Ray Bradbury er en av et fåtall forfatterne jeg stadig vender tilbake til, og derfor er det ekstra trist å se ham så patetisk i støvets år. Ja, det er vanskelig å finne en bedre beskrivelse på det rabiate intervjuet med Dagens Nyheter: “Michael Moore är en korkad skitstövel, det är vad jag tycker om saken. Han stal min titel och bytte ut siffrorna utan att någonsin fråga mig om lov.”
Bradbury henviser her til likheten mellom tittelen på hans roman “Fahrenheit 451” og “Fahrenheit 9/11” (Moores siste epos), og beskylder regissøren for å være uhederlig. Problemet er at Bradbury ikke har opphavsrett til alle tenkelige kombinasjoner av temperaturangivelsen Fahrenheit og etterfølgende tall (noe USAs værmeldere skal prise seg lykkelige over). Moore henspiller bevisst på Bradburys bok, naturlig nok da den i USA har en høy stjerne blant forkjempere for ytringsfrihet. Men han har verken en juridisk eller (i mine øyne) en moralsk forpliktelse til å avklare sin tittel med forfatteren av en likelydende på forhånd.
Denne saken er ironisk på flere plan. Den bekrefter det jeg selv har opplevd i samtale med forfattere – at de faktisk ikke skjønner at en streng fortolkning av opphavsretten kan komme i konflikt med ytringsfriheten de er så avhengige av. Ditto uttalelsen:“Vem bryr sig? Ingen kommer att se hans film, den är så gott som stendöd redan.” For meg er det vanskelig å tenke seg et mer steindødt konsept enn en fremtid hvor bøker brennes for å holde folket i uvitenhet. Allerede da jeg leste “Fahrenheit 451” første gang som tenåring, i de (akk så) fjerne 70-åra, slo det meg at Bradburys fokus på boka som den eneste ekte kilden til kunnskap og visdom var primitivt og demagogisk. .
Dette har likevel ikke hindret at “Fahrenheit 451” filmatiseres på ny (sannsynligvis fordi det dystopiske, mediekritiske verdensbildet er veldig moteriktig). At DNs journalist ikke har fått med seg dette (Bradbury ser heller ikke ut til å opplyse henne om det), gir saken en siste, ironisk vri. Dette handler verken om opphavsrett eller redelighet, men om ganske enkelt om penger. Sic transit…
06/06/2004 at 13:35
Hmmm. Trodde at slik stor diskrepans mellom kunstnerisk framføring og intelligens/holdninger var forbeholdt (enkelte) skuespillere, med John Travolta som kroneksempelet (ref et par-tre virkelige topp-prestasjoner på lerretet det siste tiåret, vs scientologi og greier på privaten…).
Synd å registrere at også forfattere kan ende opp på samme viset (og så Bradbury da, av alle). Akkja.
07/06/2004 at 08:51
Dessverre er ikke jeg så veldig overrasket. Etter å ha truffet mange, mange forfattere i årenes løp, er jeg kommet til at skriveevne ikke nødvendigvis er paret med evnen til å tenke sammenhengende. Senest onsdag var jeg på et møte i Oslo hvor to av landets yngre og (som man pleier å si i denne bransjen) lovende forfattere oppviste et retorisk nivå du ellers må til ungdomsskolen for å finne. 😐