Jan Omdahl vokter seg nøye for å slå meg i hartkorn med Doris Lessing (i mine øyne et klassisk eksemplar av arten strålende forfatter med dustete meninger – det norske motstykket er Dag Solstad). Men han gjør det likevel litt for enkelt for seg i sin artikkel i dagens Dagbladet (og nei, jeg snakker ikke om at han sikter godt under beltestedet, og syns det gir mening å sammenlikne kommentarantallet på denne private bloggen med ditto i en av landets største nettaviser 😉 ).
Omdahl unngår omhyggelig å kommentere forskningen som innlegget mitt tar utgangspunkt i, og som i den store sammenhengen burde være mye mer interessant for en avis som har leserkommentarer som en del av sin forretningsmodell, enn mine erfaringer eller hva Stig Inge Bjørnebye måtte mene. Dernest setter han opp Knut Olav Åmås og Cathrine Sandnes som en slags fiendebilder (de vil beskytte oss mot oss selv, folkens!), når de i virkeligheten bare representerer det mangfoldet av meninger og praksis som vi forventer å finne på nettet idag. I deres tilfelle kan meningen nærmest oppsummeres med “ytringsfrihet er ikke publikasjonsplikt”, og det er et helt forsvarlig standpunkt.
Vil du ha redigerte (og dermed forhåndsfiltrerte) kommentarer, går du i framtiden til Aftenposten. Hvis du vil lete deg gjennom et hav av mer eller mindre ufiltrerte meninger og utbrudd, går du til Dagbladet. Valget er ditt, begge deler er gratis. For øyeblikket ser det ut til at Dagbladets strategi er den mest profitable av de to. Kommentaraktivitet gir gjenbesøk, og få ting er mer interessant for annonsører enn det. Men vi får se. Ekkokammereffekten har en tendens til å melde seg i nettsamfunn, og flertallet av brukere kan gå trøtte etter noen år. Noen som husker USENET?
Hovedproblemet er likevel at Omdahl ikke setter opp noe alternativ mellom full forhåndsredigering og dagens praksis. Og det er synd, fordi jeg vet at Omdahl vet at det fins. Du ser det for eksempel på det amerikanske nettstedet Salon.com (reklamevarsel), der det kalles “Editor’s Choice”. Redaktørens favoritter, om man vil. En enkel funksjon som lar leserne beholde friheten til å skrive hva de vil, mens nettstedet får anledning til å prege debatten ved å filtrere innlegg.
Såvidt jeg kan dømme av praksisen på Salon (som politisk sett ligger til sentrum/venstre i det amerikanske politiske landskapet), forsøker man å unngå en politisk slagside. Det er det velskrevne og gjennomtenkte innlegget som gjerne får denne anerkjennelsen. Eller om man trenger et litt mindre kulturelitistisk eksempel: på Wikipedia fremhever man særlig gode artikler. Joda, det vil koste tid og arbeid å innføre en slik praksis. Men først og fremst vil det koste mot til å si at noen ting er bedre enn andre, også på verdensveven.
Oppdatering: Olav Anders har en interessant posting om situasjonen i Tyskland, hvor bloggkommentatorer er blitt advokatmat på en måte som vi ikke ønsker oss i Norge.
Oppdatering II: Twingly fungerer ikke, nok engang. Kult konsept, temmelig ustø gjennomføring. På den annen side tyder trafikkstatistikken på at Twingly-ping i Dagbladet neppe gir mer enn en håndfull ekstrabesøk på dette nettstedet, så…