Faglitterær forfatterforening (NFF) er ute og ber om mer penger til faglitteraturen, med begrunnelsen at “norsk faglitteratur er sterkt presset”. Nå nevnes det ikke konkrete tall i Aftenposten, men går man til Forleggerforeningens bransjestatistikk (PDF) er det faktisk ikke helt lett å finne støtte for uttalelsen. På side 13 i statistikken ser man f.eks. at bokgruppen som fremheves som særlig utsatt, lærebøker for høyere utdanning, har en svak nedgang i omsetningen fra 2003 til 2004, mens man året før hadde en svak økning. Det utgis noen færre titler i 2004 enn i 2002, mens antall nye titler har økt kraftig.
Ellers viser statistikken at vi gjennomgående har hatt en god omsetningsutvikling på norskprodusert sakprosa, selv om tallene varierer endel fra år til år. Statistikken bekrefter for øvrig det alle studerende her til lands vet: norske lærebøker for høyere utdanning er dyre, med en gjennomsnittspris på 348 kroner i 2004. Her er jeg (uvanlig nok) hjertens enig med statssekretær Yngve Slettholm i Kulturdepartementet, som ikke syns det er et problem at prisen på bøker har gått ned. Dermed er det ikke sagt at vi faglitterære mangler berettigete krav. For eksempel: når vi først har en ordning med statlige stipender til forfattere, er det åpenbart urimelig at den nesten helt og holdent tilgodeser skjønnlitteraturen. Sett mot den bakgrunnen virker denne uttalelsen fra generalsekretær Trond Andreassen regelrett bisarr:

Det er utrolig at vi har latt oss påvirke av den hule retorikken til moderniseringsminister Meyer. Litteraturpolitikken må overlates til Kulturdepartementet alene, gjerne også i en egen komité i Stortinget.

Ser man bort fra det obligatoriske angrepet på Morten Meyer, foreslås det altså å styrke fag- og læreboklitteraturen ved å ta ansvaret vekk fra departementet som sysler med undervisning og overlate det til departementet som alltid har tilgodesett skjønnlitteraturen (ideen om en egen litteraturkomité i Stortinget bør for NFFs skyld forbigås i stillhet). Denne oppskriften på departementalt rot kan egentlig bare forstås på én måte: NFF ønsker å komme inn under vingene til et departement som bokbransjen har sett på som sitt eget, og som man regner med vil bli “gjenerobret” etter valget. De overspente angrepene på Svarstad Haugland i våres hadde sitt utspring i en reell følelse av svik: hvordan kunne kulturministeren gjøre dette mot oss, hun som alltid har vært til å stole på?