Underbevissthet er underlige saker. Under et mindre CD-raid idag skaffet jeg meg Richard Strauss‘ Don Juan og Aram Katsjaturians Gayane. Først da jeg kom hjem oppdaget jeg at begge platene inneholdt musikk som spiller en fremtredende rolle i yndlingsfilmen 2001 – A Space Odyssey. Strauss-plata inneholder også Also Sprach Zarathustra, et musikkstykke som etter mange års misbruk i parodier og reklame er blitt ganske ulidelig høre på. At adagio-sekvensen fra Gayane er mindre kjent skyldes antagelig at den kommer for langt ute i filmen. 😉

Katsjaturian-platen kjøpte jeg forøvrig etter å ha lest en storartet artikkel i Guardian, hvor artikkelforfatteren oppsummerer den sovjetiske komponistens karriere og betydning for filmmusikken. For egen del er jeg fascinert av det faktum at tre av de ledende symfoniske komponistene i det 20. århundre – Katsjaturian, Sergej Prokofiev og Dmitrij Sjostakovitsj – skrev verker av varig verdi mens Josef Stalin styrte Sovjetunionen. Man skulle tro at det å skrive med påholden penn ville drepe all kreativitet, men Gayane (som foregår på et kollektivbruk, og dermed burde burde falle innunder genren “traktorromantikk”) er et eksempel på at kunstneren klarer å uttrykke seg, tross alt.

Her passer det forøvrig å si noe pent om Naxos, som gjør det mulig å prøve ut ny musikk uten å blakke seg. Dette plateselskapet har lenge ligget på et prisnivå jeg som platekjøper mener er rimelig for en times underholdning, dvs rundt 50-100 kroner. Kvaliteten på innspillingene varierer en del (noe annet er kanskje ikke å forvente når man bruker radiosymfonikerne i Bratislava o.l.), men ofte er den upåklagelig. Det er tilfellet med Gayane-innspillingen, som er gjort med St. Petersburgsymfonikerne.

Og med dette fastslår jeg at det er sommer. Det er på høy tid med en PC-pause, så denne bloggeren tar seg fri en måneds tid eller så. Godt ferievær ønskes alle lesere og medbloggere!