I en artikkel for Investors Insight skriver John Mauldin svært interessant om et tilsynelatende paradoks: Kina er et stort land med en sentral beliggenhet i Asia, som grenser mot 14 andre land, mange av dem viktige og store kulturnasjoner. Men historisk har Kina generelt framstått som et isolasjonistisk samfunn, som i liten grad har latt seg påvirke av sine naboer.

Mauldin påpeker at holdningen seg forklare om man tar hensyn til geografi og demografi. Det kinesiske innlandet er tørt, og befolket av andre folkeslag enn Han-kinesere. De tettest befolkede områdene har alltid ligget i øst, nær kysten, og idag lever det her en milliard mennesker på et område som tilsvarer halve USAs areal. Det er også der vi finner tyngdepunktet for det kinesiske økonomiske miraklet.

Kartet over viser hvordan Kina historisk og politisk sett er et øysamfunn. Det innebærer at Kina som land er vanskelig å invadere og okkupere, men også at det er vanskelig for Kina å invadere og okkupere andre. Kartet forteller også noe om hvordan fortsatt økonomisk vekst kan skape spenninger i “Midtens rike”, mellom de velstående områdene i øst og periferien i vest, og mellom handelsbyer langs kysten og det politiske maktsenteret i Beijing.
(Via Strange Maps)