(du vet, hun kjendisen som var nyhetsoppleser og en særdeles lite vellykket AP-statsråd) er i stand til å skrive og si mye dumt, og hun fornekter seg ikke denne gangen heller: ” De store forlagene er i dag altfor bakstreberske, tunge og de henger etter utviklingen. De driver etter en gammel og veldig brukt formel som virker for stadig færre. De tror det alltid tar tyve år å etablere et forfatterskap. For å være litt stygg, tror de at en forfatter blir fornøyd ved å tas med på Bagatelle en gang iblant.”
Javel, nei. Boksalget og -lesingen har økt de seinere åra (faktisk har ikke dagliglesingen av bøker vært høyere siden 1991), men likevel er dette en formel som “virker for stadig færre”. Og til deg som har en forfatter i magen: ikke noe norsk forlag ville drømme om å gi en forfatter tjue år på å utvikle seg. I de store forlagene er regelen nå at hvert bokprosjekt skal gi overskudd. For en forfatter som leverer tre-fire tapsprosjekter på rad vil hovedregelen være “to indre og vekk me’n.”
Klinsjeren er likevel Bagatelle-kommentaren: Jeg har aldri hørt om en kollega som er blitt tatt med på luksusrestauranten i Bygdøy Allé før dette, langt mindre blitt invitert dit selv. Heldig er den gjennomsnittsforfatter anno 2004 som får et smørbrød på Theatercaféen. (Om noen hadde invitert meg med på Bagatelle, skulle jeg gjerne solgt forfatterlojaliteten og mere til. 😉
30/01/2004 at 16:06
Theatercaféen? Du verden. Sist jeg hadde arbeidslunsj med noen fra det forlaget du vet så var vi på Kaffistova. (Dog skal jeg innrømme at jeg bare brukte dem som forenklet forlegger.)
30/01/2004 at 16:32
Hehe, jeg får kanskje ekstraservice for lang og tro tjeneste? Det plager faktisk endel redaktører at restaurantbudsjettet er kuttet ned de senere årene. I motsetning til hva Holt synes å tro, regner ikke de (og heller ikke undertegnede) restaurantbesøk som forsøk å blidgjøre underbetalte forfattere, men som en normal del av forretningsvirksomheten. Forfattere er jo ikke ansatte, men formelt sett leverandører til forlagene. Det er ikke uvanlig for bedrifter å behandle sine leverandører pent.
30/01/2004 at 17:50
Nåvel, restaurantbesøk har også til formål å blidgjøre underleverandører da. Dog har jeg gitt klar beskjed om at det er viktigere at fagbokforlag spanderer flinke fagkonsulenter på sine forfattere enn at de spanderer mat. Det er nok derfor jeg havner på Kaffistova. Dessuten har de ikke sveler på Biblioteksbaren eller Theatercaféen.
31/01/2004 at 06:26
“sveler”?
31/01/2004 at 06:45
Svele er en velsmakende vestlandsklassiker. Det er standard på ferjer og kafeer der borte, og de har det altså på Kaffistova. En oppskrift finner du på http://www.anis.no/arkivkort/202.asp , en skildring finner du på http://folk.uio.no/geirthe/Network/Identitet4.html 🙂
31/01/2004 at 12:23
Sveler er en nærmest hellig ting for oss fra Møre og Romsdal i hvertfall, og den beste oppskriften av alle (ingen diskusjon overhodet mulig her, faktisk) har MRF – Møre og Romsdal Fylkesbåtar – som driver ferjetrafikk i fylket. De har heldigvis lagt ut informasjon, bilde og oppskrift på nettet slik at verden kan frelses hva angår kaffekos i det minste: http://www.mrf.no/modules/page/viewPage.asp?level=504&modid=503
31/01/2004 at 15:05
Nemlig. Det var på en MRF-ferje jeg fikk mitt livs beste svele. Det var ikke så lenge etter at NRK hadde vist dokumentarfilmen “Kaffe med svele”, og jeg syntes det var noe kjent med omgivelsene. Jeg spurte damen i kiosken, og det var ganske riktig hun som var blitt portrettert i filmen. Dagens påstand: svelene er et veldig godt (i dobbel forstand) argument mot overdreven brobygging og tunnellboring!