Forleden kveld hørte jeg uttrykket «Morning in America» brukt i et TV-program. Det er ikke veldig kjent for oss som ser USA utenfra, men jeg hadde vært borti det ofte nok til å ville finne ut hva det betydde. Wikipedia hadde som vanlig et godt svar: begrepet henviser til en legendarisk TV-annonse fra presidentvalgkampen i 1984 (da norske medier typisk nok var svært opptatt av at Ronald Reagans motkandidat hadde røtter på Vestlandet). Wikipedia kunne ikke vise meg annonsen, men det kunne selvsagt YouTube. Nedenfor sees førstetreffet fra søket på «morning in america».

Det er mye man kunne si om filmen over – den forteller allverden om hvorfor Reagan vant en historisk seier i -84, og tyder på at reklamen har mistet litt subtilitet på veien (et enda bedre eksempel på dette er «The Bear» fra samme valgkamp) – men først og fremst sier den noe viktig om hvordan kunnskap formidles i vår tid. Populærkulturelle referanser som «morning in America» har aldri blitt ansett som særlig viktige i konvensjonell kunnskapsformidling: Store norske leksikon har intet om begrepet, og Britannica nevner det bare såvidt i en artikkel om Reagans presidentperiode.
Som David Weinberger har påpekt, gir Wikipedia et langt mer presist bilde enn Britannica av hvem vi er som kunnskaps- og kulturvesener, blant annet fordi førstnevnte har en langt videre definisjon av hvem som former kunnskap og kultur. Britannica har poeten Carl Sandburg som førstetreff på «morning in america», men nevner ikke reklamemannen Hal Riney, som sto bak Reagan-filmene. I Britannicas univers er diktere viktigere premissleverandører enn reklamefolk. Fotfolket bak Wikipedia vet bedre.
Ditto YouTube. Som musikkjournalist Geir Rakvaag i Dagsavisen påpekte i en artikkel ifjor, er Youtube blitt verdens største kulturhistoriske filmarkiv. Du finner naturligvis ikke bare gamle amerikanske valgkampfilmer og japanske gameshow, men også den norske pop- og rockhistorien. Her kan du se unike klipp av band som Kjøtt, Jokke og Valentinerne og Wannskrækk (for å nevne noen eksempler som til de grader daterer meg). Alt sammen lagt ut av brukerne, og så å si alt sammen ulovlig.
Ja, for å laste opp «Morning in America» eller videoklipp av «Kjøtt» uten å spørre opphavsmannen, er i strid med opphavsretten. Samtidig er det åpenbart at denne formen for tyvlån ikke har samme virkning som de vanligste utslagene av ulovlig fildeling. Mye av stoffet er så gammelt at det neppe ville ha generert inntekter for opphavsmannen uansett, mens formidlingsverdien er høy. Om ungdommen virkelig er så historieløs som mange vil ha det til, er et arkiv som YouTube en svært fornuftig løsning – også for skolen. Vil du se Vidkun Quisling i Målselv i 1943 eller Mathias Rust lande på den Røde plass? YouTube har klipp av begge begivenheter.
Mens det finnes en rekke kommersielle alternativer til fildelingsnettverk, finnes det intet som tilsvarer YouTube-arkivet i bredde og dybde. Det er heller ikke lett å se for seg hvordan dette skulle gjøres på konvensjonelt vis, det vil si av et privat selskap eller en offentlig institusjon. Warner eller Sony har ingen kommersiell interesse av å dokumentere alt fra forlengst glemte norske bomberomband til Indias uavhengighet i 1947, og de store bibliotekene har verken ressursene eller bred nok kompetanse. Brukerskapt innhold er ikke bare et supplement til annet innhold, men er i ferd med å skape egne, uerstattelige tilbud.