Via Dagbladet fant jeg nyheten om at Nobelprisvinneren i litteratur, Jean-Marie Gustave Le Clézio, har uttalt at nettet kunne ha stoppet Hitler om det hadde eksistert på hans tid. Med tanke på at fjorårets vinner sluttet seg til den endeløse rekken av papirforfattere som beklager seg over nettet, er det forfriskende å høre slikt fra en skribent i verdensklasse:

Hvem vet? Hvis internett hadde eksistert den gang, er det ikke sikkert Hitler ville ha lyktes med sin kriminelle plan. Latterliggjøring kunne ha hindret den fra å se dagens lys.

The Independent peker på at sitatet gjør liten ære på kjernebudskapet i Le Clezios Nobeltale, og lister opp årsaker til at internett umulig kunne ha fungert undergravende (porno, blablabla). Som nettentusiast og interessert i kontrafaktisk historie syns jeg imidlertid tanken er fascinerende. Hvordan ville situasjonen ha sett ut, om noe som tilsvarer vårt internett hadde vært tilgjengelig i 1925, da Hitler nettopp var ute av Landsberg fengsel, utga første bind av Mein Kampf og var i full gang med å gjenreise det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP)?
Kontrafaktisk historie er mer enn et artig utgangspunkt for science ficion-historier om hva som kunne ha skjedd om Hitler vant krigen. Det er en historiografisk metode som har vært brukt av historikere som Øystein Sørensen og Niall Ferguson: ved å se på alternativene til hva som faktisk skjedde, kan historikere lære mye om hvordan faget selv håndterer drivkrefter i historien. Kontrafaktisk historie kan også ses på som scenariebygging i revers, og har de samme kravene til presisjon som scenarier.
De skal for eksempel holde seg innenfor rammene av kjente naturlover, og det vi vet om historie, økonomi, demografi og teknologi. Så la oss ta det første først: ville det i det hele tatt ha vært mulig å bygge en internett-aktig struktur for over 80 år siden? Tom Standages utmerkede The Victorian Internet gir et hint om at det mentale, sosiale og økonomiske grunnlaget var tilstede. I 1925 var telegrafen en gammel teknologi, som forlengst hadde demonstrert verdien av å binde kontinentene sammen. Det er det viktigste utgangspunktet for det kontrafaktiske scenariet som følger, sammen med kunnskapen om at mye av teknologien vi regner som moderne, har gamle røtter.

– – –

Bakgrunnen for den Personlige Telegrafen


Etter omfattende investeringer i kabling under Den store krigen (1914-1916) fantes den nødvendige infrastrukturen da den første Personlige Telegrafen ble lansert i USA i 1923. PTen, som den raskt ble forkortet til, besto av sammenkoblete analytiske maskiner fra det amerikanske selskapet IBM. Selskapet var det første som klarte å bygge en vellykket kommersiell utgave av Charles Babbages opprinnelige Analytical Engine, som ble fullført i 1875 og tatt i bruk av det britiske forsvarsdepartementet i årene som fulgte.
Den første utgaven av PTen besto av et tastatur, en sylinder hvor 24 roterende hjul med tall og bokstaver kunne vise fram tekst og selve den analytiske prosessoren, som besto av ti tusen ørsmå tannhjul, stenger og andre mekaniske komponenter. (En interessant digresjon: etterspørselen etter smøreolje av høyeste kvalitet som ble skapt av PTen, regnes som hovedårsaken til at verdens hvalstammer på det nærmeste var utryddet i 1940).
Tastaturet inneholdt alfabetets bokstaver, tall og andre tegnsymboler, i tillegg til mer enn hundre  spesialtaster. Hver spesialtast utløste en spesifikk sekvens av handlinger i prosessoren, eller såkalte kommandolister. For eksempel kunne man trykke på en tast merket med et symbol som forestilte en liten telegrafnøkkel for å sende en beskjed til en venn. Kombinerte man telegrafnøkkeltasten med tasten som viste to ansikter, kunne man sende samme beskjed til flere venner.
IBM lanserte opprinnelig PTen med slagordet “Telegrafi – ikke bare for de store anledningene”, men da maskinen vant allmenn utbredelse oppdaget viste det seg raskt at brukerne fant andre bruksområder enn å sende billige tekstmeldinger til venner og slektninger. Et eksempel var de mange “teletorgene” som spratt opp som paddehatter. Dette var diskusjonslister hvor folk med felles interesser kunne melde seg på, og kommunisere med alle andre på listen via telegrafmeldinger. Et annet var “televisene”, nyhetstjenester som sendte ut jevnlige bulletiner til abonnenter.
Den store interessen for slike tjenester ble drivkraften bak det neste spranget: å erstatte bokstavsylinderen med et apparat som ble funnet opp av Philo Farnsworth i 1928. Farnsworths elektroniske skjerm var basert på katoderøret, og kunne projisere insformasjon sendt via PTen som ensfargete bilder. Det ble utgangspunktet for neste generasjon av maskiner fra IBM, som ble lansert i 1935 under navnet PT-AT, der AT er en forkortelse for “Advanced Telescreen”.
AM-boomen og tysk politikk

