Jeg regner meg som en god bekjent av Jostein Gaarder. Jeg har hatt flere interessante diskusjonskvelder med ham, har lest mye av det han har skrevet og er ikke et øyeblikk i tvil: vi snakker om en mer enn normalt oppegående, belest og tolerant mann. En mann det utvilsomt smerter å måtte si:
Jeg skrev krasst om staten Israel og forestillingen om å være Guds utvalgte folk. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg er lei meg på vegne av alle enkeltpersoner og jøder jeg har såret.
Nei, Gaarder er verken antisemitt, uvitende om Holocaust eller for den saks skyld en nyttig idiot. Men han er en dårlig kronikkskribent. Han burde ha skjønt at Midtøstenspørsmålet engasjerer folk for sterkt til å egne seg som utgangspunkt for litterære eksperimenter. Tonen i kronikken var ikke så mye krass som overspent, krydret med setninger som: “I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke.”
Journalist og forfatterkollega Mona Levin kommer ikke stort bedre ut av debatten når hun sier at innlegget er det styggeste hun har lest siden “Mein Kampf”. Det kan ikke bety annet enn at hun har levd en meget beskyttet tilværelse som leser, og blant annet unnlatt å lese de mange genuint antisemittiske kommentarene som med jevne mellomrom dukker opp i kommentarer til bl.a. Aftenpostens artikler.
Og når Roy Jacobsen avviser Gaarders kronikk med at “dette er en forsvarskrig” og “alle land ville ha gjort det samme”, har han plassert seg grundig på siden av et verdenssamfunn som (med unntak av USA) har kritisert Israel for overvold og uproporsjonalitet. Mange av de øvrige forfatterkommentarene (Erik Fosnes Hansen: “Dette handler ikke om religion, men om politikk”) bekrefter inntrykket av en stand som blunker forvirret mot det offentlige søkelyset, når det kommer fra et annet hold enn det normale.
Det er slikt som får en til å lure på om det ikke også hadde vært på sin plass med litt kronikktrening på de mange skrivekursene man starter rundt om i landet. Et bloggekurs hadde heller ikke vært å forakte. For samtidig med Gaarderstriden, et ganske annet sted, har Anne B. Ragde sagt hva hun mener om Midtøsten-konflikten:
La oss innse følgende: Israel er et 58 år gammelt MISLYKKET AMERIKANSK EKSPERIMENT. På tide å ta følgene av det, kanskje..? [] Nevada-ørkenen er romslig og grei, plass til mange Israel der. Bare å fikse litt vanntilførsel etc. Kanskje USA burde ta the ultimate responsibility for hele greia??
Rene ord for pengene, men såvidt jeg kan se ennå ikke omtalt av norske massemedier. Derimot brukte “Dagsnytt 18” i kveld mye tid på et par bloggpostinger av Andrew Sullivan for time.com (basert på en høyst uautorisert oversettelse), hvor han kaller Gaarder for antisemitt. Nåvel. Profet i eget land og alt det der. Egentlig en ganske passende metafor, Gaarders kronikk tatt i betraktning.
08/08/2006 at 22:02
Dess flere forfattere, dess mer mediesøl.
Selger dette virkelig aviser? Er det sånn at folka på desken snir seg i henda for hvert nytt forfattertryne de kan smøre ut over forsida? (bloggforfatteren skal føle seg trygg, jeg sikter her til arten skjønnlitterære forfattere) Jeg begynner å lure på om det er noe i myten om at alle journalister drømmer om å skrive en roman, og faller på kne bare en forfatter åpner munnen. Da renner det gulllkorn ut som fra et orakel… ehm, nei. Det går det faktisk ikke. Som regel blir det bare pinlig, og det er meg en gåte at ikke forfatterne selv skjønner dette.
08/08/2006 at 22:54
Jeg synes Jan Olav Egeland (http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/08/08/473265.html) kanskje har den heldigste balansen, men dette er et uhyre vanskelig tema.
På et eller annet tidspunkt blir det håpløst når den ene eller andre parten henviser til sin religion og sier at “slik står det i vår hellige skrift, dette kan ikke diskuteres.”
09/08/2006 at 08:06
Gunnar: Gåten for meg er de ti menneskene (inklusive “flere eksperter på Midtøsten”) som ifølge Gaarder leste kronikken før den kom på trykk, og som tydeligvis ikke fortalte ham det alle har påpekt etterpå.
