tobeandtohavepic.jpgGuardian skriver om Georges Lopez, læreren fra den fabelaktige dokumentaren “Å være og ha” (Être et avoir), som nylig tapte et søksmål mot regissøren av filmen. Lopez krevde € 250 000 (drøye to millioner kroner) for sin medvirkning i filmen, men retten fastslo entydig at han verken kunne regnes som skuespiller eller medforfatter. Franske filmfolk trekker et lettelsens sukk over at retten har trukket en klar grense mellom fiksjon og dokumentar, også når dokumentaren skildrer en enkelt persons dagligliv i nitid detalj i over et halvår. (Selv om siste ord foreløpig ikke er sagt: Lopez har anket, og foreldrene til barna fra filmen har også gått til retten.)
Vel så viktig er det at Lopez ikke fikk medhold i sitt krav på intellektuell eiendomsrett til undervisningsmetodene han bruker i filmen. For dem som har sett “Å være og ha” er det ikke metoden i seg, men heller lærerens endeløse tålmodighet og medfølelse med elevene som er mest slående. Og heri ligger ikke bare Lopez’ problem, men et hovedproblem med begrepet intellektuell eiendomsrett i det hele tatt. I motsetning til hva tilfellet er for fysiske gjenstander som biler, hus og eiendommer, er det stort sett meningsløst å hevde at en tanke helt og holdent er ens egen.
Ingen roman, film, sang eller undervisningsmetode kan sees isolert fra produsentens bakgrunn og omgivelser. Liksom Lopez lærte av andre hvordan han skulle undervise barn, lærer forfattere, regissører og komponister av kolleger og forgjengere hvordan de skal utøve sine yrker. Dermed oppstår et paradoks: ved å hevde eiendomsrett til sin måte å undervise på, krenker Lopez eiendomsretten til alle dem som gav ham tankene som gjorde ham til den læreren han var. Et annet spørsmål er de mulige konsekvensene av en dom i Lopez’ favør: i praksis kunne mannen ha søkt kompensasjon fra alle lærere som brukte “hans” metode.
Om det høres for vilt ut, anbefaler jeg “The Anarchist in the Library” av Siva Vaidhyanathan. Om boka er litt uklar på tiltaks- og konklusjonsfronten, er den desto bedre i sin presentasjon av skumle eksempler på hvordan selskaper skaffer seg eiendomsrett til f.eks. deler av menneskets DNA og så krever erstatning for bruk. Vaidhyanathan (av og til er jeg så glad for at “klipp og lim” finnes 🙂 påpeker at vi står overfor en stor og viktig kamp på dette området. Bare synd at en tilsynelatende sympatisk fyr som Georges Lopez havnet på feil side.