Utvikling av analytiske maskiner (forkortet AM) og kommandolister var lenge begrenset til USA og det britiske imperiet, og folk flest ble ikke oppmerksomme på teknologien før AMene ble utslagsgivende i Den store krigen. Det er bred enighet om at britenes store forsprang innen analytisk basert logistikkhåndtering og strategisk planlegging var den direkte årsaken til at de alliertes avgjørende Somme-offensiv ble en suksess. Dette avspeilet seg også i kapitulasjonsforhandlingene i Strasbourg i 1917, hvor et av hovedpunktene var et generelt forbud mot utvikling av analytisk teknologi i Tyskland og Østerrike-Ungarn.
Resultatet var at den tyske økonomien ikke kunne nyte godt av “AM-boomen” som fulgte etter krigen. Frankrike og Russland (hvor et forsøk på revolusjon ble slått ned med bistand fra britiske, AM-støttede styrker) hev seg på bølgen, med den følge at Tyskland ble liggende som en teknologisk bakevje midt i Europa. Misnøyen ulmet, og det politiske klimaet var gunstig for ekstremister. Et av partiene som dro nytte av dette var NSDAP, som ble ledet av den karismatiske Adolf Hitler.
Image:Bundesarchiv Bild 119-0289, München, Hitler bei Einweihung "Braunes Haus".jpg
Hitler var veteran fra Den store krigen, og gjorde kampen mot det han kalte “den internasjonale jødedommen” til sin fanesak. Han argumenterte med at Tyskland hadde fått for dårlige vilkår etter kapitulasjonen, og la mye av skylden for nederlaget på “plutokrater og sionistiske regnemaskiner”. Etter et mislykket kuppforsøk ble Hitler fengslet, og NSDAP stagnerte.
Hitler satt fremdeles i fengsel da forbudet mot analytiske maskiner i Tyskland ble opphevet, og landet gjennomførte sitt store “teknologiske bukkehopp”. Som så mange andre land i samme situasjon gikk landet nærmest rett fra regnemaskiner til IBMs Personlige Telegraf, som ble lansert med brask og bram i Europa i 1924. PTen var i første omgang myntet på næringslivet og velstående middelklassefamilier, men også i det politiske miljøet skjønte mange verdien av å kunne holde kontakten med store grupper av tilhengere samtidig. I 1926 arrangerte Sosialdemokratene sin første demonstrasjon via PT-meldinger.
Det eneste vesentlige unntaket var NSDAP. I ettertid virker det ubegripelig at et kommunikasjonstalent av Adolf Hitlers kaliber ikke så verdien av PTen. Historikere har to hovedhypoteser: Hitler kan virkelig ha trodd på sine egne uttalelser om PTen som en “avskyelig jødisk oppfinnelse”, eller han følte seg ukomfortabel med et medium som baserer seg på toveis kommunikasjon. Folket skulle lytte andektig til Føreren, ikke svare frekt tilbake.
“Bartemannen” og valget i 1930
Hvorom alt er, kom avgjørelsen til å koste ham dyrt. Etter valget i 1928, der partiet bare fikk 2,6 % av stemmene, begynte Hitlers meteoraktige ferd mot toppen av tysk politikk. Den lange boomen i verdensøkonomien var over, og de dårlige økonomiske tidene i Tyskland ga NSDAP god drahjelp. Mye tyder på at partiet kunne ha fått mellom 20 og 30 % av stemmene i 1930, om ikke det hadde vært for virkningene av PTen.
På dette tidspunktet så tyskere flest på Hitler med skrekkblandet fryd: selv om budskapet var skremmende, var mannens teatralske fremtoning også “Gefundenes Fressen” for vitsemakere. Rundt 1926 begynte de første vitsene om den illsinte “Bartemannen” å gå sin seiersgang på PT-nettverket. Det ble opprettet egne Bartemann-teletorg, og derfra spredte vitsene seg til aviser og radiostasjoner. Hitlers forsøk på motangrep avfødte bare nye vitser, og ga ham etterhvert tilnavnet “den humørløse”.

Vitsene i seg selv hadde neppe vært nok til å stoppe NSDAPs fremmarsj. Men opplysningene som dukket opp på det største Bartemann-teletorget 1929 kom til å bli avgjørende. Det begynte med en vits som omtalte Ernst Röhm som homofil. Den ble raskt fulgt av flere, og deretter av innlegg fra folk som hevdet å ha sikker informasjon om at en av partiets frontfigurer og veteraner levde stikk i strid med partiets prinsipper.
NSDAP svarte med en rasende motkampanje, og klarte å true flere av Tysklands største aviser til å la være å trykke opplysningene. Men skaden var allerede skjedd: de som ikke hadde tilgang til PT, hørte Röhm-vitsene av venner og kolleger. Bartemann-torgene flommet over av beskyldninger om seksuelle utskeielser, korrupsjon og andre kriminelle handlinger i miljøet rundt Hitler. Spikeren i kisten ble vitsen “Bartemannens jul”, som avslørte at Hitler hadde et mildest talt besynderlig forhold til sin niese Geli Raubal.
Man har aldri klart å avdekke kilden til vitsen, da den ble sendt fra en offentlig PT-terminal i et bibliotek. Men sikkert er det at summen av denne opplysningen og de andre som fremkom via PT-nettverket, endret valgkampens gang. Hitler ble ikke bare latterliggjort, men håndterte situasjonen på en slik måte at publikums verste mistanker ble bekreftet: man hadde å gjøre med en ustabil mann som lå langt fra den tyske normalen.
NSDAP fikk 7 % av stemmene i valget, og ble i årene som fulgte holdt utenfor storkoalisjonene som styrte Tyskland gjennom den store krisen. Hitler trakk seg fra politikken i 1935 (mange mener at sammenfallet med lanseringen av den bildebaserte PT-AT ikke var tilfeldig), flyttet tilbake til Østerrike og livnærte seg resten av sine dager med å male visjonære bilder av et tenkt “Stor-Germania”. Bartemannen gikk raskt i glemmeboken, i den grad at Charlie Chaplin få år etter tapte store summer på en komedie om en hissig diktator med bart.