Solnedgangsmannen

Såsant været tillater det (intet lite forbehold her på Utsira) klatrer jeg hver kveld de siste trinnene opp til fyrtårnet og benytter meg av en ressurs det er knapphet på i Oslogryta: fri utsikt mot solnedgangen i vest.
Der sitter jeg en halvtimes tid mens vinden uler i bardunene og røsker i allværsjakka, og venter på at den glødende kula skal skli så lavt ned mot horisonten at jeg kan nyte den i kikkert. Ja, nyte er ordet. For det er i de siste fem minuttene før nedgang, når lyset baner seg vei gjennom tjukke atmosfærelag, at den ellers så pregløse solskiva får karakter.
Nær horisonten skifter den form og farge i et sett, er vekselvis oval og kantete i formen, før den deler seg opp i mangefargete lag som danser over havranden. Selve øyeblikket da den siste tynne skalken forsvinner ut av syne er forventningsfullt – kan hende er det nå jeg vil få oppleve det grønne glimtet, så ofte lest om men aldri sett med egne øyne. Foreløpig har jeg ikke lykkes her heller, men hva gjør vel det?
I en Peanuts-stripe spør Lucy Charlie Brown om han foretrekker soloppgang eller solnedgang. Charlie Brown fastslår at han er et solnedgangsmenneske. Om ikke det fremgår tydelig nok av det ovenstående, burde det faktum at dette blogges til Miles Davis’ “Blues and Ballads” si alt om hvilken bås jeg kan puttes i. Og der gjorde Winamp seg ferdig.