er en ikke uvanlig innledning til oppfordringer om å gi til verdens trengende. Problemet er at halve verden ikke sulter (det har halve verden aldri gjort), men folk tror det okke som her til lands. Aftenposten kan berette at det stort sett er bedre i uland enn nordmenn tror. Bare en tidel av oss tror prosentandelen underernærte i u-land er under 20 prosent (det virkelige tallet er 17, ifølge FN.) Sytti prosent av oss tror at færre enn halvparten av barna i den tredje verden går på skolen (i virkeligheten begynner over 80 prosent på skolen.) De fleste av oss tror den fattige verden drukner i HIV/AIDS, mens gjennomsnittlig antall infiserte er 1,2 %.
Dermed er det ikke sagt at ikke den tredje verden har enorme problemer (de lokale HIV-tallene er skremmende mye høyere i sørafrikanske land f.eks.), men som Veslemøy Lothe Salvesen i UNDP Norge påpeker, kan incentivet til å yte mer støtte bli borte hvis vi får følelsen av at det ikke nytter, uansett hva vi gjør. Men nytter gjør det. Det nytter faktisk i den grad at over 90 % av afrikanerne i en stor undersøkelse gir uttrykk for at de er stolte av kontinentet sitt. Flertallet av de spurte mener dessuten at familiene deres vil få det like godt eller bedre i år enn i fjor. Du kommer bare ikke til å se noen reportasjer om disse familiene. Gode nyheter om den tredje verden er ikke nyheter.