Store Norske Leksikon (SNL) på nett kan komme til å stenges, og vil uansett ikke oppdateres etter 1. juli i år, skriver nrk.no. Det kommer ikke som noen overraskelse på de av oss som har fulgt med og vært involvert i prosjektet en stund. Lanseringen ifjor kom på et maksimalt uheldig tidspunkt for det som skulle være et reklamefinansiert prosjekt, midt inne i den verste finanskrisen siden 1930-tallet. Den finansielle miséren er likevel bare halve forklaringen på at dette ikke har gått slik mange av oss hadde ønsket.
SNLs hovedproblem er at prosjektet ikke har rukket å bli en like integrert del av nettet som konkurrentene. Fremdeles er det slik at altfor mange Google-søk ikke leverer SNL-treff på førstesiden, for eksempel. Selv om journalister har sitert flittig fra leksikonet det siste året (jeg vil tro at SNL på dette området har overtatt førsteplassen fra Wikipedia SNL økte en del, men Wikipedia er fremdeles dominerende) er det lite som tyder på at nettet i sin alminnelighet, Facebook, bloggosfæren og twittersfæren begeistres av prosjektet. SNL er aldri blitt kult på samme måte som Wikipedia er det, og har dermed gått glipp av mye gratis drahjelp.

Hvordan havnet man i denne situasjonen etter så kort tid? Spørsmålet er ikke bare relevant for SNL, det handler om hvordan en papirbasert bransje håndterer overgangen til nettbaserte forretningsmodeller. Om noen måneder skal det startes storstilt salg av ebøker i Norge, og vi kan bare håpe at SNLs problemer er en del av diskusjonsgrunnlaget når forlagsbransjen lager sine strategier.
Det er ikke realistisk å basere et leksikon på reklame. Selv om ideen var verdt å sette på prøve, er det lite trolig at et konvensjonelt leksikon i et så lite marked som det norske vil kunne leve av annonseinntekter alene. Dette handler ikke bare om rå trafikktall (Alexa rangerer snl.no som nummer 424 i Norge), men også om brukernes forventninger. Den store forskjellen på nettaviser og et nettleksikon er tross alt at førstnevnte tradisjonelt har vært reklamefinansiert, hvilket innebærer at leserne ikke reagerer spesielt på at sidene er overplastret med bannerannonser. Papirbaserte SNL hadde aldri reklame. Derfor blir innføring av bannerannonser langt mer problematisk for brukerne, ikke minst i det viktige skolemarkedet.
SNL er fremdeles tungvint i bruk, sammenlignet med konkurrenten. Selv om designet ble enklere og renere etter nylanseringen ifjor, har SNL hengt etter Wikipedia på viktige områder. Det gjelder blant annet bruk av spalter, informasjonsbokser, tabeller og innholdsfortegnelser, for ikke å snakke om kildehenvisninger og eksternpekere. Det er fremdeles altfor få internpekere i mange artikler, hvilket fører til at brukere må opp i søkefeltet oftere enn nødvendig. Fordi SNL blander åpent og rettighetsbeskyttet materiale, må brukere være nøye med hva de kopierer. Dette er særlig viktig på illustrasjonssiden, der f.eks. skoleelever har langt enklere arbeidsvilkår i Wikipedia.
Viktig innhold er blitt undersolgt. Når NRK-journalisten i artikkelen over kan skrive «Informasjon som den man finner på SNL.no, finner du drøssevis av andre steder» har leksikonet åpenbart ikke nådd frem med budskapet sitt til en kjernegruppe. For faktum er at SNL-lanseringen ikke bare innebar fri tilgang til selve leksikonet, men også til Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon, to viktige kilder det ikke finnes noe motstykke til på nettet i Norge. Journalistene er ikke alene, forøvrig. Skal jeg dømme etter de mange samtalene jeg hadde om nettleksika ifjor, var det få vanlige brukere som kjente til eksistensen av NBL og SML online.
Leksikonet motarbeides i offentligheten fra eiersiden. Aschehoug-direktør William Nygaards forakt for Wikipedia og annet åpent innhold har vært ødeleggende for SNLs status, ikke minst blant innflytelsesrike netthoder. Selv i det ovennevnte NRK-intervjuet klarer ikke Nygaard å dy seg for å komme med et sleivspark til markedslederen i Norge, når han sier at «faglighet koster penger». At dette er galt, er et lite problem sammenlignet med at Nygaard har fått ture fram slik i hele 2009, uimotsagt av kolleger og medeiere. SNL-lanseringen kunne ha blitt en gylden anledning til å bryte med bildet av forlagsbransjen som teknologifiendtlig og bakstreversk. William Nygaard sikret at så ikke skjedde.
På bakgrunn av dette kan man spørre seg hva som kan gjøres. Jeg tror fremdeles konkurranse på kunnskapsfeltet er en god ting, og SNL inneholder som sagt ressurser det norske wikimiljøet neppe vil være istand til å matche. Når abonnementsmodellen og reklamefinansiering har sviktet, gjenstår i praksis bare én varig inntektskilde: Staten. Jeg er for en gangs skyld enig med William Nygaard når han tar til orde for at kulturdepartementet bør bidra til å holde SNL i live. Men deretter skiller vi ganske sikkert lag igjen.
For som jeg skrev i mine tre utfordringer til den nye kulturministeren, må slik eventuell støtte skje på et agnostisk grunnlag. Offentlig pengestøtte til SNL må rimeligvis og nødvendigvis matches av tilsvarende støtte til norske Wikipedia. Ikke bare det:

«I tråd med regjeringens uttalte mål om satsing på åpne standarder, bør nyprodusert innhold i et offentlig støttet SNL publiseres under åpne lisenser. Nettleksikonskribenter fra begge miljøer bør få muligheten til å søke om prosjekt- og reisestipender på lik linje med andre forfattere, og det bør være mulig for aktører som ønsker å bidra til prosjektene å søke om utviklingsmidler.»

Et statsstøttet Store norske leksikon bør ses som del av en større offentlig kunnskaps- og digitaliseringsstrategi, der også prosjekter som NDLA og bokhylla.no har sin naturlige plass. Leksikonets dominerende posisjon som kunnskapsleverandør er forlengst forbi – om det ønsker å overleve må det finne sin naturlige plass på nettet, som en av et stadig økende antall likeverdige kilder. Jeg vet at mange bak SNL-prosjektet har skjønt dette. Spørsmålet er om eierne gjør det.