Ord kan sette rammer for dagsorden, ikke minst i hissige og betente debatter. I vårt lokale munnhuggeri om folk fra andre deler av verden som av ulike årsaker har kommet hit er forvirringen nå total. Det skilles konsekvent ikke mellom distinkte grupper som flyktninger og innvandrere, meningstomme ord som “fremmedkulturell” og “fjernkulturell” sviver rundt i det offentlige rom, og det er fremdeles mange som ikke klarer å omtale barn av dem som innvandret/flyktet til Norge for en generasjon eller to siden som det de i lovens øyne er, nemlig nordmenn.
Dagens VG Nett eksemplifiserer dette på en fremragende måte. Under tittelen Varsler omlegging av integreringen skriver avisen: I kun to av Norges 434 kommuner finnes det ingen innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Men hva menes med “ikke-vestlig bakgrunn”? VG gjør ikke noe forsøk på definere begrepet, men Google er selvsagt min venn. I regionstatistikken for Stavanger kommune finner jeg nemlig følgende: Vestlig bakgrunn: Europa unntatt Tyrkia, Nord-Amerika, Oseania. Ikke-vestlig bakgrunn: Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika, Tyrkia.
Ordet “vestlig” gir selvsagt ingen geografisk mening (med Oseania menes bl.a. Australia, som ligger svært langt mot øst og sør). “Vestlig” i kulturell forstand er ikke mindre problematisk. Vil vi virkelig regne diktatoriske Hviterussland og stadig mer autoritære Russland som mer “vestlig” enn demokratiske, spansktalende samfunn som Argentina og Chile? Den vestlige kultur blir stundvis omtalt som den kristne kulturkrets. Men det kan umulig være tilfellet her, da muslimske albanere og deres trosfeller i Bosnia-Hercegovina og Kosovo regnes som “vestlige”, mens kristne vietnamesere og afrikanere faller utenfor. Sør-Korea, Japan og Singapore forteller oss at “vestlighet” heller ikke handler om økonomisk nivå.
I det hele tatt forkludrer snarere enn oppklarer begrepet “ikke-vestlig bakgrunn”, og det er på høy tid at den norske debatten får tilført en dose ærlighet. Hvorfor ikke innrømme en gang for alle at det handler om hudfarge? Felles for “ikke-vestlige” områder i norsk statistikkføring er jo faktisk at de i hovedsak bebos av folk med annen hud- og hårfarge enn det nordmenn flest har. Det vi trenger er altså et motstykke til amerikanske hudfarge- og rasebetegnelser som “caucasian”, “hispanic” og “black”. Kategorier som “hvit”, “lysebrun” og “mørkebrun” og “svart” er ikke bare ærligere – de rydder også av veien absurditeter som at blonde berbere og lyshudete sørafrikanere er “ikke-vestlige”, mens samoanere og maorier regnes som “vestlige”.
Idag er det vanskelig å fortolke VGs kommunestatistikk for den som ønsker å vite hva slags naboer hun kan vente å få (selv om fargekodene på kartet gir et hint). Nedenfor følger derfor et forslag til et system som gir nordmenn bedre grunnlag for å fatte beslutninger (noen av tallene er basert på gjetninger):
Befolkningsstatistikk for Oslo etter hudfarge
Hvit 82,4 %
Lysebrun 10,6 %
Mørkebrun 4 %
Svart 3 %