Espen: Egeland holder hodet kaldt, og det er ingen dårlig egenskap i denne debatten. Av alle uttalelser hittil er Fosnes Hansens den underligste – religion står helt sentralt i Midtøstenkonflikten. Det få snakker om mens krigen pågår, er utvandringen av kristne libanesere som nå kan øke kraftig (libanesere har alltid vært emigrasjonsvillige). Liksom de palestinske kristne havner de mellom barken og veden, og resultatet for Midtøsten er religiøst ensartede samfunn med lavere gjennomsnittlig utdanningsnivå. De kristne har gjennomgående vært mer vestlig- og israelvennlige – også på dette området kan krigen vise seg å bli sterkt kontraproduktiv for Israel. For alle som ønsker seg pluralistiske, demokratiske samfunn i Midtøsten er massemigrasjon av hele folkegrupper en tragedie, selvsagt.
09/08/2006 at 08:37
Må bare presisere at jeg har stor respekt for Gaarder. Det som tente meg var bøtteballetten som dukket opp i etterkant.
09/08/2006 at 10:00
Slik jeg ser det så er nok problemet at hele kronikken er skrevet på en “overlærd” måte som gjør den veldig lett å misforstå av de som er ute etter å misforstå. Fra Aftenposten i dag:
“Kjell Magne Bondevik mener forfatteren må vite at han tenner en kruttønne når han skriver: “Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel”.”
Gaarder gikk åpenbart i disse tiders mediefelle. “Alt du skriver kan rives ned til enkeltsetninger og vil bli brukt mot deg. Punktum ved slutten av en setning betyr at det som står i setningen er din absolutte mening. Kom ikke her og si at du utdyper noe i neste setning”
09/08/2006 at 10:44
På tide å slutte med punktum.
09/08/2006 at 10:47
Absolutt. Norske forfattere er blitt skrekkelig glad i punktum i det siste. Korte setninger. Virker mer. Meningsfylte. Som kjent.
09/08/2006 at 11:09
Men det interessante som kom ut av debatten var kanskje de mest ekstreme kommentarene fra relativt uventet hold (jf. Jacobsen)? Gaarders mangel på politisk korrekthet skremte mange ut av skapet, så og si – og det er noe vår hjemlige debatt kan tjene på, for den går jo stort sett ut på at folk snakker forbi hverandre …
09/08/2006 at 11:15
Spørsmålet er om de kommer til å snakke mer til hverandre nå – det gjenstår å se. Ellers merket jeg meg at Gaarder nevnte Jaffa-appelsiner som noe som smakte vondt i munnen – men det viktigste boikottproduktet i dagligvarehandelen er vel poteten, Lasse?
09/08/2006 at 13:37
Poteten og de forskjellige Carmel-produktene er nok av mye større økonomisk betydning enn Jaffa-appelsinene, ja. De siste har mer symbolsk betydning, tror jeg.
Det er nok ikke uten grunn at det har dukket opp tonnevis med “Middelhavspoteter” uten annen opprinnelsesmerking enn “Land rundt middelhavet” de senere årene.
10/08/2006 at 22:56
Eg har veldig lite peiling på Midt-Austen, men i det siste så har eg prøvd å finne ut litt. Blant anna så fann eg ei lenke på eit forum til ein interessant artikkel forfatta av Hans Magnus Enzensberger (sikkert gamalt nytt for dykk):
http://www.signandsight.com/features/493.html
Når det gjeld kvalitet og vinkling av norsk presse så har Enzensberger interessante observasjonar her:
http://www.eurozine.com/articles/2002-08-30-enzensberger-no.html
Og eg lurer på om venstresida i Noreg verkeleg har teke eit oppgjer med hyllingane sine av Pol Pot og Stalin, når no Hizbollah og Hamas berre vert fare over med harelabb. Her finn eg Dag Herbjørnsrud sin artikkel om filosofen Robert Nozick på Blindern og Bernt Hagtvets kritikk av venstresida sitt oppgjer med fortida relevant.
Bernt Hagtvet si bok om Bjørnson i Dreyfus-saka er utruleg interessant, men det verkar som at det skal noko til å framskaffe forfattarar av Bjørnson sitt kaliber i dag, men myta om forfattaren som den geniale samfunnsanalytikar lever vidare, og det er vel det som Aftenposten har prøvd å spele vidare på i Gaarder-saka.
Viss befolkninga i Israel hadde gått med på å flytte til Nevada-ørkenen, ville alt ha roa seg då? Kanskje konflikten berre ville forflytta seg til Spania eller Kosovo, eller til ein sovjetisk republikk eller afrikansk land? Slike ting veit eg for lite om til å ha meiningar om. Eg finn meir interessant på debattfora og bloggar enn eg finn i norske aviser. Og utanlandske nettstader som Aljazeera og magasiner som The Economist er så bra og lett tilgjengeleg at dette har vorte fyrste stoppestad i nyhendelesinga mi.
Helsing Pål, tvisynt og google-søkjande.