på Harry Potter-fenomenet presenteres i artikkelen Harry Potter and the Meaning of Life (via Arts & Letters). Artikkelforfatter Jennie Bristow tar utgangspunkt i noe jeg uten videre kan slutte meg til – at dette er reinspikka underholdning – og undrer seg så over de mange forsøkene på å gjøre serien til betydningsfull litteratur (jamfør sammenlikninger med Dickens). Hun kaller voksnes forsøk på å rettferdiggjøre egen lesing av bøkene for “kulturell infantilisme”, en generell trend som handler om at grensen mellom barns og voksnes verden også viskes ut ovenfra, dvs ved at voksne blir forbrukere av barnekultur (som glødende tilhenger av produktene til Matt Groening, Aardman Animantions og Pixar m.fl. føler jeg meg svært truffet…)

Jeg har selv aldri vært noen varm tilhenger av lærer- og bibliotekartesen om at “det er det samme hva de leser, bare de leser”, og har sansen for en uttalelse som dette: Okay, so it’s good that children read books – and we can assume, for the sake of argument, that they could do with reading more of them. But the excitement surrounding Potter indicated just how far our expectations have fallen. Not so very long ago, it was not considered enough for children just to read books – they had to be good books.