige Månen.

Det er mange ulykker

I løpet av serien skjer det alvorlige ulykker og flere av astronautene omkommer. At amerikanerne hadde måttet lære seg å leve med tap i rommet om de hadde satset videre på Månen, er en av seriens mest presise spådommer. Selv om Apollo-programmet nådde målet Kennedy hadde satt og vel så det, skal vi ikke glemme hvor risikabelt det var. Tre astronauter mistet livet i den første Apollo-romkapselen i 1967. Kona til Bill Anders, astronaut på Apollo 8, ble fortalt av en NASA-ansatt at de anslo sjansen for at ferden skulle bli en suksess til ca 50 %. Eksplosjonen i Apollo 13 hadde nær kostet ytterligere tre astronauter livet. Apollo var spissteknologi som ble utviklet mens den var i bruk, og den høye risikoen det medførte var en viktig årsak til Apollo 18, 19 og 20 ble kansellert. I tillegg kom manglende støtte i befolkningen: Allerede da Apollo 12 fløy avgårde var interessen så laber at TV-selskap knapt dekket ferden på direkten.

Bilde tatt sekunder etter Challenger-ulykken 28. januar 1986.

Det sies ikke eksplisitt i FAM, men når ulykkene inntreffer fører det ikke til at det nye måneprogrammet avlyses på grunn av folkelig motstand. Når tragedier inntreffer er det mye lettere å få folk til å akseptere dem dersom man kan få følelsen av at det var verdt kostnaden, at det var en mening med det tross alt. Challenger-ulykken i 1986 kunne ha ført til at romfergeprogrammet ble stanset (og burde det i mine øyne, men det er en annen historie), men på dette tidspunktet var USA det eneste landet som hadde denne teknologien. Romfergen var enestående i verden, et symbol på amerikansk teknologisk overlegenhet i rommet som på bakken. At den eneste utfordreren (med sin egen romferge på beddingen) var Sovjetunionen, bidro sterkt til at amerikanerne beholdt troen på prosjektet. I FAM spiller månebasen samme rolle som romfergen: Det er nasjonens stolthet, og det er nødvendig for å slå kommunistene. For å klare det er man villig til å tåle tap av menneskeliv.

Det er is på Månen… men kunne man ha visst det i 1970?

Hovedproblemet med månebaser har alltid vært hva astronautene skal drive med utover å forske og samle steinprøver slik Apollo-astronautene gjorde. Månen er livløs og har verken atmosfære, vann eller geologi som gir økonomisk grunnlag for permanente bosetninger. Det trodde vi i alle fall frem til 1990-tallet, da data fra en rekke instrumenter på flere ulike sonder begynte å tyde på at det kunne finnes is nær Månens poler. Siden 2010 har det hersket enighet blant astrofysikere om at det er is i dype kratere nær nord- og sydpolen der sollyset aldri når ned til bunnen. Det dreier seg neppe om store breer, mest sannsynlig er det meste av isen små korn rørt sammen med månestøv. Men millioner av tonn med is gjør det realistisk å bygge baser for å utvinne den og produsere rent vann, oksygen og hydrogenbrennstoff. Det er isen på Månen som brukes som begrunnelse av NASA når de nå planlegger å reise tilbake til Månen.

Dette bildet, basert på data fra NASAs Moon Mineralogy Mapper ombord i den indiske Chandrayaan-sonden, viser områder med høy forekomst av is nær Månens nordpol (høyre) og sydpol. Is er markert med blått.

I serievirkeligheten finner forskere isen i 1971. Da er de så sikre på funnet at Apollo 15-ferden i juni dette året får et nytt mål: Månelandingsfartøyet skal fly til et krater nær Månens sydpol og lete etter is isteden. Og rett skal være rett: Tidlig på 1960-tallet er det forskere som lanserer tanken om is i dype pol-kratere på Månen. Astronautene på Apollo 14 (mars 1971) observerte også spor etter vanndamp nær landingsstedet med et massespektrometer. Men dette var ikke på langt nær nok til å endre på ferdsplaner, og sikre i sin sak ble ikke forskere før nærmere 40 år senere. I teorien kunne nok mange av instrumentene som kartla måneisen ha blitt bygd og sendt avgårde mye tidligere. Men i praksis tar det tid å bygge romsonder, så for at NASA skulle ha visst det i 1971 måtte planleggingen ha begynt senest midt på 60-tallet. Her har manusforfatterne brukt et vanlig film- og TV-knep (ofte sett i serien «The Crown» fex) og komprimert tidslinjen for å skape mer dramatikk.

Altfor mye brennstoff

Men trengte man egentlig en romsonde for å oppdage is? Kunne ikke tidligere Apollo-ferder ha tatt med seg instrumenter for å se etter is? Svaret er nei, fordi Apollo aldri fløy i nærheten av Månens poler. For å fly over polene måtte banen ha blitt endret langt mer enn det fantes brennstoff til i kommandoseksjonen. Alle Apollo-månelandingene fant sted nær Månens ekvator fordi dette ga den mest brennstofføkonomiske banen. Når NASA vil sende folk tilbake til Månen med sitt Artemis-prosjekt, trengs det langt fler rakettoppskytninger enn under Apollo – fra flere titalls raketter og helt opp til 37. Det økte brennstofforbruket er altså hovedårsaken. Dette er også et argument mot ideen om å bruke Månen som «bensinstasjon» for raketter: Mye av vinninga ved å etterfylle med måne-is vil gå opp i spinninga fordi man må fly til polene.

I FAM tar man seg svært store kunsteriske friheter med brennstofforbruket. Ikke bare lar man Apollo 15 fly til sydpolen tilsynelatende uten tekniske endringer, men det flys etterhvert frem og tilbake til månebasen som om brennstoff ikke var et problem. Seriens versjon 2.0 av månelandingsfartøyet har kapasitet til å ta av og lande gjentatte ganger. Det i seg selv er uproblematisk, men det store forbruket av brennstoff vi ser i flere episoder, derimot… Her bør jeg legge til at månelandingsfartøyet ikke bruker hydrogen/oksygenmotorer men såkalt hypergolisk brennstoff, som er selvantennende og stabilt og langt enklere å håndtere enn superkjølte og lunefulle hydrolox-systemer. Man kommer seg altså ikke ut av problemet i denne fasen ved at astronautene lager sitt eget brennstoff på basen.

Men med tanke på hvor mye som gjøres riktig i denne serien, er dette virkelig bare pirk. Alt i alt er «For All Mankind» en strålende serie som gjør det meste riktig, og jeg ser til min store glede at sesong 2 er bekreftet!

One Comment on “For All Mankind: Fabelaktig kontrafaktisk romhistorie”

  1. Ah, takk!

    Og takk for det bildet som viser Apollo-landingene! Det er muligens første gang jeg har sett en slik oversikt.

    Det neste blir da at noen tegner inn hvor langt astronautene gikk og kjørte de oppe. Da får man en følelse med hvor mye/lite som ble undersøkt den gangen. Men mulig det er snakk om så lite at det bare ender opp som noen få piksler?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.