Igår så vi Koi Mil Gaya, Indias hittil mest kostbare science fiction-film. Som anmelderen i Hindustan Times påpeker er store deler av handlingen hentet fra E.T. og Nærkontakt av tredje grad: hovedpersonene er en funksjonshemmet ung mann hvis far kommuniserte med UFOer ved hjelp av en enkel melodi, og et lite romvesen som er blitt etterlatt på jorda av romskipet sitt (ser man nøye etter siteres det også friskt fra Forrest Gump og Singin’ in the rain). Men hvem bryr seg vel om det? Bollywood-genren handler langt mer om fart, farger, musikk og moro enn om banebrytende filmkunst.
Det gjør forsåvidt også 99 % av vestlig film, men her er det sjelden man klarer å kombinere alle genrene i en og samme film. Koi Mil Gaya er en overdådig blanding av dramatiske romskipslandinger, slåsskamper, slapstick, biljakter, konkurranser, sang og dans (du aner ikke hvor nyttig det er å ha en sparkesykkel før du har sett denne filmen). Regissøren får plass til alt dette ved å gjøre filmen tre timer lang, med pause i midten.
Det var ikke bare filmen og det ti minutter lange oppholdet med innlagt salg av indisk mat som gjorde dette til en eksotisk opplevelse. Gårskvelden var utvilsomt en av årets varmeste i Oslo, og publikum hadde stort sett bakgrunn fra Subkontinentet. At man ikke viste reklame før filmen, men faktisk begynte å kjøre den før de siste publikummerne var på plass, se det føltes helt naturlig igår.)
Bollywood-festivalen pågår en uke til, og det virker ganske fristende å få med seg Lagaan i begynnelsen av neste uke. Dette ga nemlig mersmak! (Å ja: Jadoo er navnet på det lille, søte romvesenet. Den forklarende parentesen ble gjentatt hver gang navnet dukket opp. Har litt vansker med å legge av meg den vanen. 🙂
Siste kommentarer