En så lang og (relativt) mediefri periode medfører et stort forbruk av bøker. Blant bøkene lest den siste uka peker Dennis Lehanes “De gales øy” (originaltittel “Shutter Island“) seg virkelig positivt ut. Lehane er mannen bak “Mystic River” (som jeg dessverre ikke har sett), noe som sikkert sier en del lesere mye. For en gangs skyld lyver ikke reklamen: dette var en virkelig krypende, snikende, ekkel thriller med (minst) to store overraskelser på slutten. Den siste (i praksis sistekapitlet) har jeg ennå ikke helt fattet, så forslag mottas med takk.
I ettertid kan man selvsagt spørre seg hvor smart det var å ta med seg en bok med den ganske treffende norske tittelen “De gales øy” til et ensomt fyr på en øy langt ute i havgapet. Rett nok er Utsira en øy befolket av svært vettuge folk, men det var ikke til å unngå at jeg hoppet til i stresslessen da nordavinden ulte som verst i bardunene her om kvelden, samtidig som strømmen blinket av og nødaggretatet slo seg inn med et lite smell. De siste kapitlene leste jeg ved høylys dag, for å si det slik. 🙂
Ellers har jeg benyttet sjansen til å pløye meg gjennom et par av Ambjørnsens Elling-bøker, og fikk bekreftet det Jorunn hele tiden har hevdet, nemlig at bøkene har en mørk undertone som stort sett drukner i filmenes feelgood-faktor. Som langvarig Ambjørnsen-leser overrasker det meg ikke selvsagt. Jeg er mer nysgjerrig på hva hamburgeren selv syns om at alle Norges SV-damer (som han i likhet med Elling har lite til overs for) strømmer til kinoene for å la seg sjarmerende av den perfide, tørrvittige Per Christan Ellefsen.