Barnebokkritikk har anmeldt “Neopangea”, og er sånn måtelig fornøyd. Anmelderen har flere gode poenger, som f.eks. at dialog og personskildring ikke stikker veldig dypt i teksten. Det er i stor grad produktet av et bevisst valg fra min side: jeg har tatt forestillingen om science fiction som “a literature of ideas” såpass alvorlig at det nødvendigvis ville gå utover skildringer av mine personers indre liv. Det er grenser for hva man får sagt på 200 sider, for å si det slik.
Likevel: innvendingen om at det av og til blir mye på én gang, at fokuset forsvinner litt, har jeg fått fra flere lesere, og den skal jeg ta meg med til neste bok. Infodump-faktoren skal ned, og handlingsfaktoren opp. Men heller ikke da kan jeg love nitid introspeksjon, indre monologer og følelsesladde dialoger – gudene skal vite at den som jakter på slikt i litteraturen, har mer enn nok å velge i blant nye norske titler. 🙂
03/11/2006 at 11:14
Men heller ikke da kan jeg love nitid introspeksjon, indre monologer og følelsesladde dialoger – gudene skal vite at den som jakter på slikt i litteraturen, har mer enn nok å velge i blant nye norske titler. 🙂
Au! Takk for den, Eirik. Det blir nok en gla’bok fra meg neste gang. 😉
03/11/2006 at 13:46
Samme hvordan du skriver og hva du skriver om, så lenge handlingen fremmer feminisme, skildrer minst to nervøse sammenbrudd, og foregår utelukkende inne i hodet på menneskene som skildres. Det skal også være umulig å si om handlingen er lagt til 1850 eller 2250. 😉
Jeg ser poengene jeg også, men må si at jeg digget boka. Det var et tankeeksperiment, en litterær måte å “ta’n helt ut” på, ved å vise en fremtid som har oppstått som følge av utviklingslinjer vi ser i dag. Vi trenger å bli vist mulige konsekvenser av våre valg. Dessuten er dette underholdende.
Så min konklusjon er at enten er boka god, eller så er undertegnedes hode akkurat like “messed up” som forfatterens. 😉
Tom Ivar
– Som FORTSATT spiser calamari fritti. Til frokost, om det bys. 😉
04/11/2006 at 02:45
Tror du kan ta det en smule med ro hva angår manglende dypdykk i personenes sjelelige irrganger; jeg synes så tydelig å erindre at en nå hinsidig SF-forfatter med fornavnet Isaac ikke gjorde det så aller verst i sin tid (og fremdeles, nå lenge etter sin død, selger bra med bøker) til tross for helt tilsvarende kritikk i de første tiårene av sitt forfatterskap 🙂 Så stå på! Gi oss godt skildrede, fascinerende ideer å lese om og leke oss med! 🙂
06/11/2006 at 10:50
Håper du ikke tar anmeldere som klager på informasjonsoverload på alvor.
Norske anmeldere syns av en eller annen grunn at informasjon er et onde. Rent bortsett fra når det gjelder politisk historie eller minimalistiske mikrokosmos, der er det visst ingen grense for hvor høyoppløselig en tekst kan være.
Har særlig merket meg to ypperlige thrillerforfattere, Olav Njøs og Tore Oksholen, som er blitt slaktet fordi romanene deres inneholder for mye (forståelig!) teknisk informasjon – henholdsvis om a-våpen og genteknologi. Dette i et marked der leserne bærer hjem technothrillerne av utenlandske forfattere kassevis.
Iallefall på dette punktet har forlagene fingeren mer på pulsen enn anmelderne. Vi lesere VIL overveldes og rives med i en deilig, syndig informasjonsekstase, nemlig! 😉
08/11/2006 at 13:35
Hans Petter: Der er du igang igjen, og tror alt dreier seg rundt din person… 😉 Hvem har forresten sagt at det motsatte av en introspektiv, realistisk roman må være en gladbok? Det er veldig langt mellom de glade øyeblikkene i “Neopangea”, kan jeg love.
08/11/2006 at 15:22
Der er du igang igjen, og tror alt dreier seg rundt din person… 😉
Kommer du her og sier at det ikke gjør det, altså?