Mandag 22. oktober var det Amazon.coms tur til å rammes av nettets vrede. Det hele startet med en bloggposting av Martin Bekkelund, som skrev om venninnen Linn Nygaards negative opplevelse som bruker av Amazons Kindle Store. Linn opplevde at Amazon-kontoen hennes ble sperret, uten at hun noensinne fikk ordentlig forklaring på hva galt hun hadde gjort. Pekere til bloggpostingen ble lagt ut på twitter, der antallet retweets ga en sterk antydning om at dette engasjerte (trafikken på min posting om saken på Google Plus tyder på det samme). Fra Twitter hoppet saken til Boingboing og Reddit og derfra videre ut til blogger og medier av ulike slag. På slutten av dagen var dette blitt en av nettets større teknologi-snakkiser.

Amazon.com: Vi ser dere

Jeg gjorde også mitt for å bidra til denne nettkampanjen, og håpet underveis at fire ting skulle følge av dette.
For det første: at Linn skulle få tilgang til bøkene sine igjen. Det ble innfridd relativt raskt.
For det andre: at Amazon skulle forklare hva som foranlediget sperringen. Der venter vi fremdeles på et svar, hvilket er synd da det gjør det umulig for kundene å vite hvordan vi skal unngå å havne i samme situasjon. En avklaring ville også sette en stopper for de utallige spekulasjonene om hva som egentlig ligger bak (mange av dem åpenbart feilaktige og nedlatende i sin omtale av den rammede kunden).
Det tredje og kanskje viktigste momentet i saken var at Amazon skulle få et krystallklart signal fra brukerne om at vi følger med på hva selskapet gjør, og ikke lar det slippe unna med oppførsel av dette slaget. Ikke glemmer vi så lett heller. 1984-fadesen ble trukket fram igjen i forbindelse med Linn-saken, og neste gang Amazon gjør noe liknende har vi fått nok en sak å minne dem på.
Hvilket bringer meg til det fjerde poenget. Forhåpentligvis bidro denne kampanjen til å fortelle noen som eventuelt ikke visste det allerede at Amazon (og de andre markedslederne) egentlig ikke selger ebøker, men lisensrettigheter til å lese. Slike rettigheter kan inndras, og det var dette Linn opplevde. Her vil jeg anbefale lesning av Olav Torvunds gjennomgang av jusen på dette området. Kortversjon: i den grad du har rettigheter som norsk kunde av Amazon, kan det vise seg å være svært vanskelig å følge dem opp i praksis.
Alt i alt var dette en påminnelse om at Kindle-ebøker ikke er som andre bøker. Da en ulovlig utgave av Orwells “1984” ble slettet av Amazon i 2009, skrev David Pogue i New York Times:

“it’s like Barnes & Noble sneaking into our homes in the middle of the night, taking some books that we’ve been reading off our nightstands, and leaving us a check on the coffee table.”

Linn-saken bekrefter det mange av oss har visst hele tiden, nemlig at Amazon kan gjøre nøyaktig det samme med hvem som helst av oss. De kan, uten forvarsel, komme som en tyv i natten og røske alle bøkene du trodde du eide, ut av din elektroniske bokhylle. En forstemmende tanke, og en som gjør det nødvendig å tenke gjennom konklusjonen i min bloggposting Bør vi boikotte Amazon. Den ble skrevet for et halvår siden, og den gang kom jeg til at jeg sett under ett ville fortsette å være Amazon-kunde.
Det har jeg vært siden, og med tanke på at jeg senest i går kjøpte leselisens til denne boka i Kindle Store har jeg vel med lommeboka stemt (den eneste stemmen som teller i lengden) for å fortsette å være Kindle-kunde. Helt upåvirket er jeg likevel ikke. Denne saken har vært en nyttig påminnelse om å være mer bevisst i mitt valg av Kindle-bøker. Den forannevnte tittelen kjøpte jeg da den var på tilbud til $1,99, fordi jeg antagelig bare leser den én gang og ikke har noen i nær familie jeg kunne tenke meg å låne den bort til.
Jeg har med andre ord lite å tape på at den er låst til min konto, og kunne fint tåle det økonomiske tapet ved å miste tilgang til den om så skulle skje. Bøker til langt høyere pris (bestselgere på Kindle Store ligger tidvis over norsk paperbackpris) eller med et annet bruksmønster vil jeg fortsatt anskaffe på papir eller i åpne digitale formater, om det finnes tilgjengelig (via programmet Calibre kan som kjent alle slags ebøker overføres til en Kindle-leser).
Det finnes også et ulovlig alternativ mange har nevnt i diskusjonene rundt Linn-saken, og det er å fjerne kopibeskyttelsen på Kindle-bøkene og ta backup av titlene dine i et egnet format (EPUB er bra, fex). Som blogget her mener jeg at sikkerhetskopier som holdes innen familien og ikke spres på nettet er etisk forsvarlige, om ikke juridisk. Slik jeg ser det er dette en forbrytelse uten offer, og en som i tillegg retter opp en ubalanse i lovverket mellom forbrukerrettigheter og produsentrettigheter.
Jeg har tidligere ment at dette var en forbrytelse det i tillegg var svært vanskelig å avsløre. For at politiet skal oppdage dine ikke-spredte sikkerhetskopier på en PC må de i praksis kunne ta beslag i PCen, og da har du antagelig langt større problemer enn et brudd på Åndsverkloven å stri med. Men i debatten rundt Linn-saken har jeg sett et annet argument fremsatt som kan være verdt å merke seg for Kindle-brukere.
Tjenestene som vi liker på Kindle (som synkronisering av sidetall mellom enheter) og tjenestene vi ikke liker (som muligheten til å fjernslette) baserer seg på at Amazon til enhver tid vet nøyaktig hva som ligger på brettet ditt. Det er rimelig å anta at Amazon klarer å gjenkjenne bøker fra egen bokhandel selv etter at DRM er fjernet. Hvis du med andre ord stripper DRM fra en Amazon-ebok og så legger den på Kindle-brettet ditt med f.eks. Calibre, bør du anta at Amazon vet om dette klare bruddet på bruksvilkårene. Ditto for strippede Amazon-ebøker som er lastet ned fra Piratebay.
Jeg har så langt ikke sett noen saker basert på denne muligheten, men det er naivt å tro at selskapet aldri vil benytte seg av muligheten. Derfor går jeg nå og venter på at de første brukerne skal kastes ut av Kindle-systemet for å ha lest DRM-strippede Amazon-bøker. Om ikke du har lest det et annet sted, så leste du det her først. 🙂