Mobitopia, en blogg jeg får stadig større sans for, har to interessante postinger om telekomsektoren i Europa og USA: forskjellen i bruk av SMS og satsingen på ulike trådløse nettverk. Gjennomsnittsamerikaneren sender sju tekstmeldinger i måneden, et forbløffende lavt tall når vi vet at gjennomsnittet på verdensbasis er 32 meldinger pr. måned.

En årsak er at lokalsamtaler er gratis i USA, noe som fører til at folk er vant til å gi korte beskjeder over telefon. En annen er at man ikke har et standardisert mobilsystem à la GSM, noe som fører til at tekstmeldinger ikke nødvendigvis når frem til mottakere som bruker en annen teleoperatør. Konsekvensen er at amerikanerne står utenfor det kanskje viktigste fenomenet på teknologifronten i vår tid (i år vil det bli sendt over 200 milliarder tekstmeldinger), og heller ikke nyter godt av tekstmeldingenes mange fordeler (som at de kan være langt mer diskrete og effektive enn muntlige beskjeder).

Satsingen på neste generasjons mobilnettverk i Europa ligger langt etter planen, og det har fått mange amerikanere til å mene at trådløs bredbåndsoppkobling via Wi-fi er fremtiden. Fordelen med Wi-fi er at det dreier seg om et “nedenfra-og-opp”-fenomen: tusenvis av uavhengige aktører kan installere bredbånd i alt fra boligblokker til kaffebarer uten at noen behøver å vedta noe på sentralt hold. Denne ubyråkratiske og rimelige prosessen vil nærmest uunngåelig føre til at det om noen år finnes titusenvis av “radio-hotspots” i bygninger overalt i Norge.

Men den samme prosessen vil også føre til at vi får et utall ulike distributører å forholde oss til, noe som i sin tur vil gjøre det både vanskelig og dyrt for brukerne på reise å ta nettverket i bruk. I realiteten risikerer vi å få amerikanske mobiltilstander på wi-fi-fronten: manglende sentralstyring fører til inkompatible systemer og tilsvarende lav interesse blant brukerne. Det i sin tur vil gjøre det vanskelig for leverandørene å skape bærekraftige betalingsmodeller.

Wi-fi har også store teknologiske ulemper. Blant annet er rekkevidden for kort til at systemet kan konkurrere med GPRS (dagens beste løsning for mobilt Internett) og 3G/UMTS (neste generasjons bredbåndsnett) utenfor tettbygde strøk. Hvis det installeres for mange wi-fi-antenner for nær innpå hverandre, påvirker de hverandre negativt. Under Cebit-messen i Hannover nylig var radiointerferensen fra de mange antennene så sterk at det i perioder var umulig å bruke wi-fi.

3G, som nylig ble lansert i Storbritannia og Italia, vil uten tvil bli rådyrt i startfasen. Men for flertallet av brukere vil et felles system, lett tilgjengelig via et bredt spekter av mobiltelefoner, lommedatamaskiner og bærbare, likevel være langt mer tiltrekkende enn tanken på å fikle med ulike innstillinger, passord og betalingsløsninger.

At amerikanske analytikere ser annerledes på denne saken skyldes også forskjeller i samfunnsstruktur. Wi-fi egner seg for et land hvor nesten alle kjører bil, og derfor ikke har behov for å koble seg til Internett under reisen. 3G er skreddersydd for et samfunn hvor svært mange reiser kollektivt i forbindelse med jobben, noe som jo er tilfellet i de fleste europeiske land. De to systemene utelukker ikke hverandre, men for egen del – som foreleser på farten, periodevis togblogger og lojal europeer – er det ingen tvil om hvilket system jeg heier på.