Hester Lacey skriver om lesingens tyranni i The Guardian :

Since when did a regular quota of suitably serious reading matter become obligatory? And who decides what’s worthy anyway? If Victoria Beckham swallowed a regular dose of sugary chick lit or violent slasher chillers, for example (well, they’re books too), would it somehow make her reading habits more acceptable than the fact that she happens to “love fashion magazines”?

I likhet med Lacey kan jeg vanskelig tenke meg et liv uten bøker (både som inntektskilde og til sjelens vederkvegelse), men trekker ikke av den grunn slutningen at alle andre bør oppleve det samme. Dessverre har noen norske litteraturformidlere ikke fått med seg distinksjonen mellom personlig preferanse og argumenter av mer generell gyldighet. Et ferskt eksempel finnes i Fædrelandsvennen, hvor Marianne Lillesvangstu fra Norsk barnebokinstitutt oppsummerer et lesestimuleringsprosjekt slik:

For litteraturen gjør noe med oss. Den gjør noe for oss. På flere plan. Den som leser settes i bevegelse. Den som leser er ikke helt den samme når bokens siste side er lest.

Flår man vekk den svulstige og høystemte innpakningen (som forfatteren understreker Med. Korte. Setninger.), er det ikke vanskelig å se at dette er gyldig for ethvert medium. Den som spiller et dataspill er ikke helt den samme når spillet er over, film gjør noe med og for oss på flere plan, og nettet er så definitivt istand til å oss i bevegelse.
Som forfatter mener også jeg at vi trenger argumenter for å lese bøker, dels for å motivere motvillige tenåringer og holde på våre små markedsandeler, dels for å rettferdiggjøre de enestående rause vilkårene bøker og forfattere bys i Norge. Da er ikke personlige erfaringer nok, eller for den saks skyld følelsesladde angrep på konkurrerende medier: vi trenger rasjonelle argumenter som også kan godtas av de blaserte femtenåringene vi så gjerne vil nå. De gangene jeg er blitt utfordret på dette, har jeg forsøkt meg med svarene nedenfor:

  • Boka er fremdeles den billigste og mest effektive måten å formidle store tanker på. Fantasy- og science fiction-genren demonstrerer poenget godt: her myldrer det av visjoner og alternative virkeligheter som er for store til å passe inn i et filmbudsjett. De lave investeringene (forfatterens fritid pluss noen få tusen dollar fra forlagets side) gjør det også mindre risikabelt å satse utradisjonelt, og fører til at boklesere har tilgang til et langt større spekter av ideer og perspektiver enn andre mediebrukere.
  • Som medium betraktet er papirboka fremdeles billigere og mer robust enn konkurrerende medier. Dette argumentet lever på lånt tid, for alternativene til papiret blir stadig bedre. Men så lenge du kan skaffe deg 10-15 batteriløse timer med underholdning for under hundrelappen, i en form som tåler kulde, varme, harde støt og til og med litt vann, er det stadig gyldig.
  • Bred lesning forbereder deg på de vanskelige tekstene du uunngåelig vil møte i livet, det være seg i jobbsammenheng eller for å overleve et møte med rettsvesenet, skattevesenet eller kommunebyråkratiet. Enkelte gutter ser ut til å tro at man kan unngå å lese vanskelige dokumenter hvis man får seg en jobb som ikke krever en teoretisk utdanning – jeg gjør mitt beste for å overbevise dem om at dette dessverre ikke er sant. 🙂
  • Bred lesning gir et bedre grunnlag for høyere utdannelse. Man kan like det eller ei, men faktum er at de fleste former for høyere utdannelse vil basere seg på bøker i overskuelig framtid. Den som har lest en del, har et forsprang. Eller om man vil: “Bokhyllen er den stige som fører til at blive overmandens lige” er fremdeles like gyldig.
  • Bøker egner seg svært godt til å skildre kompliserte sammenhenger og handlinger. Det er årsaken til at Anthony Beevors Berlin (som jeg leste i sommer) gir en grundigere og mer fyllestgjørende skildring av sovjeternes angrep på storbyen enn de mange dokumentarene jeg har sett om samme emne (joda, jeg er en “war nut”). Egentlig vet ungdom dette godt: jeg har etterhvert mistet tellinga på alle de foreldrene jeg har møtt som fortviler over at sønnene deres “bare” leser datahåndbøker, og som jeg så gjør mitt beste for å berolige.