Det er alltid like betryggende å vite at norsk bokbransje ledes av sindige, modne folk som Bjørn Smith-Simonsen, som til Dagsavisen sier følgende:
Jeg stemte Ap for første og siste gang i mitt liv for å gjøre opp med Meyer. Det ga meg en intens glede som jeg aldri har følt ved valg tidligere. […] I sommer tenkte jeg mye på revansje, men jeg gjør ikke det lenger. Og nå har jeg fått min hevn, Meyer er det vel ingen som husker om ti år, er det vel?
Vel, kanskje er det bare min gode hukommelse (og den kan være skummelt god, bare spør et medlem av min familie), men jeg kommer til å huske Morten Meyer godt. Og sende ham en vennlig tanke i ny og ne for innsatsen han gjorde for bransjen som årlig sørger for rundt 40% av inntekten min. Jeg hører til den halvdelen av folket som mener det var på høy tid at Team Bondevik fikk avløsning, men det hindrer meg ikke å anerkjenne enkeltministres innsats. Hilde Frafjord Johnson er et åpenbart eksempel, Morten Meyer et annet.
Meyer fortjener å huskes fordi han gjorde det ingen kulturminister turte eller ville: ta kampen med de tunge aktørene i bokbransjen, og rydde opp i et system som både var anakronistisk, lovstridig og uetisk. En kjapp rekapitulasjon: den gamle bransjeavtalen, som sørget for faste (og raskt økende) priser på norske bøker, ble fremforhandlet av forleggerne og bokhandlerne. Siden forhandlingene indirekte dreide seg om å forvalte offentlige midler (via litteraturstøtteordningene), burde man ha forventet en åpen og rimelig demokratisk prosess. Isteden var bokbransjeforhandlingene ofte omgitt av hemmelighetskremmeri, intriger og spekulasjoner.
Med de store forlagenes oppkjøp av bokhandlere var det blitt smertelig åpenbart at forhandlingspartene ikke var reelle motparter: i praksis satt representanter for de samme næringsinteressene og forhandlet fram en kartellavtale. Den norske forfatterforening kunne kanskje ha fungert som et korrektiv, men var og er økonomisk bundet til det rådende systemet via ordningen med solidaritetsfondet. Det faktum at Meyers reform fjernet særprivilegiene til bokklubbene (solidaritetsfondets inntektskilde), danner også en del av bakgrunnen for forfatterforeningens sterke reaksjoner.
De mange økonomiske, politiske og personlige båndene på kryss og tvers gjør det svært vanskelig for utenforstående å begripe seg på den norske bokbransjen. Derfor er det en reell fare for at vi igjen får en kulturminister som kapitulerer overfor kompleksiteten, og lar bukken passe den offentlig finaniserte havresekken. I dette perspektivet er det gledelig å se at Forleggerforeningens nye formann, Geir Berdahl, vil la sovende hunder ligge:
Bak denne avtalen ligger det en uenighet i bransjen som det ikke er klokt å la blusse opp igjen. Sett heller kreftene inn på å styrke norske biblioteker.
Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.
Siste kommentarer